Tro og viten i klimadebatten

Vi er i ferd med å legge bak oss den kaldeste vinteren på nesten 30 år. Med 90-tallets rekordmilde vintre og dystre klimaspådommer i bakhodet, var det mange av oss som nesten ikke trodde at vi skulle få oppleve en slik fimbulvinter igjen.

Samtidig iler klimaekspertene til og forsikrer oss om at én kald vinter i Europa ikke betyr at klimaendringene kan avlyses. Og selvfølgelig kan de ikke det. Alle oppegående mennesker skjønner jo at været varierer mye fra år til år og at enkeltutslag ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Likevel rinner det meg i hu at vi titt og ofte har opplevd at miljøbevegelsens talsmenn (og –kvinner) har brukt ethvert utslag i motsatt retning som argument for at klimatrusselen må tas på alvor; det være seg milde grønne vintre, sommerflommen for noen år siden eller høststormer av uvanlig styrke.

Klimadebatten kan være vanskelig for noen og enhver. Spesielt vanskelig blir det når miljøer som bygger sine standpunkt på forskning skal dele arena med folk som har samme standpunkt uansett hva forskningen måtte frambringe.

For slik er det i denne saken. Lars Haltbrekken vil være like overbevist og tale med like stort patos om klimaendringene uansett om forskningsresultatene sier det ene eller det andre. På samme måte som Siv Jensen aldri vil ta inn over seg de beviser som måtte være der.

La oss tenke oss at mediene slår opp en ny miljøtrussel som ikke har vært kjent til nå. Er det i det hele tatt tenkelig at Naturvernforbundet vil si at ”nei, dette tror vi ikke er noe særlig alvorlig” eller at Fremskrittspartiet går på barrikadene for å kreve handling straks?

Selvfølgelig er det ikke det , og årsakene til dette kan være flere. Jeg har i et tidligere blogginnlegg pekt på at miljøorganisasjonene driver en slags privat forretningsdrift, og at de er avhengig av oppmerksomhet for å få støtte fra sponsorer og gjennom det mulighet til å lønne ledelse og ansatte.

I tillegg dreier det seg nok både for miljøaktivistene og Fremskrittspartiets folk om at de har et grunnsyn på samfunnsutviklingen som er med på å styre virkelighetsoppfatningen deres. Svært mange i miljøbevegelsen er preget av en negativ og pessimistisk holdning til det moderne samfunnet, og denne slår inn på mange områder. Motsatt er klimaskeptikerne i Fremskrittspartiet og andre steder preget av en utviklingsoptimisme der mantraet er at bare venstrekreftene kan holdes unna makten så kan alle problemer løses.

Høyresiden betrakter i stor grad miljøbevegelsen som venstresidens trojanske hest, og de ser på den reguleringsiveren mange miljøaktivister har som et utslag av en generell samfunnsholdning snarere enn noe som har sin bakgrunn i faktiske problemer. Og dermed er skyttergravkrigen i gang.

Dessverre er det klimaet og miljøsaken som taper på dette. Folk blir skeptiske til argumentene og klarer ikke å skille mellom hva som er tro og hva som er viten. Forskerne kan godt komme til å spørre seg hva de skal med fiender når de har slike venner. Resultatet blant folk flest blir passivisering og manglende vilje til å akseptere radikale løsninger.

Tre iskalde måneder bidrar selvsagt til det samme.

Romøren-saken - en norsk karikaturstrid...

Med engasjementet og hatet folk og journalister har vist de siste dagene, demonstrerer de at etniske nordmenn kan reagere like tilsynelatende irrasjonalt som en del muslimer når de opplever at viktige symboler blir krenket.

La oss se på de nakne fakta i Romøren-saken:

Hoppsporten er en liten idrett i Norge i den forstand at det er få aktive utøvere. Av de aktive utøverne er bare tolv kvinner (kilde: skihopp.no). Kvinnelige skihoppere er derfor en helt marginal gruppe i idretts-Norge.

Bjørn Einar Romøren er en av de beste mannlige hopperne. Anette Sagen er den ubestridt beste av de tolv kvinnelige hopperne.


