Det umuliges kunst

Mange er skuffet over utfallet, eller det manglende utfallet, av FNs klimakonferanse i København. De ser bort fra at de positive signalene var mange og glemmer at verden ikke har noen erfaring med å håndtere trusler av dette slaget. CO2-reduksjon er dessuten trolig noe av det vanskeligste man kan forhandle om på den internasjonale arena.

Det er selvfølgelig ingen grunn til å juble over København-konferansens utfall, men jeg synes kanskje at de som nå uttrykker sin skuffelse i stedet burde spørre seg om forventningene deres var alt for høye. Verden har aldri stått overfor en utfordring som klimaproblemene før. Forhandlinger føres om både det ene og det andre og enighet oppnås, men aldri har man forhandlet om å forhindre en langsiktig og snikende utvikling som man ikke kan være helt sikker på konsekvensen av.

Reduksjon i utslipp av klimagasser er heller ikke et hvilket som helst tema. Det dreier seg om å redusere konsekvensene av deler av den økonomiske og sosiale aktiviteten i verden, og det vil alltid være en fare for at slike tiltak vil påvirke nettopp denne aktiviteten på en negativ måte. Tenk bare hvor sterke reaksjonene over hele verden kan være når bensinprisene stiger til et høyere nivå enn vanlig. Både næringsliv og regjeringer i de ulike landene er dessuten lite interessert i å innføre ordninger som, fortjent eller ufortjent, vil gi nettopp dem en større byrde enn andre.

Jeg tror at det konferansen i ettertid kommer til å bli husket for, var at alle verdens toppledere faktisk var til stede, og at de aller fleste av dem var opptatt av å oppnå resultater som kan forhindre en klimakatastrofe på kloden. Det var i seg selv et stort fremskritt. Erik Solheim pekte på det gledelige i nettopp dette da han oppsummerte konferansen, og han viste til at dette var første gang siden Versailles-konferansen i 1919 at noe slikt hadde skjedd.

Det er mulig han har rett, men sammenligningen var likevel ikke særlig velvalgt. Versailles-traktaten ble en ulykke for alle de som var representert på konferansen og mange flere enn det. Interessene var også da motstridende, og det endte med at seierherrene dikterte en fred som inneholdt så mange feil og mangler at den la et grunnlag for en ny verdenskrig som om mulig ble enda verre enn den første. USAs president Woodrow Wilson som var arkitekten bak den delen av traktaten som skulle sikre en viss grad av overnasjonalitet for å hindre fremtidige kriger, ble for øvrig ydmyket av egen Kongress som ikke ville stille seg bak avtalen da han kom hjem.

På samme måte som Versailles viste at verdensfreden ikke kan sikres av statsledere rundt et bord, tror jeg at København vil bli husket for at den viste at å satse på et system som bygger på konsensus mellom alle verdens land ikke er noen farbar vei på klimaområdet.

EU og NATO (og ikke FN) skapte freden i Europa. Forpliktende klimaavtaler må også forhandles frem regionalt og mellom stormakter og blokker i G20. Der sitter alle de som faktisk betyr noe i den store sammenhengen: USA, Kina, EU, Russland, India, Brasil og flere. Og mellom disse statene er interessene så sammenvevde at man kan bruke press på ett område for å oppnå noe på et annet.

Jeg synes København-konferansen gir grunn til betinget optimisme nettopp fordi den synliggjorde svakhetene i forhandlingssystemet. Mye vil avhenge av de første årene fremover. Hvis Kina og USA kan bli enig tror jeg mye etter hvert kan falle på plass, men om det er tilstrekkelig gjenstår å se. Mye avhenger av om denne amerikanske presidenten kan få Kongressen med seg – og ikke mot seg som Woodrow Wilson for 90 år siden.