På vei mot en verden?

Det første ti-året i det 21. århundre er i ferd med å ebbe ut. Hva vil bli husket når historikerne om noen år setter søkelyset på utviklingen? Kanskje vil overskriften kunne bli noe sånt som ”På vei mot én verden”. I alle fall er det mange av de utviklingstrekkene vi ser i dag som kan passe inn under en slik tittel.

Siden Murens fall og den europeiske kommunismens endelikt åpenbart kommer til å avslutte det foregående kapittelet, vil det naturlige være å starte ”vårt” kapittel omkring 1990, selv om det er først det siste ti-året vi har sett utviklingen skyte fart for alvor.

Bak mye av det som har skjedd siden 1990 ligger utviklingen av det globale kommunikasjonssamfunnet. Internett har revolusjonert informasjonsutvekslingen både i omfang, i hastighet og ved at avhengigheten av profesjonelle medieaktører er redusert. Satelittformidlet tv har virket i samme retning ved å øke mangfoldet. Mobiltelefoner har åpnet helt nye muligheter for kommunikasjon for milliarder av mennesker over hele verden.

I tillegg til å endre hverdagen vår både på jobb og i fritiden, har denne kommunikasjonsrevolusjonen fått politiske konsekvenser på alle plan.

Utviklingen har gjort det mye vanskeligere for undertrykkende regimer å kontrollere informasjonen til og fra befolkningen. Samtidig har den økt mulighetene for å samle mennesker bak en sak og en oppgave uten at de nødvendigvis befinner seg på samme sted. Selv de mest utrerte synspunkter kan finne støttespillere helt uavhengig av geografi og tilstedeværelse.

Kommunikasjonsrevolusjonen har skapt utfordringer for de udemokratiske regimene i Iran og Kina, men samtidig er den en viktig forutsetning for fremveksten av ekstreme bevegelser som Al Qaida og andre. Karikaturstriden for noen år siden er et eksempel på hvordan en lokal fillesak kan blåses opp til en internasjonal krise gjennom hurtig informasjonsspredning og i dette tilfellet også kynisk manipulasjon.

Kanskje kan også bakgrunnen for den terrorbølgen som har preget de siste 10-15 årene sees i sammenheng med fremveksten av det globale kommunikasjonssamfunnet. Verdensdelene og kulturene har rykket nærmere hverandre. Forskjellene er blitt tydeligere. Islamske jihadister har åpenbart et globalt perspektiv på sin virksomhet. De oppfatter det som de befinner seg i en kamp mellom kulturer, der den vestlige kulturen i alt for stor grad også har fått infisere den muslimske verden.

Samtidig utvikler de europeiske landene seg til stadig mer multikulturelle samfunn. Folkevandringer er ikke noe nytt. Det som er nytt i vår tid er at innvandrerne i stor grad opprettholder kontakten med hjemlandet og ikke integreres i samfunnet de kommer til. Kommunikasjonsrevolusjonen er en del av bakgrunnen også for denne utviklingen.

Manglende integrering fører imidlertid til at faren for konflikter mellom befolkningsgruppene øker og til rotløshet i deler av innvandrerbefolkningen. Noe som igjen skaper en rekrutteringsbase for ekstreme bevegelser som spiller på fremmedgjøring og virkelige eller påståtte kulturkonflikter.

Inn under overskriften ”På vei mot én verden” passer det også godt å ha med noen avsnitt om klimaspørsmålet som er det første eksempelet på at hele verden må forholde seg til en utfordring som må løses i fellesskap. Finanskrisen kunne også ha vært nevnt og sammenvevningen av verdensøkonomien gjennom globalisert varebytte og fremveksten av de nye økonomiske stormaktene i Asia.

Så får vi se hva overskriften på kapittelet om 2010-tallet vil bli. Det ligger fallgruver foran oss som vi ikke kan være sikker på å styre unna: faren for krig i eller med Iran, faren for en ny enda alvorlige økonomisk krise, faren for at klimaendringene ikke kommer under kontroll, faren for en ny og enda farligere terrorisme, faren for at atomvåpen havner i gale hender. I tillegg til alle de andre problemene som vi drar med oss fra tidligere: fattigdom, sult, krig, korrupsjon. For å nevne noen få.

Håpet ligger i at verdens ledere snakker sammen i en helt annen utstrekning og på en helt annen måte enn tidligere. I tillegg kan vi vel også tro på at vi vil se flere positive effekter av kommunikasjonsrevolusjonen i ti-året som kommer, f.eks. at det kan etableres verdensomspennende politiske bevegelser som krever løsning på de problemene verdenssamfunnet står overfor.

