1. Bangalore kl 0300 om morgenen. Vi kom i taxi fra flyplassen og skulle ta et tog til Mysore kl. 0450. Jernbanestasjonen var stengt, og vi måtte slå oss til utenfor med bagasjen stuet opp rundt oss.
Der var vi ikke alene. Tett i tett, og med bare en avis som underlag, ligger uteliggerne og sover eller prøver å sove. Det måtte være noen hundre av dem. Kanskje har vi mange ganger mer i baggene våre enn det de rundt oss har av eiendeler her i verden. Noen går litt til og fra. Ingen reagerer på oss. Ingen lange blikk på bagasjen, ingen fiendtlighet, ingen tigging. En kvinne begynner å danse forsiktig rundt på plassen rett foran oss, mens hun synger en lavmælt sang. Så åpnes portene, og vi kan vende tilbake til vår privilegerte tilværelse.2. Søndag på vei gjennom landsbygda i bil med leid sjåfør. Rismarker. Folk i arbeid overalt, men knapt en maskin å se. Vi stopper for å ta noen bilder. Noen blide gutter i 10-11 års alderen flokker seg rundt bilen og vil prate engelsk. Noe de viser seg å kunne minst like bra som jevnaldrende norske barn.
I en elv bader fem andre glade gutter med en kalv mens kvinnene sitter på bredden og følger med. Det slår oss at vi sjelden ser så glade barn hjemme som de vi opplever her
3. Tidlig stille morgen ved bredden av Lake Kabini i Nagarhole nasjonalpark. Vi er klar for safari med båt langs sjøens bredder. Det er ennå en stund til lyset kommer. Det ligger dis over vannet. Langt borte fra den andre siden av sjøen høres vilter tromming og sang. ”Festival in the village” sier sjåføren som kjører oss til møteplassen. De hadde holdt på hele natten, og de holdt det fortsatt gående da vi dro videre noen timer senere.
4. Family Restaurant in Backyard sto det på skiltet i Fort Cochin (Kochi). Vi slår oss ned og bestiller to kalde øl. Etter en stund kommer servitøren med en 2/3 liter flaske som han deler på to store porselenskrus. Den andre flasken slår han over i en tekanne som han setter på bordet.
Vi skal slippe å avsløre for andre besøkende at vi drikker alkohol. Plutselig skjønner vi at det ikke er te de drikker de som sitter ved bordene rundt oss heller.
5. Plutselig sitter den der på ripen av en kano langs bredden av en smal kanal i Kerala backwaters, kingfisheren, med en sprellende nyfanget fisk i nebbet. Få fugler er vakrere, i blått, hvitt og gult. Vi har leid en kano med mann til å padle og er etter hvert kommet inn i det innerste av kanalsystemet. Nærmest inn i bakhagene til folk.
Her er det bare kanoene som kommer frem. Stille og fredelig, med palmer som strekker seg ut over kanalen og speiler seg i vannet. Kamera kommer selvfølgelig raskt frem, men før drømmebildet lot seg ta var fuglen fløyet. Men et litt uskarpt et får vi da med oss…6. Stranden i Aleppey. Det nærmer seg solnedgang. Det fylles opp med barn, ungdom og familier. Skoleklasser busses til og med hit for å se solen dukke ned i det indiske hav.
Foran oss en familie med tre små barn som har kledd seg pent for anledningen. Ungene ser ut til å være engstelig for å bli våt på bena. Bading er det ikke snakk om. Ingen bader i sjøen her. Men vakkert er det. Et bilde på det nye India?7. Vi entrer toget i Aleppey om ettermiddagen for å reise til Trivandrum, en reise på rundt tre timer. I vognen er det lite folk, og i vårt avdele ingen. Likevel ligger det to små kofferter, eller store dokumentmapper om man vil, der. De er låst fast ved hjelp av kjede og hengelås. Hva er dette? Vi aner ørlite uråd. Med tallrike advarsler om ”unattended luggage” i minne begynte vi å stusse: det kunne vel ikke være en……bombe…. Eller noe sånt? India er tross alt et land som relativt ofte opplever terrorangrep av ulike slag, også på tog.
Etter en stund kom konduktøren, som viser seg å hete Joshua og er en liten rund mann i litt for stor dress og slips. Han sjekker billettene, og da han skjønner at vi stusser over koffertene, setter han i å skoggle. Det var det morsomste han hadde hørt. Did you really think it was a bomb….???? Hahahaha! Nei dette var kontorutstyret hans og til den andre konduktøren om bord, og det var ikke noe farlig i det hele tatt… Vi regner med at dette blir en historie som kommer til å skape munterhet i konduktørmiljøet i Indian State Railways i mange år fremover.8. Vel fremme på jernbanestasjonen Trivandrum, eller Thiruvananthapuram, som byen heter, men som bare innfødte klarer å uttale sånn noenlunde, er utgangen halvveis blokkert av noen hundretall kvinner som sitter overalt med kokekar av keramikk eller aluminium og murstein til å plassere dem på. Så mange var de at de stenger for rickshawene på stasjonen og gjør det vanskelig for oss som skal ha transport til hotellet. Det viser seg at det er ”festival” i byen neste dag, og de kvinnene vi møter utenfor stasjonen er ekstra tidlig ute.
Neste morgen er det 300.000 av dem i gatene i Trivandrum og alle koker de mat i kjeler plassert på tre murstein og der veden er tent med ild som er brakt ut fra byens store tempel. Gatene er selvfølgelig fylt med røyk og os fra kokingen. Hele dagen holder de på, helt frem til prester fra tempelet kom med hellig vann og dusjet over maten. Temperaturen lå på 33-34 grader i skyggen selv uten all vedfyringen i gatene. Hva den reelt er for de stakkers menneskene som sto ved grytene i solsteiken er det vel ingen som vet…9. På flyplassen i Mumbai er de absolutt opptatt av å leve opp til internasjonale standarder; også på toalettfronten. Før en lang flyreise kan det være fornuftig å tilbringe noe tid på toalettet, hvilket jeg også gjorde. I det jeg entrer området med avlukker blir jeg møtt av en hyggelig og imøtekommende ung mann som viser meg til mitt tildelte avlukke og sørger for å gjøre en siste finpuss av toalettskålen før han slipper meg til. Deretter begir han seg til å vente utenfor. Vel ferdig ble jeg tildelt en vask, og han demonstrerer hvordan jeg skal bruke såpedispenseren før han presenterer meg for papirhåndkleholderen og for sikkerhets skyld rekker meg et par-tre håndklær. Deretter holder han søplebøtten åpen for meg slik at jeg kan gjøre meg av med de brukte håndklærne. Så får jeg heldigvis forlate lokalet; helt på egenhånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar