Overvåkingssamfunnet

Regjeringen har lagt frem forslag om at EUs datalagringsdirektiv skal implementeres i norsk lov. Protestene er og har vært mange og høylytte. Mange frykter overvåkings-samfunnet. 17 102 av dem så mye at de har meldt seg inn i Facebook-gruppen Stopp Datalagringsdirektivet.

Og da stusser jeg litt….

Datalagringsdirektivet medfører at trafikkdata (altså hvem man er i kontakt med) skal lagres i ett år og at politiet i forbindelse med etterforskning kan få en domstols kjennelse for å hente opplysninger fra registrene. Hva som er kommunisert får man ikke tilgang til.

Jeg kan godt forstå at folk er engstelig for at uvedkommende skal få tilgang til informasjon om hvem de er i kontakt med, men synes samtidig det rimer dårlig med at halve befolkningen blottlegger store deler av det sosiale nettverket sitt samt politiske og verdimessige preferanser på Facebook og gjennom andre sosiale medier.

Den som måtte ønske å kartlegge livene våre, vil nok ha større nytte av å snoke i Facebook enn i teleoperatørenes registre.

Religion og makt

Enhver som besøker Peterskirken i Roma må bli slått av prakten og dimensjonene. Mer enn noe annet utstråler byggverket den katolske kirkes ambisjoner og selvbilde. Man kan spørre seg hvilken rolle religioner ville ha spilt i verden dersom de ikke var så velegnet til å legitimere makt.

Midt i Peterskirken ligger det praktfulle høyalteret. I kjelleren under alteret finner man sarkofagene til tidligere paver. Over høyalteret troner den voldsomme kuppelen. Sentrum i den er omkranset av vinduer som slipper lyset fra oven inn. Dette er sentrum i den katolske kristenheten. På store høytidsdager holder paven, som hevdes å inneha et embete innstiftet av apostelen Peter, messe fra høyalteret i Peterskirken.

Symbolikken er tung. Her knyttes himmel og jord, fortid og fremtid, sammen. Paven er den øverste fortolker av en allmektig guds budskap. En sterkere legitimering av makt kan ikke tenkes i et samfunn hvor mennesker bygger sin virkelighetsoppfatning på et religiøst grunnlag.

Historie og politikk dreier seg i stor grad om maktkamp. Frem til slutten av 1700-tallet var maktkrav i vår del av verden i stor grad begrunnet i guds vilje. Gjennom århundrer pågikk det en kamp mellom makt basert på territoriell kontroll og makt basert på det vi kan kalle åndelig kontroll. På samme måte som paven hevdet å ha sitt oppdrag fra gud, begrunnet kongene sin makt i at de styrte på grunnlag av guds nåde. Logikken var at siden gud var allmektig var det også han som måtte ha gitt kongen hans makt. Og den som motsatte seg kongens makt spilte dermed på lag med djevelen.

Kristendommen er som monoteistisk religion velegnet for å legitimere makt. Mens andre religioner opererer med flere guddommer som kan representere ulike krefter og ha ansvar for ulike deler av virkeligheten, har de monoteistiske religionene den fordelen ut fra et maktperspektiv at de som skaffer seg legitimitet som guddommelig utpekte fortolkere, kan hevde at de står i et direkte linjeforhold til en allmektig gud. Desto sterkere maktambisjoner en kirke har, desto mer fasttømret og ensrettet er gjerne måten de fortolker guds vilje på.

Derfor kan de monoteistiske religionene være farlige, og kanskje er det også derfor de har kunnet legge store deler av verden under seg.

I Europa er kirkenes makt betydelig redusert på den storpolitiske arena, men fortsatt er mennesker utsatt for kontroll og styring i menigheter av ulike slag. I andre deler av verden spiller fortsatt religiøst legitimert maktbruk en betydelig rolle. Israel er et eksempel. Ellers ser vi det særlig i den muslimske delen av verden i dag. Iran er et godt eksempel, men også Al Qaidas aktivitet har sin bakgrunn i et maktkrav begrunnet i religiøs argumentasjon.

