Jaglands fredspris

Nobels fredspris 2009 handler dessverre mer om Thorbjørn Jagland enn om Barack Obama. På samme måte som Anne Holt aldri hadde blitt justisminister under noen annen statsminister enn Thorbjørn Jagland; og Bendik Rugaas aldri planleggingsminister, ville årets fredspris aldri gått til den sittende amerikanske presidenten uten at Thorbjørn Jagland hadde vært leder for nobelkomiteen.

Jaglands statsministertid huskes ellers best for hans storslått visjonære utlegninger om ”Det norske hus”, som når alt kom til alt viste seg å være et nokså ordinært husbankhus og knapt nok det. Thorbjørn Jagland har gått med en statsmann i magen siden tidlig på 90-tallet. Han har alltid vært en politiker med et vesentlig større selvbilde enn det han har klart å leve opp til.

Å slippe Jagland inn i Nobel-komiteen, i alle fall som leder, var som å slippe en åtte-åring løs i en godteri-butikk.

La det være helt klart: Jeg er en stor fan av Barack Obama. I mine øyne er han en av de mest imponerende politiske lederne verden har sett i moderne tid. De to eneste som etter min mening har det samme personlige formatet som ham, er Nelson Mandela og Mahatma Gandhi.

Jeg håper virkelig Obama kommer til å gjøre seg fortjent til Nobels fredspris i løpet av sin regjeringstid. Så langt har han imidlertid ikke fått til noe som helst som kan kalles resultater.

Jagland forsvarer seg med at i følge statuttene for fredsprisen skal den gå til den person som har betydd mest for fred og nedrustning det siste året. Problemet er for det første at prisen ikke har vært tildelt på et slikt grunnlag så lenge noen kan huske; for det andre at USAs president, som verdens mektigste mann, ikke skal gjøre særlig mye for å bli svaret på dette spørsmålet. Både i år og neste år og hvert eneste år.

Det er i det hele tatt veldig mye som avhenger av USA her i verden. Alt for mye.

Hva er det så Obama så langt har gjort? Han har markert at USA er villig til å innta en aktiv rolle for å skape fremgang i en del viktige prosesser, bant annet knyttet til atomvåpensituasjonen. Han har gitt en del viktige signaler om forsoning til den muslimske verden, og han har blitt litt strengere i tonen med Israel enn det forgjengerne hans var. Verden er definitivt ikke en fredeligere plass i år enn den var før han tiltrådde.

Knapt noen i USA eller i utlandet for øvrig skjønner hvorfor Obama får fredsprisen nå. En britisk kommentator beskrev Nobel-komitteen som en forelsket tenåring som febrilsk forsøker å innynde seg hos læreren. Ganske pinlig, med andre ord.

Dessverre føler jeg at dette ikke bare er pinlig for Thorbjørn Jagland og Nobel-komiteen, men også for Barack Obama som kunne klart seg utmerket godt uten denne omfavnelsen. I tillegg er tildelingen pinlig for Norge som nasjon, føler jeg. Det bildet mange i utlandet har av nordmenn er at vi er ganske bondske og naive. Jagland har bidratt til å bygge opp under en slik myte.

Morgendagen er Thorbjørn Jaglands store dag. La oss håpe at det blir med denne ene utdelingen fra hans hånd. Kanskje skjønner selv han at han ikke kan være statsmann både i Nobel-komiteen og som generalsekretær for Europa-rådet samtidig. Det er lov å håpe…