Når identitet er viktigere enn kommunikasjon

I Aftenposten diskuteres det om programledere skal få snakke som de vil på radio og TV, eller om det skal kreves at de snakker tilnærmet normalisert bokmål eller nynorsk. Dialektene er hellige i Norge, så dette blir fort en følelsesladet debatt.

Med mitt, riktignok ikke helt ferske, mellomfag i nordisk, føler jeg at jeg for en gangs skyld kan bidra med litt kvalifisert synsing.

Språkets primære funksjon er kommunikasjon. I tillegg er språket – og særlig talemålet – også er en viktig del av mange menneskers identitet. Måten vi snakker på (og i litt mindre grad skriver på) forteller noe om hvem vi er og hvor vi kommer fra. For meg er rekkefølgen her selvsagt, men sånn ser det ikke ut til å være for alle.

I Norge kan man noen ganger få inntrykk av at språket som identitetsuttrykk er viktigere enn dets funksjon i kommunikasjonen mellom mennesker. Desto mer spesiell en dialekt er, desto mer verneverdig virker det som den er, og desto viktigere er det for noen å få bruke den som kommunikasjonsmiddel.

Det beste argumentet for normalisering ligger i språkutviklingen selv. Det er ikke tilfeldig at dialektene i byene har færre spesialord og – former enn dialekter i bygde-Norge. Det er heller ikke tilfeldig at dialektene langs kysten er enklere enn dialektene i innlandet, og at det mest spesielle og grammatisk kompliserte talemålet finnes i bygder som historisk har hatt begrenset kontakt med omverdenen. Og motsatt at de grammatisk sett aller enkleste dialektene finnes i de delene av landet som har hatt mest kontakt med andre (fremmede) språk.

Språk er kode. Det blir meningsløst å bruke en kode i kommunikasjon med andre som disse ikke kan dekode. Man må tilpasse seg, og det er det som har skjedd i byene og i andre områder hvor kontakten med omverdenen har vært viktig og betydelig.

Sett i lys av dette burde det være temmelig selvsagt at dialektbrukere bør nærme seg de felles språkformene vi har her i landet, enten disse nå ligger nærmest bokmål eller nynorsk, når de henvender seg til mottakere som vil slite med å forstå talemålet deres.

Det er jo akkurat det folk i mer sentrale deler av landet har måttet gjøre bestandig.