Det er bygget en ny hoppbakke i Oslo i forbindelse med VM i skihopp om skal arrangeres der neste år. Bystyret i Oslo har diskutert hvem som skulle få være den første hopperen som satt utfor bakken i rennsammenheng. De valgte Anette Sagen. Mange i hoppmiljøet mente Romøren skulle ha fått hoppet først, siden han er den mest meriterte av hopperne som vil ha den nye bakken som sin naturlige hjemmearena.

Dagen før åpningsrennet gjør de ansvarlige de siste forberedelsene i bakken. Som alltid i slike sammenhenger må det brukes prøvehoppere. Det er altså helt klart at Anette Sagen rent teknisk under ingen omstendigheter kommer til å være den første som hopper i bakken.

Som første prøvehopper setter Bjørn Einar Romøren utfor. Hvorfor dette skjer er litt uklart, men det sannsynlige er vel at noen har tenkt at når Romøren ikke kunne være første offisielle hopper, så er det bare rett og rimelig at han får være første prøvehopper.

Og dermed er helvete løs…

Nøkternt vurdert er dette en fillesak. De voldsomme og hatefulle reaksjonene kan bare forstås dersom man legger til grunn at dette egentlig ikke dreier seg om et prøvehopp, men om en krenkelse av viktige norsketniske verdier.

Saken berører fire viktige nasjonale symbolverdier:

• For det første likhetsidealet. Anette Sagen er like god å hoppe på ski som mange av de guttene som deltar i nasjonale mesterskap. At Sagen ble valgt skulle vise hvor viktig likestilling mellom kjønnene er i Norge

• For det andre askeladdidealet. I Norge er outsideren en mytisk skikkelse. Sagen er en slik skikkelse. Hun har møtt mye motbør. Nå skulle hun løftes frem og få prinsen og halve kongeriket. Mange liker å se på Norge som en outsidernasjon. Vi er ikke som alle andre, men når alt kommer til alt er vi pokker så gode…

• For det tredje fordi dette dreier seg om skihopping og arven fra Sondre Nordheim og fedrene i Morgedal..

• For det fjerde fordi det dreier seg om Holmenkollbakken som gjennom mer enn hundre år har vært et nasjonalt ikon

Husk på at Kronprins Olav i 1922 og 1923 deltok i Holmenkollrennet og dermed beviste at han var norsk og ikke dansk-britisk prins, samtidig som han levde opp til likhetsidealet og fremsto som en mann av folket.

For utlendinger må det være like vanskelig å forstå de voldsomme reaksjonene på Romørens prøvehopp som det for oss er å forstå de sterke følelsene som kommer i sving i andre miljøer pga av en dårlig tegning som fremstiller profeten Mohammed som en gris…

Det var selvfølgelig uklokt av de ansvarlige å la Romøren være første prøvehopper. Når det skjedde var det fordi de ikke skjønte hvilken symbolkraft denne handlingen ville ha. Sikkert fordi de som driver med skihopping i det daglige har et langt mer praktisk og jordnært forhold til idretten enn journalister og folk flest.

Indiske øyeblikk

En reise i India er som å være under konstant bombardement av inntrykk. Kanskje er det det som gjør det aller mest spennende; de hyggelige overraskelsene, merkverdighetene, det henimot bisarre. Her er noen av de fine og rare øyeblikkene jeg kommer til å huske en stund:

1. Bangalore kl 0300 om morgenen. Vi kom i taxi fra flyplassen og skulle ta et tog til Mysore kl. 0450. Jernbanestasjonen var stengt, og vi måtte slå oss til utenfor med bagasjen stuet opp rundt oss. Der var vi ikke alene. Tett i tett, og med bare en avis som underlag, ligger uteliggerne og sover eller prøver å sove. Det måtte være noen hundre av dem. Kanskje har vi mange ganger mer i baggene våre enn det de rundt oss har av eiendeler her i verden. Noen går litt til og fra. Ingen reagerer på oss. Ingen lange blikk på bagasjen, ingen fiendtlighet, ingen tigging. En kvinne begynner å danse forsiktig rundt på plassen rett foran oss, mens hun synger en lavmælt sang. Så åpnes portene, og vi kan vende tilbake til vår privilegerte tilværelse.

