Mange slags investeringer

Det er forskjell på forbruk og investering, hevder mange, og argumenterer for massiv bruk av oljepenger til bygging av veier og jernbane i Norge. Problemet er bare at det er forskjell på gode og dårlige investeringer også. Gode investeringer gir penger tilbake. Dårlige investeringer er penger ut av vinduet.

Et påfallende trekk ved diskusjonen om økt bruk av oljepenger til infrastruktur i fastlands-Norge, er at det aldri egentlig blir en diskusjon. Ingen tar til motmæle mot at investering i landets fremtid er fornuftig. Men samtidig ser det ut til å være tilnærmet umulig å få gjennomslag for argumentene.

Det hevdes fra tid til annen at de reelle makthaverne i Norge er samfunnsøkonomene i Finansdepartementet, som fremstår som vokterne av selve Den nasjonaløkonomiske ansvarligheten. De klarte å temme Kristin Halvorsens pengehunger i løpet av uker, og noen av oss tror at de ikke ville trenge stort lenger tid på en fremtidig finansminister Siv Jensen.

Når byråkratene i Finansdepartementet synes ubøyelige i sin motvilje mot å åpne pengesekken for investeringer i det sterkt forsømte vei- og jernbanenettet her i landet, er det ikke fordi de er prinsipielle motstandere av tung satsing på landets infrastruktur, men snarere fordi de ikke har tillit til at politikerne klarer å plukke ut prosjekter som faktisk vil gi penger tilbake til samfunnet.

Og det har de da heller ingen grunn til. Gjennom mange ti-år har de investeringene som har vært gjort på veinettet vært fordelt mellom fylkene ut fra prinsippet at alle skal få sitt. Og resultatet er at vi i dag har et veinett hvor veistandarden noen ganger fremstår som omvendt proporsjonal med trafikkmengden.

Det er ikke vanskelig å forstå at utkantpolitikere sloss for sine lokale veiprosjekter. De er tross alt valgt for å representere folk i det fylket de kommer fra. Og folk i Sogn og Fjordane har liten glede av veier i Østfold.

Men skal vi begynne å betrakte veier og jernbaner først og fremst som investeringer, må vi ha beslutningsprosesser som bygger på økonomiske vurderinger snarere enn distriktspolitiske hensyn. I klartekst betyr det at politikerne enten må koples fra, eller i det minst forplikte seg til å vurdere prosjektene ut fra hvor lønnsomme de er for samfunnet som helhet, og ikke ut fra hvor positive de vil være for folk og næringsliv i hjemfylket.

Og det kommer nok ikke til å skje med det første…..