Religion og makt

Enhver som besøker Peterskirken i Roma må bli slått av prakten og dimensjonene. Mer enn noe annet utstråler byggverket den katolske kirkes ambisjoner og selvbilde. Man kan spørre seg hvilken rolle religioner ville ha spilt i verden dersom de ikke var så velegnet til å legitimere makt.

Midt i Peterskirken ligger det praktfulle høyalteret. I kjelleren under alteret finner man sarkofagene til tidligere paver. Over høyalteret troner den voldsomme kuppelen. Sentrum i den er omkranset av vinduer som slipper lyset fra oven inn. Dette er sentrum i den katolske kristenheten. På store høytidsdager holder paven, som hevdes å inneha et embete innstiftet av apostelen Peter, messe fra høyalteret i Peterskirken.

Symbolikken er tung. Her knyttes himmel og jord, fortid og fremtid, sammen. Paven er den øverste fortolker av en allmektig guds budskap. En sterkere legitimering av makt kan ikke tenkes i et samfunn hvor mennesker bygger sin virkelighetsoppfatning på et religiøst grunnlag.

Historie og politikk dreier seg i stor grad om maktkamp. Frem til slutten av 1700-tallet var maktkrav i vår del av verden i stor grad begrunnet i guds vilje. Gjennom århundrer pågikk det en kamp mellom makt basert på territoriell kontroll og makt basert på det vi kan kalle åndelig kontroll. På samme måte som paven hevdet å ha sitt oppdrag fra gud, begrunnet kongene sin makt i at de styrte på grunnlag av guds nåde. Logikken var at siden gud var allmektig var det også han som måtte ha gitt kongen hans makt. Og den som motsatte seg kongens makt spilte dermed på lag med djevelen.

Kristendommen er som monoteistisk religion velegnet for å legitimere makt. Mens andre religioner opererer med flere guddommer som kan representere ulike krefter og ha ansvar for ulike deler av virkeligheten, har de monoteistiske religionene den fordelen ut fra et maktperspektiv at de som skaffer seg legitimitet som guddommelig utpekte fortolkere, kan hevde at de står i et direkte linjeforhold til en allmektig gud. Desto sterkere maktambisjoner en kirke har, desto mer fasttømret og ensrettet er gjerne måten de fortolker guds vilje på.

Derfor kan de monoteistiske religionene være farlige, og kanskje er det også derfor de har kunnet legge store deler av verden under seg.

I Europa er kirkenes makt betydelig redusert på den storpolitiske arena, men fortsatt er mennesker utsatt for kontroll og styring i menigheter av ulike slag. I andre deler av verden spiller fortsatt religiøst legitimert maktbruk en betydelig rolle. Israel er et eksempel. Ellers ser vi det særlig i den muslimske delen av verden i dag. Iran er et godt eksempel, men også Al Qaidas aktivitet har sin bakgrunn i et maktkrav begrunnet i religiøs argumentasjon.

Man kan saktens spørre seg hvordan religionene hadde utviklet seg dersom de ikke hadde vært så velegnede som grunnlag for maktutøvelse. Kanskje kan den utviklingen vi nå ser i vår del av verden gi et bilde av dette. I Norge har kirken vært underordnet staten siden 1537. Etter reformasjonen har kirkens makt primært vært knyttet til samfunnets normgrunnlag. Staten definerte hva som var lovlig eller ulovlig; kirken hva som var syndig og ikke syndig. I mange år var dette relativt sammenfallende størrelser.

I løpet av de siste 50 årene har kirkens maktbasis blitt betydelig svekket. Dette henger sammen med at det ikke har vært mulig å opprettholde det tilnærmede monopolet kirken hadde på å definere hva som er riktig og galt i samfunnet. I stedet har kirken måtte konsentrere seg om de oppgavene som fortsatt er etterspurt i samfunnet. Omsorgs- og seremonimesterrollene har blitt de sentrale.

Når religionen ikke lenger kan brukes som maktgrunnlag blir det fritt frem for flere stemmer. Kirken er i strid med seg selv om sentrale lærespørsmål, og utviklingen i befolkningens religiøsitet synes helt frikoplet fra kirkelig kontroll og går i de underligste retninger.

Uten religionene hadde verden utviklet seg helt annerledes enn det den har gjort frem til nå. Dermed ikke sagt at resultatet hadde blitt noe bedre. Uten en maktlegitimerende funksjon hadde også religionene utviklet seg helt annerledes. Heller ikke det hadde nødvendigvis medført et resultat som folk og samfunn var bedre tjent med.

Likevel er det viktig å være kritisk. Når jeg ser paven holde messe fra høyalteret i Peterskirken ser ikke jeg på ham som et talerør for en allmektig himmelsk gud, men som et talerør for en kirke som i hundrevis av år prøvde å gjøre seg allmektig på denne jord og som fortsatt har betydelige ambisjoner om å påvirke folk og samfunn.