Kanskje er det et halmstrå, men det hyggeligste er alltid å være optimist.

Godt nytt ti-år!

En-stats-løsning

I disse dager markeres ett-årsdagen for Israels angrep på Gaza. Angrepet medførte at sympatien for Israel i Norge og andre land i Europa nådde et nytt lavmål. Der har det befunnet seg siden. Nå er det bare de mest halsstarrig fundamentalistiske kristne og ekstreme Frp-ere igjen i heiagjengen.

Israel er i dag den eneste staten i verden som pr. definisjon tilhører en egen folkegruppe. Dette er jødenes gudegitte stat, og folk med en annen bakgrunn har ikke de samme rettigheter som dem. Etter min mening er det israelernes krav på eksklusivitet som er årsaken til at denne konflikten aldri har latt seg løse – og neppe lar seg løse i overskuelig fremtid.

Koloniseringen av Vestbredden dreier seg om nettopp dette. Den er ikke bare folkerettsstridig, men demonstrerer også mange israeleres holdninger overfor andre folk. Det dreier seg ikke om å bosette seg blant dem, men å skape enklaver inne på palestinsk område der israelsk rettsorden skal gjelde. Dette er en politikk som kanskje var gangbar i imperialismens tidsalder eller i apartheid-staten Sør-Afrika. I dag burde den betraktes som kriminell og fullstendig uakseptabel.

Etniske nordmenn har ikke spesielle rettigheter fremfor andre etniske grupper i Norge. Er du norsk statsborger er det uten betydning om du er kristen, jøde, muslim eller ateist for den saks skyld. Eller om du snakker norsk. Rettighetene er de samme. Bare svært marginale politiske miljøer vil stille seg bak et krav om ”Norge for nordmenn”.

Staten Israel er på sett og vis en anakronisme. Nasjonalstaten som ideal er for lengst parkert i Europa, der ideen hadde sin opprinnelse. Alle europeiske stater er i dag i større eller mindre grad multietniske. Det samme gjelder stater i andre verdensdeler, der idéen for øvrig ikke har hatt samme betydning som i Europa.

Bakgrunnen for opprettelsen av staten Israel var et behov for å kompensere for nazistenes folkemord under krigen (og århundrer med pogromer i Øst-Europa). At dette skjedde ved at man ga jødene råderett over et land hvor det også bodde mange arabere, var i tråd med gammel imperialistisk tankegang. Den som hadde makt, hadde også rett. Men samtidig var denne tankegangen allerede i ferd med å gå ut på dato. Omtrent samtidig som jødenes kolonisering av Palestina fikk FNs godkjentstempel, oppnådde de første koloniene sin selvstendighet.

Konflikten mellom Israel og de palestinske araberne er en verkebyll for verdenssamfunnet. Den urett som jødene ble utsatt for i Europa føres nå videre ved at palestinerne blir utsatt for brutal undertrykking. En undertrykking som noen ganger kan minne om den deres undertrykkeres forfedre opplevde.

Det pekes ofte på at løsningen på konflikten er opprettelsen av en egen palestinsk stat, den såkalte to-stats-løsningen. Jeg mener at det i dette vil ligge en aksept for en idé om at folkegrupper har rett til å opprette stater som sorterer mennesker på bakgrunn av religion og etnisitet, en aksept av ideen bak staten Israel. Palestina kan heller aldri bli en fullt ut selvstendig stat. Dersom en slik stat opprettes, vil den være fullstendig avhengig av Israel, nærmest som et moderne "bantustan".

Den eneste løsningen som er fullt ut vil være i tråd med menneskerettigheter og folkerett er derfor å opprette én stat der både jøder, palestinske arabere og andre kan leve side om side som fullt likestilte borgere.

Dessverre er dette en helt urealistisk løsning. Og dessverre er det derfor også helt urealistisk å håpe på fred i Midt-Østen i overskuelig fremtid.

Julens egentlige innhold

Så er det jul igjen! Så mange glade ansikter å se! Selv ellers sindige venner og kolleger får glitter i øynene. Når huset er pyntet i rødt og grønt og gull, vintermørket senker seg, familien er samlet og duften av ribbe eller dampet pinnekjøtt kiler neseborene kan noen hver få kontakt med noe udefinerbart storslått, varmt og hyggelig, selve juleSTEMNINGEN.