Man kan saktens spørre seg hvordan religionene hadde utviklet seg dersom de ikke hadde vært så velegnede som grunnlag for maktutøvelse. Kanskje kan den utviklingen vi nå ser i vår del av verden gi et bilde av dette. I Norge har kirken vært underordnet staten siden 1537. Etter reformasjonen har kirkens makt primært vært knyttet til samfunnets normgrunnlag. Staten definerte hva som var lovlig eller ulovlig; kirken hva som var syndig og ikke syndig. I mange år var dette relativt sammenfallende størrelser.

I løpet av de siste 50 årene har kirkens maktbasis blitt betydelig svekket. Dette henger sammen med at det ikke har vært mulig å opprettholde det tilnærmede monopolet kirken hadde på å definere hva som er riktig og galt i samfunnet. I stedet har kirken måtte konsentrere seg om de oppgavene som fortsatt er etterspurt i samfunnet. Omsorgs- og seremonimesterrollene har blitt de sentrale.

Når religionen ikke lenger kan brukes som maktgrunnlag blir det fritt frem for flere stemmer. Kirken er i strid med seg selv om sentrale lærespørsmål, og utviklingen i befolkningens religiøsitet synes helt frikoplet fra kirkelig kontroll og går i de underligste retninger.

Uten religionene hadde verden utviklet seg helt annerledes enn det den har gjort frem til nå. Dermed ikke sagt at resultatet hadde blitt noe bedre. Uten en maktlegitimerende funksjon hadde også religionene utviklet seg helt annerledes. Heller ikke det hadde nødvendigvis medført et resultat som folk og samfunn var bedre tjent med.

Likevel er det viktig å være kritisk. Når jeg ser paven holde messe fra høyalteret i Peterskirken ser ikke jeg på ham som et talerør for en allmektig himmelsk gud, men som et talerør for en kirke som i hundrevis av år prøvde å gjøre seg allmektig på denne jord og som fortsatt har betydelige ambisjoner om å påvirke folk og samfunn.

Om å ikke se det man burde se...

9. april er det 70 år siden det tyske angrepet på Norge. Jeg har ofte undret meg på hvordan regjering, forsvar og folk kunne bli så totalt tatt på sengen. Men kanskje var det bare et utslag av at det er en menneskelig svakhet å ikke kunne trekke riktige slutninger av tilgjengelig informasjon dersom resultatet blir et annet en det man ønsker og venter?

Advarslene var mange om at noe var i gjære i ukene frem til angrepet, uten at de ble tatt på alvor. I ettertid er det også lett å se at et angrep nordover måtte bli et av de første grepene tyskerne vurderte når de skjønte at de var på vei inn i en ny konflikt med Storbritannia og Frankrike.

All strategisk tenkning i Tyskland måtte dreie seg om å unngå at en ny krig skulle få samme forløp som den forrige. Tyskland tapte første verdenskrig på vestfronten, men også fordi en effektiv blokade av tyske havner gjorde det umulig å få inn en del av de varene som trengtes for å holde krigen og det sivile samfunn i gang. Det siste var noe av bakgrunnen for den såkalte dolkestøtslegenden, som var en viktig del av den nazistiske retorikken. Tyskerne tapte ikke krigen på slagmarken, men på hjemmefronten der sosialistene falt keiser, regjering og hær i ryggen, var budskapet.

Å ta kontroll over Norge ga Tyskland mange fordeler. Den viktigste var kanskje tilgangen til en kystlinje som var så lang at den ikke kunne blokkeres av de allierte, og kontroll over luftrommet. Like viktig var sikringen av tilgangen til jernmalmen fra Kiruna. Andre åpenbare gevinster var muligheten til å angripe Sovjetunionen fra en nordlig flanke og tilgangen til norske mineral- og fiskeressurser. Legg til at tyskerne måtte vurdere det slik at dersom de ikke sikret seg kontroll over Norge, så ville de allierte gjøre det, og det fremstår et bilde av en gevinst som var så betydelig at en satsing med relativt høy risiko kunne la seg forsvare.

