Slutt på pinlighetene?

Jeg er på ingen måte noen stor Grand Prix-fan, men registrerte at gårsdagens norske finale må ha vært den første helt uten pinlige innslag. Uansett hvem som dro i land seieren så ville det være til å leve med.

Slik har det på ingen måte alltid vært. De av oss som ønsker at Kongeriket skal fremstå som i alle fall sånn passelig oppegående når det gjelder populærkultur har hatt mye å gremme oss over. Knapt noen har flere smultringer og flere sisteplasser enn oss, og ofte har vi sendt av gårde låter og artister til den internasjonale finalen som har vært lysår fra hva som rørte seg, hadde rørt seg og skulle komme til å røre seg, på den internasjonale musikkarenaen.

Her er min høyst personlige liste over de ti verste norske pinlighetene:

1. Samiid Ædnan – Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta (1980). Hey-lå-li-lå-li-lå-li-lå-lå-li-leia. ”Joik har større makt enn krut”. Ompalåt i ml-tradisjon med sameromantikk. (16. plass i finalen)

2. Romeo – Ketil Stokkan (1986). Skrekkelig og smakløs ompa-låt toppet med uforglemmelig vrikking fra Great Garlic Girls – til alt overmål i Grieghallen… (12 plass)

3. Ven a bailar conmigo – Guri Schancke (2007). Stemt frem av nordmenn med gode grisefest-minner fra Costa del Sol. (Utslått i kvalifiseringen – heldigvis)

4. Brandenburger Tor - Ketil Stokkan (1990). Enda mer ompa. Nå i et fåfengt forsøk på å spille på den aktuelle politiske situasjonen

5. San Francisco - Tor Endresen (1997). Syltynt frieri til de som mimret om 60-tallet, men det var ikke så mange (24.plass, 0 poeng))

6. Lenge leve livet – Dollie de luxe (1984). Ut på ski uten gli… (17. plass)

7. My Heart Goes Boom – Charmed (2000). Ikke kunne de synge, ikke kunne de danse… (11. plass)

8. Visjoner – Merethe Trøan (1992). Rett og slett PINLIG dårlig. Ikke stort mer å si om den saken. (18. plass)

9. Casanova – Anita Skorgan (1977). Flere stavelser i teksten enn det var plass til i melodien. (14. plass)

10. Mata Hari – Anne Karine Strøm (1976). Hippie-flirt i jazz-innpakning. Kunne ikke bli mer feil. (18. plass)

I år, som i fjor og forfjor, kan jeg se finalen uten å gremme meg over fedrelandets representant(er). Og siden det er Norge som skal arrangere den, så blir det nok til at jeg ser på. Blant annet for å kunne fryde meg over andre lands pinlige merkverdigheter….

Ut på dato

Kristelig folkeparti er i ferd med å gå ut på dato. Denne uken lanserte den ene nestlederen forslag om ny politikk på en rekke områder. Felles for alle forslagene er at både Arbeiderpartiet og Høyre vil kunne slutte seg til dem. Inger Lise Hansen har helt sikkert rett i at flere vil like partiet dersom de endrer politikk i den retningen hun foreslår. Men det betyr ikke at flere vil stemme på dem – kanskje snarere tvert imot.

Kristelig folkeparti er historien om en merkevare som er i ferd med å gå ut på dato. Det blir litt som Solo og Toy tyggegummi. De har hatt sin storhetstid. Utviklingen har gått fra dem. Man kan relansere dem så mye man vil; endre smak og innpakning. Ingenting vil egentlig kunne nytte.

Politikken var enklere før i tiden, og det var religionen også. Arbeidere stemte Arbeiderpartiet, lærere stemte Venstre, bønder stemte Senterpartiet og forretningsfolk stemte Høyre. Det vil si; hvis de ikke mente at den religiøse tilhørigheten deres var viktigere enn den yrkesmessige og sosiale. I så fall stemte de Kristelig folkeparti.

Religion var noe som ble levert i pakker. Det var ikke snakk om å plukke litt her og litt der. Du kunne være statskirkekristen, indremisjonskristen, pinsevennkristen eller tilhøre andre obskure lutherske sekter med egne pastorer og bedehus. Men du kunne ikke være kristen på juleaften, tro på reinkarnasjon på nyttårsaften og på å finne sin egen aura fjorten dager senere.

Kristelig folkeparti var – og er – partiet for det organiserte kristenfolket og ikke så veldig mange andre. Religion er ikke politikk, vil mange mene. Grunnlaget for Kristelig folkeparti er imidlertid at noen politiske standpunkter anses som mer kristelige enn andre. Og forbausende ofte er det slik at tradisjonelle ideer alltid ser ut til å være mer kristelige enn nye ideer.

Amish-folket i USA kjører fortsatt rundt med hest og kjerre. Kristelig folkeparti kjempet drabelig mot innføringen av tv i Norge, og i neste omgang mot overgangen til farge-tv. Partiet har siden det ble stiftet på 30-tallet kunnet loggføre en nærmest uendelig rekke av tapte slag. Alt har i grunnen gått galt når det gjelder partiets hjertesaker.

Nå ser partiet sperregrensen i kvitauget. Og nå begynner noen for alvor å stille spørsmål ved om det er politikken det er noe i veien med. Selvfølgelig er det politikken det er noe i veien med! Det norske samfunnet har vokst fra Kristelig folkeparti. Partiet har i tiår etter tiår dyrket sine særstandpunkter, mens konkurrentene har tilpasset seg utviklingen i velgerfolket og bygget sin profil på saker som det er mulig å mobilisere velgere på.

Toy ble forsøkt relansert for noen år siden. Nå uten sukker og i samme innpakning som konkurrentene. Det kunne umulig gå bra. Skal en merkevare overleve må den utvikles i takt med markedets endrete preferanser. Det nytter ikke å komme etter og forsøke å kopiere konkurrentene.

Slik tror jeg også det vil gå med Kristelig folkeparti. Uansett om de forsøker å holde på sin gamle profil eller følge Inger Lise Hansens forslag om å låne klær fra konkurrentene, vil det bare være et spørsmål om tid før de er et miniparti med noen enkeltrepresentanter på Stortinget fra Sør- og Vestlandet.

Og vi vil savne dem akkurat like mye som vi savner Toy tyggegummi…