Det er rart med det. Jul feirer vi alle – i alle fall vi som er født og oppvokst i tradisjonelle norske hjem. Ingen annen høytid eller merkedag har tilnærmelsesvis samme betydning for folk. Livet roterer rundt julen. Et nytt år går mot slutten, vi har gjennomlevd nok en vinter, vi har blomstret gjennom en vår og en sommer, og vi har småslitt med en høst som dro sekken stadig lenger ned over hodene på oss.

Solen har snudd. Tiden er inne for å samle de aller nærmeste, gjennomføre de tradisjonelle ritualene med like stort alvor og like stor innlevelse som alltid. Og ta sats for en ny sløyfe i livets lysløype.

Julen representerer returen til nullpunktet. Familien og familiens ritualer står i sentrum, og vi knytter kontakten mot barndommen og slekt skal følge slekters gang. Vi kødder ikke med julen, men noen justeringer kan vi tåle. Det kreves når to familietradisjoner skal smelte sammen til én. Og etter hvert blir de våre egne.

Jul feirer vi altså alle, enten vi er dypt og inderlige kristne, new agere, religiøse shoppere, likegyldige statskirkemedlemmer eller renheklede ateister. Dette ritualet har vi felles. Selv om noen av ingrediensene kan variere, er hovedelmentene i oppskriften den samme i alle hjem.

Det synes jeg vi skal glede oss over. Felles ritualer er en viktig verdi i ethvert samfunn. På veien fra et homogent stammesamfunn til multikulturell smeltedigel er dette fellesritualet det sterkeste, det mest levende av det de fleste av oss tradisjonelle nordmenn fortsatt kan dele.

Hver eneste jul kommer likevel påminnelsene om hva som er ”julens egentlige innhold”. Den diskusjonen liker jeg dårlig. Jeg trenger ikke mer innhold i julen enn det jeg har. Å samles og feire at vi har passert det tidspunktet der vi befinner oss lengst borte fra solen, kilden til alt liv, og markere at vi fortsatt skal gå sammen på veien videre.

Når folk på vår del av kloden fra tidenes morgen har hatt sin viktigste fest nettopp på denne tiden er det selvsagt fordi de har gledet og forundret seg over at lyset skal vende tilbake. At andre tolker et annet innhold inn i julefeiringen synes jeg er helt greit. Det går utmerket godt an å feire jul uten å legge min tolkning av hva vi feirer til grunn. Sånn er det bare; noen spiser ribbe, andre spiser pinnekjøtt; det finnes ikke noen fasit der heller.

Når det er sagt ville neppe julen kunne opprettholde sin posisjon gjennom århundrene uten at den var fylt med et innhold som fant dypere klangbunn enn det kirkelige budskapet. Julen var og er nisser, tusser og troll.Den var tiden for å finne frem den beste maten og servere den beste drikken. Julen var – og er – selve snillhetens høytid.

Feiringen har en funksjon. Den gjør godt. I alle fall for de aller fleste av oss. Vi ville ikke være den foruten. Freden, roen, nærheten, vennligheten, forventningen, tradisjonen,varmen, selve julestemningen. For mange av oss er det det som er julens EGENTLIGE innhold. Og det er innhold så godt som noe. Og vel så det...

God jul!

Det umuliges kunst

Mange er skuffet over utfallet, eller det manglende utfallet, av FNs klimakonferanse i København. De ser bort fra at de positive signalene var mange og glemmer at verden ikke har noen erfaring med å håndtere trusler av dette slaget. CO2-reduksjon er dessuten trolig noe av det vanskeligste man kan forhandle om på den internasjonale arena.

Det er selvfølgelig ingen grunn til å juble over København-konferansens utfall, men jeg synes kanskje at de som nå uttrykker sin skuffelse i stedet burde spørre seg om forventningene deres var alt for høye. Verden har aldri stått overfor en utfordring som klimaproblemene før. Forhandlinger føres om både det ene og det andre og enighet oppnås, men aldri har man forhandlet om å forhindre en langsiktig og snikende utvikling som man ikke kan være helt sikker på konsekvensen av.

Reduksjon i utslipp av klimagasser er heller ikke et hvilket som helst tema. Det dreier seg om å redusere konsekvensene av deler av den økonomiske og sosiale aktiviteten i verden, og det vil alltid være en fare for at slike tiltak vil påvirke nettopp denne aktiviteten på en negativ måte. Tenk bare hvor sterke reaksjonene over hele verden kan være når bensinprisene stiger til et høyere nivå enn vanlig. Både næringsliv og regjeringer i de ulike landene er dessuten lite interessert i å innføre ordninger som, fortjent eller ufortjent, vil gi nettopp dem en større byrde enn andre.