Så vidt jeg vet har det aldri blitt klarlagt om regjering og forsvarsledelse fullt ut forsto Norges strategiske betydning ved utbruddet av andre verdenskrig. Det som er helt klart er likevel at de i alle fall ikke tok konsekvensene av en slik forståelse, hvis de hadde den. Britene hadde i hundrevis av år vært den dominerende sjømakten i Europa, og det ble trolig antatt at dette ville være garanti nok mot et slikt angrep.

Den som hadde fulgt med på den internasjonale arena de siste årene ville imidlertid ha sett at Hitler ikke var redd for å ta risiko, at han hadde bygget opp en betydelig marine og var opptatt av å utnytte de fordelene uforutsigbar opptreden ga.

Norske politikeres og offiserers opptreden frem mot – og i - 1940 fremstår i ettertid som temmelig ynkelig og var i lang tid mye av et nasjonalt trauma. Etterkrigstidens forsvars- og sikkerhetspolitikk kan da også i stor grad forstås som et ønske om for all del å unngå et nytt 9. april.

Da bør man kanskje huske at de som satt med maktene de avgjørende årene frem mot 1940 først og fremst så det som et mål å unngå å bli trukket inn i en ny europeisk konflikt, med andre ord å prøve å gjenta den suksessformelen man så for seg at politikken under første verdenskrig hadde bygget på. Det var dette som var den rammen de analyserte situasjonen ut fra. Og i 1914 – 18 hadde man strengt tatt ikke gjort noe særlig i det hele tatt – bortsett fra å profitere på den økte etterspørselen etter norske varer og norsk tonnasje krigen medførte.

Ingen forutså heller 11. september eller angrepet på Pearl Harbour og veldig få finanskrisen. Også dette hendelser der en virkelighetsforståelse har måttet vike for en annen; der historien plutselig tar en annen retning. I ettertid er det lett å se at også at også disse viktige vendepunktene ikke kom tilfeldig, men var et resultat av bakenforliggende forhold som var synlige for mange.

Dette betyr ikke at vi ikke skal forsøke å finne ut og forberede oss på hva som kan skje i fremtiden. Tvert i mot, i mange sammenhenger kan det være lurt å legge større vekt på dette – ikke minst fordi det ser ut til å være en allmennmenneskelig egenskap å ikke se det man burde se dersom resultatet er ubehagelig nok.

Mange slags investeringer

Det er forskjell på forbruk og investering, hevder mange, og argumenterer for massiv bruk av oljepenger til bygging av veier og jernbane i Norge. Problemet er bare at det er forskjell på gode og dårlige investeringer også. Gode investeringer gir penger tilbake. Dårlige investeringer er penger ut av vinduet.

Et påfallende trekk ved diskusjonen om økt bruk av oljepenger til infrastruktur i fastlands-Norge, er at det aldri egentlig blir en diskusjon. Ingen tar til motmæle mot at investering i landets fremtid er fornuftig. Men samtidig ser det ut til å være tilnærmet umulig å få gjennomslag for argumentene.

Det hevdes fra tid til annen at de reelle makthaverne i Norge er samfunnsøkonomene i Finansdepartementet, som fremstår som vokterne av selve Den nasjonaløkonomiske ansvarligheten. De klarte å temme Kristin Halvorsens pengehunger i løpet av uker, og noen av oss tror at de ikke ville trenge stort lenger tid på en fremtidig finansminister Siv Jensen.

Når byråkratene i Finansdepartementet synes ubøyelige i sin motvilje mot å åpne pengesekken for investeringer i det sterkt forsømte vei- og jernbanenettet her i landet, er det ikke fordi de er prinsipielle motstandere av tung satsing på landets infrastruktur, men snarere fordi de ikke har tillit til at politikerne klarer å plukke ut prosjekter som faktisk vil gi penger tilbake til samfunnet.

Og det har de da heller ingen grunn til. Gjennom mange ti-år har de investeringene som har vært gjort på veinettet vært fordelt mellom fylkene ut fra prinsippet at alle skal få sitt. Og resultatet er at vi i dag har et veinett hvor veistandarden noen ganger fremstår som omvendt proporsjonal med trafikkmengden.

