Tro og viten i klimadebatten

Vi er i ferd med å legge bak oss den kaldeste vinteren på nesten 30 år. Med 90-tallets rekordmilde vintre og dystre klimaspådommer i bakhodet, var det mange av oss som nesten ikke trodde at vi skulle få oppleve en slik fimbulvinter igjen.

Samtidig iler klimaekspertene til og forsikrer oss om at én kald vinter i Europa ikke betyr at klimaendringene kan avlyses. Og selvfølgelig kan de ikke det. Alle oppegående mennesker skjønner jo at været varierer mye fra år til år og at enkeltutslag ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Likevel rinner det meg i hu at vi titt og ofte har opplevd at miljøbevegelsens talsmenn (og –kvinner) har brukt ethvert utslag i motsatt retning som argument for at klimatrusselen må tas på alvor; det være seg milde grønne vintre, sommerflommen for noen år siden eller høststormer av uvanlig styrke.

Klimadebatten kan være vanskelig for noen og enhver. Spesielt vanskelig blir det når miljøer som bygger sine standpunkt på forskning skal dele arena med folk som har samme standpunkt uansett hva forskningen måtte frambringe.

For slik er det i denne saken. Lars Haltbrekken vil være like overbevist og tale med like stort patos om klimaendringene uansett om forskningsresultatene sier det ene eller det andre. På samme måte som Siv Jensen aldri vil ta inn over seg de beviser som måtte være der.

La oss tenke oss at mediene slår opp en ny miljøtrussel som ikke har vært kjent til nå. Er det i det hele tatt tenkelig at Naturvernforbundet vil si at ”nei, dette tror vi ikke er noe særlig alvorlig” eller at Fremskrittspartiet går på barrikadene for å kreve handling straks?

Selvfølgelig er det ikke det , og årsakene til dette kan være flere. Jeg har i et tidligere blogginnlegg pekt på at miljøorganisasjonene driver en slags privat forretningsdrift, og at de er avhengig av oppmerksomhet for å få støtte fra sponsorer og gjennom det mulighet til å lønne ledelse og ansatte.

I tillegg dreier det seg nok både for miljøaktivistene og Fremskrittspartiets folk om at de har et grunnsyn på samfunnsutviklingen som er med på å styre virkelighetsoppfatningen deres. Svært mange i miljøbevegelsen er preget av en negativ og pessimistisk holdning til det moderne samfunnet, og denne slår inn på mange områder. Motsatt er klimaskeptikerne i Fremskrittspartiet og andre steder preget av en utviklingsoptimisme der mantraet er at bare venstrekreftene kan holdes unna makten så kan alle problemer løses.

Høyresiden betrakter i stor grad miljøbevegelsen som venstresidens trojanske hest, og de ser på den reguleringsiveren mange miljøaktivister har som et utslag av en generell samfunnsholdning snarere enn noe som har sin bakgrunn i faktiske problemer. Og dermed er skyttergravkrigen i gang.

Dessverre er det klimaet og miljøsaken som taper på dette. Folk blir skeptiske til argumentene og klarer ikke å skille mellom hva som er tro og hva som er viten. Forskerne kan godt komme til å spørre seg hva de skal med fiender når de har slike venner. Resultatet blant folk flest blir passivisering og manglende vilje til å akseptere radikale løsninger.

Tre iskalde måneder bidrar selvsagt til det samme.

Interessene bak biodieselkampanjen

De siste ukenes sirkus rundt opphevingen av avgiftsfritaket på biodiesel viser med all mulig tydelighet hvordan den politiske debatten her i landet i stadig større grad preges av interessegrupper. Interessegruppene er profesjonelle på mediearbeid, og i den grad de ikke er det, har de muligheter til å kjøpe seg den hjelpen de trenger for å få gjennomslag i redaksjonene.

Dessverre fungerer mediene i stadig større grad som mikrofonstativ for disse gruppene, og stiller nesten aldri spørsmål ved hva som ligger bak standpunktene som fremmes.