Jeg tror at det konferansen i ettertid kommer til å bli husket for, var at alle verdens toppledere faktisk var til stede, og at de aller fleste av dem var opptatt av å oppnå resultater som kan forhindre en klimakatastrofe på kloden. Det var i seg selv et stort fremskritt. Erik Solheim pekte på det gledelige i nettopp dette da han oppsummerte konferansen, og han viste til at dette var første gang siden Versailles-konferansen i 1919 at noe slikt hadde skjedd.

Det er mulig han har rett, men sammenligningen var likevel ikke særlig velvalgt. Versailles-traktaten ble en ulykke for alle de som var representert på konferansen og mange flere enn det. Interessene var også da motstridende, og det endte med at seierherrene dikterte en fred som inneholdt så mange feil og mangler at den la et grunnlag for en ny verdenskrig som om mulig ble enda verre enn den første. USAs president Woodrow Wilson som var arkitekten bak den delen av traktaten som skulle sikre en viss grad av overnasjonalitet for å hindre fremtidige kriger, ble for øvrig ydmyket av egen Kongress som ikke ville stille seg bak avtalen da han kom hjem.

På samme måte som Versailles viste at verdensfreden ikke kan sikres av statsledere rundt et bord, tror jeg at København vil bli husket for at den viste at å satse på et system som bygger på konsensus mellom alle verdens land ikke er noen farbar vei på klimaområdet.

EU og NATO (og ikke FN) skapte freden i Europa. Forpliktende klimaavtaler må også forhandles frem regionalt og mellom stormakter og blokker i G20. Der sitter alle de som faktisk betyr noe i den store sammenhengen: USA, Kina, EU, Russland, India, Brasil og flere. Og mellom disse statene er interessene så sammenvevde at man kan bruke press på ett område for å oppnå noe på et annet.

Jeg synes København-konferansen gir grunn til betinget optimisme nettopp fordi den synliggjorde svakhetene i forhandlingssystemet. Mye vil avhenge av de første årene fremover. Hvis Kina og USA kan bli enig tror jeg mye etter hvert kan falle på plass, men om det er tilstrekkelig gjenstår å se. Mye avhenger av om denne amerikanske presidenten kan få Kongressen med seg – og ikke mot seg som Woodrow Wilson for 90 år siden.

Om å drepe og å bli drept

Vi trenger politikere som ser folk rett i øynene og sier sannheten. Slik president Obama gjorde i Nobelpristalen i forrige uke. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da han snakket om krigen i Afghanistan og beslutningen om å sende 30.000 flere soldater dit og sa: ”noen av disse kommer til å drepe, noen av dem kommer til å bli drept”.

Slikt er vi ikke vant til her i landet. At politikere sier det som det faktisk er, selv om det kanskje er upopulært og kontroversielt. Obama gjorde det altså til og med i sin takketale etter å ha mottatt FREDSprisen.

Noen ville sikkert ha trodd at dette var en gavepakke til motstanderne av krigen i Afghanistan og de som var i mot tildelingen av fredsprisen. Men slik slo det ikke ut. Tvert imot. At Obama som øverstkommanderende sier dette avtvinger bare respekt.

Mange husker vel diskusjonen om det Norge deltar i i Afghanistan er krig eller ”krigslignende operasjoner”. Statsminister Bondevik tviholdt på den siste definisjonen. Norske soldater i utlandet skal helst ikke drepe, og i alle fall ikke bli drept. Norge har deltatt i én krig de siste hundre årene, og siden har vi pr. definisjon vært et fredselskende folk.

Men alle vet at soldater trener på å drepe, og at det har liten hensikt å sende militære styrker til et konfliktområde om de ikke om nødvendig også skal kunne bruke makt og til og med drepe. Og konsekvensen er dessverre også at noen av dem kan komme til å bli drept.

Her i landet gjelder det å ha ryggen fri bestandig. Alle avgjørelser har kun positive konsekvenser og begrunnelser pakkes inn så godt man kan dersom de kan utløse mishagsytringer fra opposisjonen eller media. Resultatet er at den politiske debatten fremstår som skyggeboksing. Og i neste omgang at folk går lei og mister respekten for det politiske systemet.

Hvor befriende hadde det ikke vært om Jens Stoltenberg hadde sagt det som (jeg tror) det var i den famøse biodieselsaken, nemlig at en finansminister SKAL innestå 100% for det budsjettet hun legger frem, og ikke forsøke å snike seg ut bakdøren når bråket begynner.