Det er ikke vanskelig å forstå at utkantpolitikere sloss for sine lokale veiprosjekter. De er tross alt valgt for å representere folk i det fylket de kommer fra. Og folk i Sogn og Fjordane har liten glede av veier i Østfold.

Men skal vi begynne å betrakte veier og jernbaner først og fremst som investeringer, må vi ha beslutningsprosesser som bygger på økonomiske vurderinger snarere enn distriktspolitiske hensyn. I klartekst betyr det at politikerne enten må koples fra, eller i det minst forplikte seg til å vurdere prosjektene ut fra hvor lønnsomme de er for samfunnet som helhet, og ikke ut fra hvor positive de vil være for folk og næringsliv i hjemfylket.

Og det kommer nok ikke til å skje med det første…..

Tro og viten i klimadebatten

Vi er i ferd med å legge bak oss den kaldeste vinteren på nesten 30 år. Med 90-tallets rekordmilde vintre og dystre klimaspådommer i bakhodet, var det mange av oss som nesten ikke trodde at vi skulle få oppleve en slik fimbulvinter igjen.

Samtidig iler klimaekspertene til og forsikrer oss om at én kald vinter i Europa ikke betyr at klimaendringene kan avlyses. Og selvfølgelig kan de ikke det. Alle oppegående mennesker skjønner jo at været varierer mye fra år til år og at enkeltutslag ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Likevel rinner det meg i hu at vi titt og ofte har opplevd at miljøbevegelsens talsmenn (og –kvinner) har brukt ethvert utslag i motsatt retning som argument for at klimatrusselen må tas på alvor; det være seg milde grønne vintre, sommerflommen for noen år siden eller høststormer av uvanlig styrke.

Klimadebatten kan være vanskelig for noen og enhver. Spesielt vanskelig blir det når miljøer som bygger sine standpunkt på forskning skal dele arena med folk som har samme standpunkt uansett hva forskningen måtte frambringe.

For slik er det i denne saken. Lars Haltbrekken vil være like overbevist og tale med like stort patos om klimaendringene uansett om forskningsresultatene sier det ene eller det andre. På samme måte som Siv Jensen aldri vil ta inn over seg de beviser som måtte være der.

La oss tenke oss at mediene slår opp en ny miljøtrussel som ikke har vært kjent til nå. Er det i det hele tatt tenkelig at Naturvernforbundet vil si at ”nei, dette tror vi ikke er noe særlig alvorlig” eller at Fremskrittspartiet går på barrikadene for å kreve handling straks?

Selvfølgelig er det ikke det , og årsakene til dette kan være flere. Jeg har i et tidligere blogginnlegg pekt på at miljøorganisasjonene driver en slags privat forretningsdrift, og at de er avhengig av oppmerksomhet for å få støtte fra sponsorer og gjennom det mulighet til å lønne ledelse og ansatte.

I tillegg dreier det seg nok både for miljøaktivistene og Fremskrittspartiets folk om at de har et grunnsyn på samfunnsutviklingen som er med på å styre virkelighetsoppfatningen deres. Svært mange i miljøbevegelsen er preget av en negativ og pessimistisk holdning til det moderne samfunnet, og denne slår inn på mange områder. Motsatt er klimaskeptikerne i Fremskrittspartiet og andre steder preget av en utviklingsoptimisme der mantraet er at bare venstrekreftene kan holdes unna makten så kan alle problemer løses.

Høyresiden betrakter i stor grad miljøbevegelsen som venstresidens trojanske hest, og de ser på den reguleringsiveren mange miljøaktivister har som et utslag av en generell samfunnsholdning snarere enn noe som har sin bakgrunn i faktiske problemer. Og dermed er skyttergravkrigen i gang.

Dessverre er det klimaet og miljøsaken som taper på dette. Folk blir skeptiske til argumentene og klarer ikke å skille mellom hva som er tro og hva som er viten. Forskerne kan godt komme til å spørre seg hva de skal med fiender når de har slike venner. Resultatet blant folk flest blir passivisering og manglende vilje til å akseptere radikale løsninger.

Tre iskalde måneder bidrar selvsagt til det samme.

Romøren-saken - en norsk karikaturstrid...