2. Søndag på vei gjennom landsbygda i bil med leid sjåfør. Rismarker. Folk i arbeid overalt, men knapt en maskin å se. Vi stopper for å ta noen bilder. Noen blide gutter i 10-11 års alderen flokker seg rundt bilen og vil prate engelsk. Noe de viser seg å kunne minst like bra som jevnaldrende norske barn.
I en elv bader fem andre glade gutter med en kalv mens kvinnene sitter på bredden og følger med. Det slår oss at vi sjelden ser så glade barn hjemme som de vi opplever her

3. Tidlig stille morgen ved bredden av Lake Kabini i Nagarhole nasjonalpark. Vi er klar for safari med båt langs sjøens bredder. Det er ennå en stund til lyset kommer. Det ligger dis over vannet. Langt borte fra den andre siden av sjøen høres vilter tromming og sang. ”Festival in the village” sier sjåføren som kjører oss til møteplassen. De hadde holdt på hele natten, og de holdt det fortsatt gående da vi dro videre noen timer senere.

4. Family Restaurant in Backyard sto det på skiltet i Fort Cochin (Kochi). Vi slår oss ned og bestiller to kalde øl. Etter en stund kommer servitøren med en 2/3 liter flaske som han deler på to store porselenskrus. Den andre flasken slår han over i en tekanne som han setter på bordet.
Vi skal slippe å avsløre for andre besøkende at vi drikker alkohol. Plutselig skjønner vi at det ikke er te de drikker de som sitter ved bordene rundt oss heller.


5. Plutselig sitter den der på ripen av en kano langs bredden av en smal kanal i Kerala backwaters, kingfisheren, med en sprellende nyfanget fisk i nebbet. Få fugler er vakrere, i blått, hvitt og gult. Vi har leid en kano med mann til å padle og er etter hvert kommet inn i det innerste av kanalsystemet. Nærmest inn i bakhagene til folk. Her er det bare kanoene som kommer frem. Stille og fredelig, med palmer som strekker seg ut over kanalen og speiler seg i vannet. Kamera kommer selvfølgelig raskt frem, men før drømmebildet lot seg ta var fuglen fløyet. Men et litt uskarpt et får vi da med oss…


6. Stranden i Aleppey. Det nærmer seg solnedgang. Det fylles opp med barn, ungdom og familier. Skoleklasser busses til og med hit for å se solen dukke ned i det indiske hav. Foran oss en familie med tre små barn som har kledd seg pent for anledningen. Ungene ser ut til å være engstelig for å bli våt på bena. Bading er det ikke snakk om. Ingen bader i sjøen her. Men vakkert er det. Et bilde på det nye India?

7. Vi entrer toget i Aleppey om ettermiddagen for å reise til Trivandrum, en reise på rundt tre timer. I vognen er det lite folk, og i vårt avdele ingen. Likevel ligger det to små kofferter, eller store dokumentmapper om man vil, der. De er låst fast ved hjelp av kjede og hengelås. Hva er dette? Vi aner ørlite uråd. Med tallrike advarsler om ”unattended luggage” i minne begynte vi å stusse: det kunne vel ikke være en……bombe…. Eller noe sånt? India er tross alt et land som relativt ofte opplever terrorangrep av ulike slag, også på tog. Etter en stund kom konduktøren, som viser seg å hete Joshua og er en liten rund mann i litt for stor dress og slips. Han sjekker billettene, og da han skjønner at vi stusser over koffertene, setter han i å skoggle. Det var det morsomste han hadde hørt. Did you really think it was a bomb….???? Hahahaha! Nei dette var kontorutstyret hans og til den andre konduktøren om bord, og det var ikke noe farlig i det hele tatt… Vi regner med at dette blir en historie som kommer til å skape munterhet i konduktørmiljøet i Indian State Railways i mange år fremover.