Eller om han i dag hadde sagt at han ikke ser noen grunn til å fly rutefly til klimatoppmøtet i København når han flyr privatfly hele resten av uken, og at hans tid er så dyrebar at han ikke kan bruke mer tid enn nødvendig på reise.

I intervjuet Will Smith og kona Jada Pinkett Smith gjorde med Obama under Oslo-besøket sa presidenten at first-lady Michelle har en viktig rolle i å hele tiden peke på målene når det politiske spillet og lurvelevenet fra media og opposisjonen er i ferd med å ta overhånd. I følge Obama var det å håndtere dette noe av det vanskeligste i presidentrollen.

Det er vel ikke å vente at Ingrid Schulerud skal kunne ivareta den samme oppgaven her i landet. Men man skulle jo tro at alle de kommunikasjonsrådgiverne regjeringen omgir seg med kunne hviske dem noen ord i øret.

Folk gjennomskuer feighet. Og de liker ikke det de ser.

Et lite land i verden

Obama har vært i Norge. Det var en begivenhet som kan gi grunn til ettertanke på mange måter. Blant annet om makt og avmakt på den storpolitiske arena.

Stoltenberg viste presidenten utsikten fra statsministerens kontor på toppen av regjeringshøyblokken. Det er et fast ritual ved besøk av politiske ledere fra andre land, og Jens Stoltenberg må ha gjort det så mange ganger at han burde kunne gjøre hele gaidingen med bind for øynene. Men nå fomlet han, stotret nesten, som om det var en muntlig eksamen han skulle opp i.

Jagland og Lundestad var ikke noe mindre opprømt. Etter den høye gjest var dradd kunne Nobel-direktøren fortelle at ”tenk jeg kunne prate med han som en helt vanlig mann, han spøkte og lo”. Og en stortingsrepresentant refset sine kolleger fordi de under prisutdelingen var mer opptatt av å ta bilde av Obama og de andre (litt mindre) kjendisene med mobilene sine enn å oppføre seg som det sømmer seg i en slik anledning.

Hva er dette for noe? Er det følelsen av å være nær selveste Barack Obama som får erfarne politikere til å oppføre seg som noviser, eller er det noe annet dette dreier seg om? For var det ikke noe av det samme vi opplevde den gangen Bill Clinton besøkte Norge? Kjell Magne Bondevik uttalte seg etterpå som om det å ha fått møte Clinton ikke bare én, men flere ganger, var høydepunktet i hans politiske karriere. Selv om det ikke kom noen verdens ting ut av samtalene.

Jeg tror at det vi var vitne til under begge disse presidentbesøkene egentlig var et slags sannhetens øyeblikk. Plutselig ble forskjellen mellom makt og avmakt i verden veldig tydelig.

Statsminister Lars Korvald (1972-73) huskes vel i dag først og fremst for å ha åpnet et innlegg om utenrikspolitikk i Stortinget med ordene ”Norge er et lite land i verden”.

Godt sagt! Norge ER et lite land i verden. I følge Obama deltar vi likevel på den utenrikspolitiske arena i en høyere vektklasse enn den vi strengt tatt hører hjemme i. Det var selvfølgelig hyggelig sagt, og Jonas Gahr Støre bet seg helt sikkert merke i det. Heldigvis unngikk presidenten å si hvilke klasser det dreier seg om. Skal vi anta at vektklassene han hadde i tankene var sånn omtrent fluevekt og fjærvekt…?

Hvorfor er jeg opptatt av dette? Jo, fordi jeg har en følelse av at Norge og nordmenn mange ganger snakker og opptrer som om vi skulle høre hjemme i lett tungvekt eller der omkring. At Norge har en stemme som blir hørt, og at vi kan få ting til å skje på den internasjonale arena bare i kraft av oss selv.

Norge har rundt 4,8 mill. innbyggere. Jeg snakket med en kineser i Thailand en gang. Han nektet å tro at det fantes så små land i verden. Og selvfølgelig hadde han aldri hørt om Norge. Da vi var i India fikk vi flere ganger for dagen spørsmål om hvor vi kom fra. Etter hvert forsto vi at det ikke var så lurt å si ”Norway” fordi det ble oppfattet som ”no way”, og da ble det gjerne en litt pinlig pause etterpå. Derfor sa vi i stedet ”Europe” og hvis de fortsatte å grave spurte vi om de hadde hørt om Norway… det var det nesten ingen som hadde..

