Et lite land i verden

Obama har vært i Norge. Det var en begivenhet som kan gi grunn til ettertanke på mange måter. Blant annet om makt og avmakt på den storpolitiske arena.

Stoltenberg viste presidenten utsikten fra statsministerens kontor på toppen av regjeringshøyblokken. Det er et fast ritual ved besøk av politiske ledere fra andre land, og Jens Stoltenberg må ha gjort det så mange ganger at han burde kunne gjøre hele gaidingen med bind for øynene. Men nå fomlet han, stotret nesten, som om det var en muntlig eksamen han skulle opp i.

Jagland og Lundestad var ikke noe mindre opprømt. Etter den høye gjest var dradd kunne Nobel-direktøren fortelle at ”tenk jeg kunne prate med han som en helt vanlig mann, han spøkte og lo”. Og en stortingsrepresentant refset sine kolleger fordi de under prisutdelingen var mer opptatt av å ta bilde av Obama og de andre (litt mindre) kjendisene med mobilene sine enn å oppføre seg som det sømmer seg i en slik anledning.

Hva er dette for noe? Er det følelsen av å være nær selveste Barack Obama som får erfarne politikere til å oppføre seg som noviser, eller er det noe annet dette dreier seg om? For var det ikke noe av det samme vi opplevde den gangen Bill Clinton besøkte Norge? Kjell Magne Bondevik uttalte seg etterpå som om det å ha fått møte Clinton ikke bare én, men flere ganger, var høydepunktet i hans politiske karriere. Selv om det ikke kom noen verdens ting ut av samtalene.

Jeg tror at det vi var vitne til under begge disse presidentbesøkene egentlig var et slags sannhetens øyeblikk. Plutselig ble forskjellen mellom makt og avmakt i verden veldig tydelig.

Statsminister Lars Korvald (1972-73) huskes vel i dag først og fremst for å ha åpnet et innlegg om utenrikspolitikk i Stortinget med ordene ”Norge er et lite land i verden”.

Godt sagt! Norge ER et lite land i verden. I følge Obama deltar vi likevel på den utenrikspolitiske arena i en høyere vektklasse enn den vi strengt tatt hører hjemme i. Det var selvfølgelig hyggelig sagt, og Jonas Gahr Støre bet seg helt sikkert merke i det. Heldigvis unngikk presidenten å si hvilke klasser det dreier seg om. Skal vi anta at vektklassene han hadde i tankene var sånn omtrent fluevekt og fjærvekt…?

Hvorfor er jeg opptatt av dette? Jo, fordi jeg har en følelse av at Norge og nordmenn mange ganger snakker og opptrer som om vi skulle høre hjemme i lett tungvekt eller der omkring. At Norge har en stemme som blir hørt, og at vi kan få ting til å skje på den internasjonale arena bare i kraft av oss selv.

Norge har rundt 4,8 mill. innbyggere. Jeg snakket med en kineser i Thailand en gang. Han nektet å tro at det fantes så små land i verden. Og selvfølgelig hadde han aldri hørt om Norge. Da vi var i India fikk vi flere ganger for dagen spørsmål om hvor vi kom fra. Etter hvert forsto vi at det ikke var så lurt å si ”Norway” fordi det ble oppfattet som ”no way”, og da ble det gjerne en litt pinlig pause etterpå. Derfor sa vi i stedet ”Europe” og hvis de fortsatte å grave spurte vi om de hadde hørt om Norway… det var det nesten ingen som hadde..

Under presidentvalgkampen i USA i fjor var det mange i Norge som var veldig engasjert og som skulle ønske de hadde stemmerett i valget. Det føltes nesten urettferdig at vi ikke skulle få være med å velge hvem som skulle bekle verdens viktigste embete.

Staten Colorado har omtrent like mange innbyggere som Norge. De har ingen selvstendig stemme i verden, men sannsynligvis har den jevne Colorado-velger langt større innflytelse på verdenspolitikken enn det norske velgere har.

Jeg mener selvfølgelig ikke at Norge skal søke medlemskap i USA. Men skal Norges stemme bli hørt må vi samarbeide med andre. Slik kan også vi bli viktige, om det er det vi måtte ønske. Det norske folk har dessverre to ganger sagt fra om at et forpliktende politisk samarbeid i Europa ønsker de ikke å delta i. Samtidig mangler det ikke på innspill om hvordan Norge bør opptre på den internasjonale arena.

Det er ikke noe galt i å være liten og helst ville holde seg for seg selv. Men da får man innse at det er det man er. Slik jeg tror mange av oss gjorde da Obama tilbrakte et helt døgn i det pussige lille landet vårt