8. Vel fremme på jernbanestasjonen Trivandrum, eller Thiruvananthapuram, som byen heter, men som bare innfødte klarer å uttale sånn noenlunde, er utgangen halvveis blokkert av noen hundretall kvinner som sitter overalt med kokekar av keramikk eller aluminium og murstein til å plassere dem på. Så mange var de at de stenger for rickshawene på stasjonen og gjør det vanskelig for oss som skal ha transport til hotellet. Det viser seg at det er ”festival” i byen neste dag, og de kvinnene vi møter utenfor stasjonen er ekstra tidlig ute. Neste morgen er det 300.000 av dem i gatene i Trivandrum og alle koker de mat i kjeler plassert på tre murstein og der veden er tent med ild som er brakt ut fra byens store tempel. Gatene er selvfølgelig fylt med røyk og os fra kokingen. Hele dagen holder de på, helt frem til prester fra tempelet kom med hellig vann og dusjet over maten. Temperaturen lå på 33-34 grader i skyggen selv uten all vedfyringen i gatene. Hva den reelt er for de stakkers menneskene som sto ved grytene i solsteiken er det vel ingen som vet…

9. På flyplassen i Mumbai er de absolutt opptatt av å leve opp til internasjonale standarder; også på toalettfronten. Før en lang flyreise kan det være fornuftig å tilbringe noe tid på toalettet, hvilket jeg også gjorde. I det jeg entrer området med avlukker blir jeg møtt av en hyggelig og imøtekommende ung mann som viser meg til mitt tildelte avlukke og sørger for å gjøre en siste finpuss av toalettskålen før han slipper meg til. Deretter begir han seg til å vente utenfor. Vel ferdig ble jeg tildelt en vask, og han demonstrerer hvordan jeg skal bruke såpedispenseren før han presenterer meg for papirhåndkleholderen og for sikkerhets skyld rekker meg et par-tre håndklær. Deretter holder han søplebøtten åpen for meg slik at jeg kan gjøre meg av med de brukte håndklærne. Så får jeg heldigvis forlate lokalet; helt på egenhånd.

Slutt på pinlighetene?

Jeg er på ingen måte noen stor Grand Prix-fan, men registrerte at gårsdagens norske finale må ha vært den første helt uten pinlige innslag. Uansett hvem som dro i land seieren så ville det være til å leve med.

Slik har det på ingen måte alltid vært. De av oss som ønsker at Kongeriket skal fremstå som i alle fall sånn passelig oppegående når det gjelder populærkultur har hatt mye å gremme oss over. Knapt noen har flere smultringer og flere sisteplasser enn oss, og ofte har vi sendt av gårde låter og artister til den internasjonale finalen som har vært lysår fra hva som rørte seg, hadde rørt seg og skulle komme til å røre seg, på den internasjonale musikkarenaen.

Her er min høyst personlige liste over de ti verste norske pinlighetene:

1. Samiid Ædnan – Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta (1980). Hey-lå-li-lå-li-lå-li-lå-lå-li-leia. ”Joik har større makt enn krut”. Ompalåt i ml-tradisjon med sameromantikk. (16. plass i finalen)

2. Romeo – Ketil Stokkan (1986). Skrekkelig og smakløs ompa-låt toppet med uforglemmelig vrikking fra Great Garlic Girls – til alt overmål i Grieghallen… (12 plass)

3. Ven a bailar conmigo – Guri Schancke (2007). Stemt frem av nordmenn med gode grisefest-minner fra Costa del Sol. (Utslått i kvalifiseringen – heldigvis)

4. Brandenburger Tor - Ketil Stokkan (1990). Enda mer ompa. Nå i et fåfengt forsøk på å spille på den aktuelle politiske situasjonen

5. San Francisco - Tor Endresen (1997). Syltynt frieri til de som mimret om 60-tallet, men det var ikke så mange (24.plass, 0 poeng))

6. Lenge leve livet – Dollie de luxe (1984). Ut på ski uten gli… (17. plass)

7. My Heart Goes Boom – Charmed (2000). Ikke kunne de synge, ikke kunne de danse… (11. plass)

8. Visjoner – Merethe Trøan (1992). Rett og slett PINLIG dårlig. Ikke stort mer å si om den saken. (18. plass)

9. Casanova – Anita Skorgan (1977). Flere stavelser i teksten enn det var plass til i melodien. (14. plass)

10. Mata Hari – Anne Karine Strøm (1976). Hippie-flirt i jazz-innpakning. Kunne ikke bli mer feil. (18. plass)

I år, som i fjor og forfjor, kan jeg se finalen uten å gremme meg over fedrelandets representant(er). Og siden det er Norge som skal arrangere den, så blir det nok til at jeg ser på. Blant annet for å kunne fryde meg over andre lands pinlige merkverdigheter….