Under presidentvalgkampen i USA i fjor var det mange i Norge som var veldig engasjert og som skulle ønske de hadde stemmerett i valget. Det føltes nesten urettferdig at vi ikke skulle få være med å velge hvem som skulle bekle verdens viktigste embete.

Staten Colorado har omtrent like mange innbyggere som Norge. De har ingen selvstendig stemme i verden, men sannsynligvis har den jevne Colorado-velger langt større innflytelse på verdenspolitikken enn det norske velgere har.

Jeg mener selvfølgelig ikke at Norge skal søke medlemskap i USA. Men skal Norges stemme bli hørt må vi samarbeide med andre. Slik kan også vi bli viktige, om det er det vi måtte ønske. Det norske folk har dessverre to ganger sagt fra om at et forpliktende politisk samarbeid i Europa ønsker de ikke å delta i. Samtidig mangler det ikke på innspill om hvordan Norge bør opptre på den internasjonale arena.

Det er ikke noe galt i å være liten og helst ville holde seg for seg selv. Men da får man innse at det er det man er. Slik jeg tror mange av oss gjorde da Obama tilbrakte et helt døgn i det pussige lille landet vårt

Jaglands fredspris

Nobels fredspris 2009 handler dessverre mer om Thorbjørn Jagland enn om Barack Obama. På samme måte som Anne Holt aldri hadde blitt justisminister under noen annen statsminister enn Thorbjørn Jagland; og Bendik Rugaas aldri planleggingsminister, ville årets fredspris aldri gått til den sittende amerikanske presidenten uten at Thorbjørn Jagland hadde vært leder for nobelkomiteen.

Jaglands statsministertid huskes ellers best for hans storslått visjonære utlegninger om ”Det norske hus”, som når alt kom til alt viste seg å være et nokså ordinært husbankhus og knapt nok det. Thorbjørn Jagland har gått med en statsmann i magen siden tidlig på 90-tallet. Han har alltid vært en politiker med et vesentlig større selvbilde enn det han har klart å leve opp til.

Å slippe Jagland inn i Nobel-komiteen, i alle fall som leder, var som å slippe en åtte-åring løs i en godteri-butikk.

La det være helt klart: Jeg er en stor fan av Barack Obama. I mine øyne er han en av de mest imponerende politiske lederne verden har sett i moderne tid. De to eneste som etter min mening har det samme personlige formatet som ham, er Nelson Mandela og Mahatma Gandhi.

Jeg håper virkelig Obama kommer til å gjøre seg fortjent til Nobels fredspris i løpet av sin regjeringstid. Så langt har han imidlertid ikke fått til noe som helst som kan kalles resultater.

Jagland forsvarer seg med at i følge statuttene for fredsprisen skal den gå til den person som har betydd mest for fred og nedrustning det siste året. Problemet er for det første at prisen ikke har vært tildelt på et slikt grunnlag så lenge noen kan huske; for det andre at USAs president, som verdens mektigste mann, ikke skal gjøre særlig mye for å bli svaret på dette spørsmålet. Både i år og neste år og hvert eneste år.

Det er i det hele tatt veldig mye som avhenger av USA her i verden. Alt for mye.

Hva er det så Obama så langt har gjort? Han har markert at USA er villig til å innta en aktiv rolle for å skape fremgang i en del viktige prosesser, bant annet knyttet til atomvåpensituasjonen. Han har gitt en del viktige signaler om forsoning til den muslimske verden, og han har blitt litt strengere i tonen med Israel enn det forgjengerne hans var. Verden er definitivt ikke en fredeligere plass i år enn den var før han tiltrådde.

Knapt noen i USA eller i utlandet for øvrig skjønner hvorfor Obama får fredsprisen nå. En britisk kommentator beskrev Nobel-komitteen som en forelsket tenåring som febrilsk forsøker å innynde seg hos læreren. Ganske pinlig, med andre ord.

Dessverre føler jeg at dette ikke bare er pinlig for Thorbjørn Jagland og Nobel-komiteen, men også for Barack Obama som kunne klart seg utmerket godt uten denne omfavnelsen. I tillegg er tildelingen pinlig for Norge som nasjon, føler jeg. Det bildet mange i utlandet har av nordmenn er at vi er ganske bondske og naive. Jagland har bidratt til å bygge opp under en slik myte.

