Tro og viten i klimadebatten

Vi er i ferd med å legge bak oss den kaldeste vinteren på nesten 30 år. Med 90-tallets rekordmilde vintre og dystre klimaspådommer i bakhodet, var det mange av oss som nesten ikke trodde at vi skulle få oppleve en slik fimbulvinter igjen.

Samtidig iler klimaekspertene til og forsikrer oss om at én kald vinter i Europa ikke betyr at klimaendringene kan avlyses. Og selvfølgelig kan de ikke det. Alle oppegående mennesker skjønner jo at været varierer mye fra år til år og at enkeltutslag ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Likevel rinner det meg i hu at vi titt og ofte har opplevd at miljøbevegelsens talsmenn (og –kvinner) har brukt ethvert utslag i motsatt retning som argument for at klimatrusselen må tas på alvor; det være seg milde grønne vintre, sommerflommen for noen år siden eller høststormer av uvanlig styrke.

Klimadebatten kan være vanskelig for noen og enhver. Spesielt vanskelig blir det når miljøer som bygger sine standpunkt på forskning skal dele arena med folk som har samme standpunkt uansett hva forskningen måtte frambringe.

For slik er det i denne saken. Lars Haltbrekken vil være like overbevist og tale med like stort patos om klimaendringene uansett om forskningsresultatene sier det ene eller det andre. På samme måte som Siv Jensen aldri vil ta inn over seg de beviser som måtte være der.

La oss tenke oss at mediene slår opp en ny miljøtrussel som ikke har vært kjent til nå. Er det i det hele tatt tenkelig at Naturvernforbundet vil si at ”nei, dette tror vi ikke er noe særlig alvorlig” eller at Fremskrittspartiet går på barrikadene for å kreve handling straks?

Selvfølgelig er det ikke det , og årsakene til dette kan være flere. Jeg har i et tidligere blogginnlegg pekt på at miljøorganisasjonene driver en slags privat forretningsdrift, og at de er avhengig av oppmerksomhet for å få støtte fra sponsorer og gjennom det mulighet til å lønne ledelse og ansatte.

I tillegg dreier det seg nok både for miljøaktivistene og Fremskrittspartiets folk om at de har et grunnsyn på samfunnsutviklingen som er med på å styre virkelighetsoppfatningen deres. Svært mange i miljøbevegelsen er preget av en negativ og pessimistisk holdning til det moderne samfunnet, og denne slår inn på mange områder. Motsatt er klimaskeptikerne i Fremskrittspartiet og andre steder preget av en utviklingsoptimisme der mantraet er at bare venstrekreftene kan holdes unna makten så kan alle problemer løses.

Høyresiden betrakter i stor grad miljøbevegelsen som venstresidens trojanske hest, og de ser på den reguleringsiveren mange miljøaktivister har som et utslag av en generell samfunnsholdning snarere enn noe som har sin bakgrunn i faktiske problemer. Og dermed er skyttergravkrigen i gang.

Dessverre er det klimaet og miljøsaken som taper på dette. Folk blir skeptiske til argumentene og klarer ikke å skille mellom hva som er tro og hva som er viten. Forskerne kan godt komme til å spørre seg hva de skal med fiender når de har slike venner. Resultatet blant folk flest blir passivisering og manglende vilje til å akseptere radikale løsninger.

Tre iskalde måneder bidrar selvsagt til det samme.