En-stats-løsning

I disse dager markeres ett-årsdagen for Israels angrep på Gaza. Angrepet medførte at sympatien for Israel i Norge og andre land i Europa nådde et nytt lavmål. Der har det befunnet seg siden. Nå er det bare de mest halsstarrig fundamentalistiske kristne og ekstreme Frp-ere igjen i heiagjengen.

Israel er i dag den eneste staten i verden som pr. definisjon tilhører en egen folkegruppe. Dette er jødenes gudegitte stat, og folk med en annen bakgrunn har ikke de samme rettigheter som dem. Etter min mening er det israelernes krav på eksklusivitet som er årsaken til at denne konflikten aldri har latt seg løse – og neppe lar seg løse i overskuelig fremtid.

Koloniseringen av Vestbredden dreier seg om nettopp dette. Den er ikke bare folkerettsstridig, men demonstrerer også mange israeleres holdninger overfor andre folk. Det dreier seg ikke om å bosette seg blant dem, men å skape enklaver inne på palestinsk område der israelsk rettsorden skal gjelde. Dette er en politikk som kanskje var gangbar i imperialismens tidsalder eller i apartheid-staten Sør-Afrika. I dag burde den betraktes som kriminell og fullstendig uakseptabel.

Etniske nordmenn har ikke spesielle rettigheter fremfor andre etniske grupper i Norge. Er du norsk statsborger er det uten betydning om du er kristen, jøde, muslim eller ateist for den saks skyld. Eller om du snakker norsk. Rettighetene er de samme. Bare svært marginale politiske miljøer vil stille seg bak et krav om ”Norge for nordmenn”.

Staten Israel er på sett og vis en anakronisme. Nasjonalstaten som ideal er for lengst parkert i Europa, der ideen hadde sin opprinnelse. Alle europeiske stater er i dag i større eller mindre grad multietniske. Det samme gjelder stater i andre verdensdeler, der idéen for øvrig ikke har hatt samme betydning som i Europa.

Bakgrunnen for opprettelsen av staten Israel var et behov for å kompensere for nazistenes folkemord under krigen (og århundrer med pogromer i Øst-Europa). At dette skjedde ved at man ga jødene råderett over et land hvor det også bodde mange arabere, var i tråd med gammel imperialistisk tankegang. Den som hadde makt, hadde også rett. Men samtidig var denne tankegangen allerede i ferd med å gå ut på dato. Omtrent samtidig som jødenes kolonisering av Palestina fikk FNs godkjentstempel, oppnådde de første koloniene sin selvstendighet.

Konflikten mellom Israel og de palestinske araberne er en verkebyll for verdenssamfunnet. Den urett som jødene ble utsatt for i Europa føres nå videre ved at palestinerne blir utsatt for brutal undertrykking. En undertrykking som noen ganger kan minne om den deres undertrykkeres forfedre opplevde.

Det pekes ofte på at løsningen på konflikten er opprettelsen av en egen palestinsk stat, den såkalte to-stats-løsningen. Jeg mener at det i dette vil ligge en aksept for en idé om at folkegrupper har rett til å opprette stater som sorterer mennesker på bakgrunn av religion og etnisitet, en aksept av ideen bak staten Israel. Palestina kan heller aldri bli en fullt ut selvstendig stat. Dersom en slik stat opprettes, vil den være fullstendig avhengig av Israel, nærmest som et moderne "bantustan".

Den eneste løsningen som er fullt ut vil være i tråd med menneskerettigheter og folkerett er derfor å opprette én stat der både jøder, palestinske arabere og andre kan leve side om side som fullt likestilte borgere.

Dessverre er dette en helt urealistisk løsning. Og dessverre er det derfor også helt urealistisk å håpe på fred i Midt-Østen i overskuelig fremtid.