Morgendagen er Thorbjørn Jaglands store dag. La oss håpe at det blir med denne ene utdelingen fra hans hånd. Kanskje skjønner selv han at han ikke kan være statsmann både i Nobel-komiteen og som generalsekretær for Europa-rådet samtidig. Det er lov å håpe…

Politikk som forretningsidé

Bellona har 50 ansatte og omsatte i fjor for like mange millioner kroner. Frederic Hauge hadde en inntekt som oversteg statsministerens. Bellona er en stiftelse og har ingen medlemmer, bare sponsorer. Å regne dem som en del av miljøbevegelsen blir derfor litt merkelig.Man trenger ikke sitte på Stortinget for å ha politikk som levebrød.

Denne uken kom det frem at Bellona og andre miljø”organisasjoner” mottar store sponsormidler fra næringslivet hvert år. Thorbjørn Berntsen stilte i NRK spørsmål ved integriteten til Bellona, Zero og enkelte andre aktører i den offentlige debatten. Hvilken agenda har de egentlig når de uttaler seg. Skal de ivareta miljøets eller sponsorenes interesser?

Bellona samarbeider med en lang rekke selskaper med sterke interesser innenfor energiproduksjon og kjemisk industri. Se for eksempel: http://www.bellona.no/bellona.no/b7partnere.

Det er nærliggende å stille spørsmål ved om Fredric Hauges voldsomme angrep på regjeringen i biodieselsaken kan ha sammenheng med dette.

Mer grunnleggende er likevel spørsmålet om hva som er det egentlige formålet med Bellona og noen av de andre aktørene i miljødebatten. I følge statuttene for stiftelsen har Bellona som formål ”å arbeide for økt økologisk forståelse og vern av natur, miljø og helse”. Når vi ser hvor sammenvevd Bellona etter hvert har blitt med sterke næringsinteresser, bør det være grunn til å spørre om ikke disse ideelle målsetningene må dele plassen med Bellonas egeninteresser, nemlig å gi levebrød til Fredric Hauge og 49 andre. Som alle andre aktører i arbeidslivet må de rett og slett jobbe for å skaffe inntekter for å sikre og - helst - utvide driften fra år til år.

Det kan være flere grunner til at virksomheter i næringslivet ser seg tjent med å sponse Bellona. Bellona har mange dyktige folk og kan sikkert bidra med spennende og interessante innspill på møter og seminarer. Viktigere tror jeg likevel det er at man kan bruke støtten til Bellona som et alibi, eller et ”bevis” på at man tar miljøet på alvor. Dette forutsetter at Bellona klarer å markere seg så tydelig og mye på den offentlige arena, dvs. i media, at imagen som en uredd, utradisjonell og idealistisk aktør opprettholdes.

Når Frederic Hauge fillerister Jens Stoltenberg i biodiesel-saken er dette derfor ikke nødvendigvis fordi saken er så viktig i miljøsammenheng, heller ikke fordi han egentlig snakket for sin syke mor (som i dette tilfellet da ville være et eller annet energi- eller industrikonsern), men rett og slett fordi det er kjempeviktig for Bellona å være sterk og synlig i media når det blåser opp til storm rundt et miljøspørsmål. Hvis de ikke er synlige i slike sammenhenger vil markedsverdien til stiftelsen som sponsorobjekt raskt forvitre.

Egentlig er det en ganske merkelig situasjon. En gjennomgang av nettsidene til de ulike delene av miljøbevegelsen viser at alle har tilknytning til næringsinteresser. Dette trenger ikke være et problem, men det blir det når aktørene blir helt avhengig av disse interessene slik tilfellet er med Bellona og enkelte av de andre.

Bellona er en stiftelse og ikke en medlemsorganisasjon. De uttaler seg ikke på vegne av en medlemsmasse, og det finnes ingen ”grasrot” som kan gripe inn og korrigere kursen. Etter min mening er det god grunn til å stille spørsmål ved om Bellona i større grad bør betraktes som en interessant forretningsidé enn som en seriøs og idealistisk aktør på den miljøpolitiske arenaen.

Og så kan man spørre seg hva dette gjør med den politiske debatten rundt miljøspørsmålene. Når egenmarkering blir et så viktig motiv, er det ikke rart at debatten i stadig større grad fremstår som forutsigbar og hylekorpreget. Og den store taperen er dessverre miljøet.

Om å reise med tog i India

I India er det tog som teller. Fjorårets vinterferie tilbrakte vi i Dehli, Agra og i delstaten Rajastan som ligger sørvest for hovedstaden. I februar går turen tilbake, men denne gangen til Karnataka og Kerala helt i sør. Og som i fjor kommer de viktigste strekningene til å bli tilbakelagt med tog.