Ut på dato

Kristelig folkeparti er i ferd med å gå ut på dato. Denne uken lanserte den ene nestlederen forslag om ny politikk på en rekke områder. Felles for alle forslagene er at både Arbeiderpartiet og Høyre vil kunne slutte seg til dem. Inger Lise Hansen har helt sikkert rett i at flere vil like partiet dersom de endrer politikk i den retningen hun foreslår. Men det betyr ikke at flere vil stemme på dem – kanskje snarere tvert imot.

Kristelig folkeparti er historien om en merkevare som er i ferd med å gå ut på dato. Det blir litt som Solo og Toy tyggegummi. De har hatt sin storhetstid. Utviklingen har gått fra dem. Man kan relansere dem så mye man vil; endre smak og innpakning. Ingenting vil egentlig kunne nytte.

Politikken var enklere før i tiden, og det var religionen også. Arbeidere stemte Arbeiderpartiet, lærere stemte Venstre, bønder stemte Senterpartiet og forretningsfolk stemte Høyre. Det vil si; hvis de ikke mente at den religiøse tilhørigheten deres var viktigere enn den yrkesmessige og sosiale. I så fall stemte de Kristelig folkeparti.

Religion var noe som ble levert i pakker. Det var ikke snakk om å plukke litt her og litt der. Du kunne være statskirkekristen, indremisjonskristen, pinsevennkristen eller tilhøre andre obskure lutherske sekter med egne pastorer og bedehus. Men du kunne ikke være kristen på juleaften, tro på reinkarnasjon på nyttårsaften og på å finne sin egen aura fjorten dager senere.

Kristelig folkeparti var – og er – partiet for det organiserte kristenfolket og ikke så veldig mange andre. Religion er ikke politikk, vil mange mene. Grunnlaget for Kristelig folkeparti er imidlertid at noen politiske standpunkter anses som mer kristelige enn andre. Og forbausende ofte er det slik at tradisjonelle ideer alltid ser ut til å være mer kristelige enn nye ideer.

Amish-folket i USA kjører fortsatt rundt med hest og kjerre. Kristelig folkeparti kjempet drabelig mot innføringen av tv i Norge, og i neste omgang mot overgangen til farge-tv. Partiet har siden det ble stiftet på 30-tallet kunnet loggføre en nærmest uendelig rekke av tapte slag. Alt har i grunnen gått galt når det gjelder partiets hjertesaker.

Nå ser partiet sperregrensen i kvitauget. Og nå begynner noen for alvor å stille spørsmål ved om det er politikken det er noe i veien med. Selvfølgelig er det politikken det er noe i veien med! Det norske samfunnet har vokst fra Kristelig folkeparti. Partiet har i tiår etter tiår dyrket sine særstandpunkter, mens konkurrentene har tilpasset seg utviklingen i velgerfolket og bygget sin profil på saker som det er mulig å mobilisere velgere på.

Toy ble forsøkt relansert for noen år siden. Nå uten sukker og i samme innpakning som konkurrentene. Det kunne umulig gå bra. Skal en merkevare overleve må den utvikles i takt med markedets endrete preferanser. Det nytter ikke å komme etter og forsøke å kopiere konkurrentene.

Slik tror jeg også det vil gå med Kristelig folkeparti. Uansett om de forsøker å holde på sin gamle profil eller følge Inger Lise Hansens forslag om å låne klær fra konkurrentene, vil det bare være et spørsmål om tid før de er et miniparti med noen enkeltrepresentanter på Stortinget fra Sør- og Vestlandet.

Og vi vil savne dem akkurat like mye som vi savner Toy tyggegummi…

Evigvarende køer?

Ikke en dag uten negative nyheter fra sykehus-Norge. Køer, triksing med lister, budsjettsprekk.… Må det være sånn?

Jeg er redd det nesten må det. I Norge (og i Europa) er prinsippene om at tilgangen til medisinske tjenester i størst mulig grad skal være lik for alle, og at fellesskapet skal dekke det aller meste av kostnadene, rotfestet. Slik vil folk og politikere ha det, og slik vil jeg ha det.

