Medmenneskelighetens dilemma

Justisministeren skal bli tøffere i klypene. Folk uten lovlig opphold i Norge skal sendes ut med tvang. De fleste av dem har gode grunner for å ønske å bli i Norge.

Utlendingspolitikken stiller oss overfor store dilemmaer. Norge er et av verdens rikeste land. Vi har den laveste arbeidsledigheten i Europa. Og vi har nok av uløste oppgaver.

For hvert avslag som gis på oppholdstillatelse, og hver utsending, legges medmenneskers håp om et bedre liv i grus. Samtidig er måten vi forholder oss til den folkevandringen vi er midt inne i, et av de mest ømtålige spørsmålene på den politiske agendaen. Så ømtålig er det at det stort sett regnes som upassende å bringe det på bane i hyggelig selskap, i alle fall dersom det ikke er åpenbart at alle tilstedeværende har sammenfallende oppfatning.

Jeg synes dette er uheldig. Vi må kunne diskutere de dilemmaene utlendings- og innvandringspolitikken medfører. I veldig stor grad består disse i å balansere medmenneskelighet mot muligheten til å ha rimelig grad av styring med samfunnsutviklingen.

Årsaken til den folkevandringen vi opplever nå er primært å finne i at de fleste land i Afrika og Vest-Asia opplever en befolkningsvekt som langt overskrider den økonomiske veksten i området. Konfliktene som herjer i mange av landene har delvis sammenheng med disse grunnleggende problemene. Misnøyen utløser ekstremisme og undertrykking.

Så lenge denne ubalansen eksisterer kommer innvandringstrykket til å bestå. Fremtidens Norge kommer til å være et multietnisk samfunn. Tiden for de homogene nasjonalstatene i vår del av verden er ugjenkallelig forbi. Når fremtidens historiebøker skal skrives vil denne utviklingen være et hovedtema. Et multietnisk samfunn kan ha mange kvaliteter som kan bidra til å berike livene våre. Utviklingen vil likevel også kunne medføre store utfordringer. Skal vi lykkes med å opprettholde de beste sidene ved samfunnet vårt er vi avhengig av at vi lykkes med å integrere innvandrerne i det. Uten en god politikk på dette området risikerer vi at det oppstår en ny underklasse. Vi risikerer uro, konflikt og at det etableres segregerte samfunn i storbyene.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at en del av innvandrerne har holdninger til sine medmennesker som neppe kan sies å være en berikelse for det norske samfunnet, og som bryter totalt med de demokratiske og humanistiske idealene de fleste av oss er enig om at samfunnet skal bygges på. Dette gjør integreringen spesielt viktig og spesielt krevende.

Innvandring er ikke noe man kan være for eller imot. Ingen land i den rike del av verden kan skjerme seg mot den folkevandringen vi opplever nå. De viktige spørsmålene er hvor raskt vi ønsker at utviklingen mot et multietnisk samfunn skal skje, og hvordan vi skal legge til rette for integrering.

Å ha en innvandringspolitikk som utelukkende er basert på en vurdering av ønskene og behovene til de som kommer, er i dagens situasjon egentlig ikke realistisk. Selv de mest innvandringsvennlige av oss måtte ha slått bremsene på om det meldte seg 1000 eller 2000 innvandrere hver eneste dag. En utvikling ute av kontroll representerer en risiko.

Det er mange ganger hjerteskjærende å oppleve tvangsutsending av folk som ikke har gjort noe annet galt enn å ønske seg en bedre fremtid. Og særlig gjelder dette når det er barnefamilier det dreier seg om.

Ingen kan likevel se bort fra at medmenneskelighet i denne sammenhengen vil kunne ha en pris. En pris vi ikke kjenner, og som vi derfor må basere på antakelser. Spørsmålet er hvor stor risiko vi er villig til å ta, og hvor høy pris vi er villig til å betale.

Og det burde det kanskje være mulig å diskutere…