I løpet av de siste ukenes råkjør mot Stoltenberg og regjeringen har det nesten vært umulig å finne opplysninger om hva som faktisk er årsaken til at Regjeringen ønsker å avvikle avgiftsfritaket på biodiesel. Noe av bakgrunnen for dette er at regjeringen tradisjonelt er forsiktig med å uttale seg om budsjettsaker som ligger til behandling i Finanskomiteen i Stortinget.

La det være helt klart: Det står sterke økonomiske interesser bak ønsket om avgiftsfritak på biodiesel. Når forholdene legges til rette for å levere ett av samfunnets basisprodukter til en lavere pris enn det produktet det konkurrerer med, er det klart at mange ser mulighet til å tjene gode penger. Det spesielle i denne saken er at tilgangen på råvarer nærmest er utømmelig. Kan biodiesel i store mengder leveres på markedet til en lavere pris enn vanlig diesel, vil det kunne være et enormt marked og enorme fortjenestemuligheter. For de som lykkes på dette markedet vil det være jevngodt med å ha funnet et stort oljefelt på land - som kan utnyttes med lave kostnader.

Problemet er bare at avgiftsfri biodiesel ikke betaler regningen til samfunnet for alle de ulemper også brukere av slikt drivstoff påfører oss i form av støy, lokal forurensing, ulykker, slitasje på veinettet osv. Og at biodiesel pr. i dag er et både miljømessig og etisk tvilsomt produkt.

Alle industrieiere ønsker seg selvfølgelig særordninger for sine produkter. I denne saken har de gode allierte i jordbruksinteressene. Biodiesel-produksjon i stor stil vil kunne medføre prisoppgang på jordbruksprodukter, og muligheten til å produsere drivstoff av trevirke er selvfølgelig noe det knyttes store forventninger til blant hardt prøvede skogeiere - som også eier store deler av Norske Skog som har/hadde planer om å sette i gang slik produkjon.

Hva så med miljøbevegelsen? Haltbrekken, Hauge og de andre har sin egen agenda. For dem er alle tiltak gode uansett om de er økonomiske forsvarlige eller ikke. Hvem har noensinne hørt Naturvernforbundet si at ”nei, det har vi ikke noen tro på vil være et lønnsomt tiltak”? Miljøvernerne lever av oppmerksomhet, og skal du få oppmerksomhet i dag må du ha enkle budskap og helst kreve statsministerens hode på et fat så ofte som mulig.

Fagbevegelsen har også markert seg som motstandere av avgiften – ikke veldig høylytt, men dog. Deres interesse i dette er primært den muligheten biodieselproduksjon gir til å skape nye arbeidsplasser i industrien. Mer overraskende var det kanskje at Jan Davidsen, som er sjef for de kommuneansatte, gikk på banen i går og støttet motstanderne. I hans tilfelle dreier dette seg etter min oppfatning først og fremst om å fiske i rørt vann. Fellesforbundet har på ingen måte interesse av at Staten skal tape inntekter. Davidsen tilhører imidlertid venstrefløyen i arbeiderbevegelsen og har behov for å bygge allianse med alle andre som kan bidra til å presse Stoltenberg i fremtiden, herunder andre deler av fagbevegelsen, kretser i SV og Sp og miljøbevegelsen.

De borgerlige partiene hører også hjemme i dette bildet. For dem er dette en enkel sak. De ønsker først og fremst å svekke regjeringen. For Frp er det enda enklere siden de i tillegg er enig med folk flest og (som folk flest) i mot de fleste avgifter. Høyre ser nok det problematiske i saken, men synes de må støtte opp under næringslivsinteressene som er involvert.

Noen vil kanskje mene at jeg nærmest presenterer en konspirasjonsteori her. Det er ikke meningen. Dette er et forsøk på å beskrive hvordan en politisk diskusjon om en ikke alt for stor sak kan ta i vei i et land som i stor grad mangler medier og journalister som tør stille spørsmål ved hvilke hensikter aktørene i den politiske debatten har.