De aller fleste andre goder i samfunnet fordeles som kjent ved hjelp av prismekanismen. Varer og tjenester prises slik at de som selger dem tjener mest mulig. Og goder det er knapphet på fordeles ved at prisen skrus opp, og de som har råd og ønsker å betale, får tilgang til varen eller tjenesten.
I et slikt system styres virksomhetene etter bunnlinjen. Desto større overskudd, desto bedre. Alt innrettes mot dette. Det som lønner seg blir prioritert. Alt annet kommer i annen rekke.

Utenfor USA er det få som ønsker at helsevesenet skal styres etter de samme prinsippene. Problemet er at er mye vanskeligere å styre virksomheter på en effektiv måte når målene er så kompliserte som de er, og må være, i helse-Norge.

Når man ikke kan bruke prismekanismen får å regulere tilgangen til et gode det er knapphet på, får man valget mellom flere onder. Man kan fordele godene tilfeldig, etter en søknadsprosedyre der alle som for eksempel ønsker en operasjon vurderes opp mot hverandre, eller man kan operere med køer. Siden det første er totalt uakseptabelt, og det andre er vanskelig og håpløst byråkratisk, havner vi opp med den tredje løsningen: køer.

Man kan selvfølgelig tenke seg at det pøses så mye ressurser inn i helsevesenet at alle som ønsker det kan få nødvendig behandling på dagen, men dette er nok både urealistisk og en veldig liten effektiv bruk av ressurser. Prioritering blir derfor nødvendig, men er også vanskelig fordi det ikke finnes noen klare mål å prioritere ut fra. Dermed dras ressursbruken stadig opp slik at den tidvis virker helt ukontrollerbar.

I stedet for markedsregulering har man forsøkt med ulike andre ordninger som skal gi økonomisk incitament til effektiv drift av helsevesenet. Stykkprisordningen er et eksempel på dette, og det samme gjelder pølse-Hansens samhandlingsreform. Felles for alle slike simuleringsordninger er at de skaper mye negativ kreativitet. Det gjelder å få mest mulig ut av ordningen, uten at dette nødvendigvis gir noe særlig gevinst for pasienten. I verste fall virker det direkte negativt.

Selvfølgelig går det an å gjøre helsevesenet bedre og mer effektivt enn det er i dag. Men køene blir ikke borte så lenge ressursene tross alt er begrensete og prinsippet om at alle skal ha lik adgang til helsetjenester står ved lag.

Så derfor er det vel bare å smøre seg med tålmodighet…

Hatobjekt nr. 1

Mulla Krekar er det norske folks hatobjekt nr. 1. Er det for det han har gjort, eller for det han symboliserer, at han har fått denne posisjonen?

Det er ingen særlig uenighet her i landet om at mulla Krekar bør sendes tilbake til Irak så fort som mulig. Det som forundrer meg en smule er det massive hatet han utsettes for.

I forbindelse med attentatforsøket på Krekar tidligere i uken, kom det frem at det ligger detaljerte beskrivelser av gården han bor i og adkomstforholdene der, på Facebook. Det er også FB-grupper for folk som uten omsvøp og i fullt alvor går inn for å drepe mannen.

Hatet mot Krekar har dimensjoner som nesten ikke er til å forstå, og det er rotfestet i folkedypet. Så rotfestet at Siv Jensen når som helst kan si hva som helst om tiltak mot mullaen uten at det vekker anstøt. Utvilsomt har dette noe med mange menneskers missnøye med en human utlendingspolitikk å gjøre, en politikk som ikke tillater oss å utvise en skurk fordi han risikerer dødsstraff i hjemlandet.

Men enda mer tror jeg Krekar for mange står som en personifisering av islamsk fundamentalisme; stiv og upåvirkelig, humørløs og kompromissløs. Mulla Krekar lar seg definitivt ikke integrere. Hvem kan vel glemme gubbens sinne og fortvilelse da Shabena Rehmann tok livtak på ham og løftet ham fra gulvet i et tv-program?
Kanskje er forklaringen på det hatet folkedypet nærer for mulla Krekar at han rett og slett blir et symbol på det mange oppfatter som en alt for human utlendingspolitikk, og et symbol på det de avskyr mest med islam.

I så fall er det all grunn til å være på vakt.