Politikk som forretningsidé

Bellona har 50 ansatte og omsatte i fjor for like mange millioner kroner. Frederic Hauge hadde en inntekt som oversteg statsministerens. Bellona er en stiftelse og har ingen medlemmer, bare sponsorer. Å regne dem som en del av miljøbevegelsen blir derfor litt merkelig.Man trenger ikke sitte på Stortinget for å ha politikk som levebrød.

Denne uken kom det frem at Bellona og andre miljø”organisasjoner” mottar store sponsormidler fra næringslivet hvert år. Thorbjørn Berntsen stilte i NRK spørsmål ved integriteten til Bellona, Zero og enkelte andre aktører i den offentlige debatten. Hvilken agenda har de egentlig når de uttaler seg. Skal de ivareta miljøets eller sponsorenes interesser?

Bellona samarbeider med en lang rekke selskaper med sterke interesser innenfor energiproduksjon og kjemisk industri. Se for eksempel: http://www.bellona.no/bellona.no/b7partnere.

Det er nærliggende å stille spørsmål ved om Fredric Hauges voldsomme angrep på regjeringen i biodieselsaken kan ha sammenheng med dette.

Mer grunnleggende er likevel spørsmålet om hva som er det egentlige formålet med Bellona og noen av de andre aktørene i miljødebatten. I følge statuttene for stiftelsen har Bellona som formål ”å arbeide for økt økologisk forståelse og vern av natur, miljø og helse”. Når vi ser hvor sammenvevd Bellona etter hvert har blitt med sterke næringsinteresser, bør det være grunn til å spørre om ikke disse ideelle målsetningene må dele plassen med Bellonas egeninteresser, nemlig å gi levebrød til Fredric Hauge og 49 andre. Som alle andre aktører i arbeidslivet må de rett og slett jobbe for å skaffe inntekter for å sikre og - helst - utvide driften fra år til år.

Det kan være flere grunner til at virksomheter i næringslivet ser seg tjent med å sponse Bellona. Bellona har mange dyktige folk og kan sikkert bidra med spennende og interessante innspill på møter og seminarer. Viktigere tror jeg likevel det er at man kan bruke støtten til Bellona som et alibi, eller et ”bevis” på at man tar miljøet på alvor. Dette forutsetter at Bellona klarer å markere seg så tydelig og mye på den offentlige arena, dvs. i media, at imagen som en uredd, utradisjonell og idealistisk aktør opprettholdes.

Når Frederic Hauge fillerister Jens Stoltenberg i biodiesel-saken er dette derfor ikke nødvendigvis fordi saken er så viktig i miljøsammenheng, heller ikke fordi han egentlig snakket for sin syke mor (som i dette tilfellet da ville være et eller annet energi- eller industrikonsern), men rett og slett fordi det er kjempeviktig for Bellona å være sterk og synlig i media når det blåser opp til storm rundt et miljøspørsmål. Hvis de ikke er synlige i slike sammenhenger vil markedsverdien til stiftelsen som sponsorobjekt raskt forvitre.

Egentlig er det en ganske merkelig situasjon. En gjennomgang av nettsidene til de ulike delene av miljøbevegelsen viser at alle har tilknytning til næringsinteresser. Dette trenger ikke være et problem, men det blir det når aktørene blir helt avhengig av disse interessene slik tilfellet er med Bellona og enkelte av de andre.

Bellona er en stiftelse og ikke en medlemsorganisasjon. De uttaler seg ikke på vegne av en medlemsmasse, og det finnes ingen ”grasrot” som kan gripe inn og korrigere kursen. Etter min mening er det god grunn til å stille spørsmål ved om Bellona i større grad bør betraktes som en interessant forretningsidé enn som en seriøs og idealistisk aktør på den miljøpolitiske arenaen.

Og så kan man spørre seg hva dette gjør med den politiske debatten rundt miljøspørsmålene. Når egenmarkering blir et så viktig motiv, er det ikke rart at debatten i stadig større grad fremstår som forutsigbar og hylekorpreget. Og den store taperen er dessverre miljøet.