Jaipur sentralstasjon om natten. Vi kom dit omkring midnatt for å ta et tog som hadde gått fra Dehli på ettermiddagen for å reise til Jaisalmer langt inne i Thar-ørkenen nær grensen til Pakistan. Over alt lå folk og sov med bare et ullteppe over seg. På fortauer utenfor og på plattformene.

Toget var 1 ½ time forsinket, men omsider kom det sigende med to store diesellokomotiver i front og 15-20 vogner på slep.

Vi hadde stått på venteliste for køyer i en AC 3 Tier vogn, og hadde først sent på ettermiddagen fått bekreftet (på nettet) at vi hadde fått plass. AC 3 Tier står for air condition, tre køyer i høyden. Da vi endret vognen var det stappmørkt og sovende folk og bagasje over alt. Ikke lett å finne de rette køyene. Og da vi fant dem viste de seg å være okkupert av to karer, som bråvåknet og plutselig oppfattet at de var i Jaipur og skulle av.

De indiske jernbanene er faktisk preget av en viss orden. Togene er riktig nok ikke alltid i rute, men du kan regne med at dersom du har fått bekreftet plass så får du denne. Billettene er utstedt på navn, og konduktøren kan kreve legitimasjon sammen med billetten (som kan bestilles på internett og printes ut hjemme). Bildene alle har sett av overbefolkede tog med folk på taket og ut av vinduene, er fra lokaltog i storbyene. Noe slikt så aldri vi på våre togturer i nordvest-India.

Informasjon er det likevel dårlig med. Du må selv følge med på hvor du er og når du skal av. Stasjonene annonseres ikke og noen annen form for informasjon underveis kan du heller ikke regne med å få. Heller ikke på stasjonene er det en selvfølge å informere, verken om forsinkelser eller sporendringer. Men leser man skilt og oppslag og spør seg for så går det bra.

De fleste togene trafikkerer lange strekninger og går både dag og natt. Underkøyene i sovevognene fungerer som seter på dagtid og mellomkøyene i en 3 Tier-vogn blir ryggstø.

Et typisk langdistansetog vil bestå av en AC 2 Tier-vogn, to AC 3 Tier-vogner, resten er Sleeper-vogner (som er tilsvarende til AC 3-Tier, men uten AC) og vogner av typen Second Sitting. Dette er sittevogner uten plassbestilling - og uten glass i vinduene. På viktige strekninger kan det også være en AC First Class vogn. På rene dagtog vil det være sittevogner (AC Chair Car) som i Europa.

Turistene finner du i AC-vognene. Her reiser også den indiske middelklassen. En billett for en tolv timers tur på AC 2 Tier koster ikke mer enn rundt 120 kr. Ingen stor sum altså, men sannsynligvis meningsløst mye for den som bare så vidt kan se seg råd til en plass på Second Sitting til 20 kr.

I AC-sovevognene blir det delt ut laken, ett til å legge på køyen og ett til å bre over seg. Det er ikke dører inn til kupeene, men på AC 2 Tier et forheng som gir litt avskjerming. Ingen kler av seg mer enn yttertøyet. På dagtid kan man få kjøpt te, dvs. chai som er krydret indisk te. Noen tog har "pantry"(kjøkken)-vogn hvor det lages mat som selges i vognene. Ellers må mat medbringes eller kjøpes på stasjonene underveis. Noen tog har kun korte stopp, mens andre kan bli stående i 20-25 minutter på enkelte stasjoner og kanskje enda lenger.

Indere er vant til å ha det trangt og til å ta hensyn til hverandre. De du treffer i en AC-vogn snakker ofte gjerne og bra engelsk, er veldig åpne og nysgjerrige, men vi opplevde aldri at de var innpåslitne. Utenfor passerer landskap, landsbyer og store og små byer forbi. Du ser gjetere på markene, folk som jobber på jordene og unger på vei til skolen, det lages mat og vaskes klær. Opplevelser er det hele tiden. Og i motsetning til på veiene føler du deg rimelig trygg.

Å reise på egenhånd i India er selvfølgelig en utfordring for de fleste og krever en del forberedelser. Men liker man utfordringer er det neppe noe sted man får mer igjen for innsatsen enn i India.

Og da bør noe av turen foregå på den indiske måten, dvs med tog.Miljøvennlig er det også...

Noen nyttige linker:
www.cleartrip.com (for tog- og flybilletter i India)
www.seat61.com/India.htm#book%20-%20from%20outside" (om togreiser i India)