Med engasjementet og hatet folk og journalister har vist de siste dagene, demonstrerer de at etniske nordmenn kan reagere like tilsynelatende irrasjonalt som en del muslimer når de opplever at viktige symboler blir krenket.

La oss se på de nakne fakta i Romøren-saken:

Hoppsporten er en liten idrett i Norge i den forstand at det er få aktive utøvere. Av de aktive utøverne er bare tolv kvinner (kilde: skihopp.no). Kvinnelige skihoppere er derfor en helt marginal gruppe i idretts-Norge.

Bjørn Einar Romøren er en av de beste mannlige hopperne. Anette Sagen er den ubestridt beste av de tolv kvinnelige hopperne.


Det er bygget en ny hoppbakke i Oslo i forbindelse med VM i skihopp om skal arrangeres der neste år. Bystyret i Oslo har diskutert hvem som skulle få være den første hopperen som satt utfor bakken i rennsammenheng. De valgte Anette Sagen. Mange i hoppmiljøet mente Romøren skulle ha fått hoppet først, siden han er den mest meriterte av hopperne som vil ha den nye bakken som sin naturlige hjemmearena.

Dagen før åpningsrennet gjør de ansvarlige de siste forberedelsene i bakken. Som alltid i slike sammenhenger må det brukes prøvehoppere. Det er altså helt klart at Anette Sagen rent teknisk under ingen omstendigheter kommer til å være den første som hopper i bakken.

Som første prøvehopper setter Bjørn Einar Romøren utfor. Hvorfor dette skjer er litt uklart, men det sannsynlige er vel at noen har tenkt at når Romøren ikke kunne være første offisielle hopper, så er det bare rett og rimelig at han får være første prøvehopper.

Og dermed er helvete løs…

Nøkternt vurdert er dette en fillesak. De voldsomme og hatefulle reaksjonene kan bare forstås dersom man legger til grunn at dette egentlig ikke dreier seg om et prøvehopp, men om en krenkelse av viktige norsketniske verdier.

Saken berører fire viktige nasjonale symbolverdier:

• For det første likhetsidealet. Anette Sagen er like god å hoppe på ski som mange av de guttene som deltar i nasjonale mesterskap. At Sagen ble valgt skulle vise hvor viktig likestilling mellom kjønnene er i Norge

• For det andre askeladdidealet. I Norge er outsideren en mytisk skikkelse. Sagen er en slik skikkelse. Hun har møtt mye motbør. Nå skulle hun løftes frem og få prinsen og halve kongeriket. Mange liker å se på Norge som en outsidernasjon. Vi er ikke som alle andre, men når alt kommer til alt er vi pokker så gode…

• For det tredje fordi dette dreier seg om skihopping og arven fra Sondre Nordheim og fedrene i Morgedal..

• For det fjerde fordi det dreier seg om Holmenkollbakken som gjennom mer enn hundre år har vært et nasjonalt ikon

Husk på at Kronprins Olav i 1922 og 1923 deltok i Holmenkollrennet og dermed beviste at han var norsk og ikke dansk-britisk prins, samtidig som han levde opp til likhetsidealet og fremsto som en mann av folket.

For utlendinger må det være like vanskelig å forstå de voldsomme reaksjonene på Romørens prøvehopp som det for oss er å forstå de sterke følelsene som kommer i sving i andre miljøer pga av en dårlig tegning som fremstiller profeten Mohammed som en gris…

Det var selvfølgelig uklokt av de ansvarlige å la Romøren være første prøvehopper. Når det skjedde var det fordi de ikke skjønte hvilken symbolkraft denne handlingen ville ha. Sikkert fordi de som driver med skihopping i det daglige har et langt mer praktisk og jordnært forhold til idretten enn journalister og folk flest.

Indiske øyeblikk

En reise i India er som å være under konstant bombardement av inntrykk. Kanskje er det det som gjør det aller mest spennende; de hyggelige overraskelsene, merkverdighetene, det henimot bisarre. Her er noen av de fine og rare øyeblikkene jeg kommer til å huske en stund:

1. Bangalore kl 0300 om morgenen. Vi kom i taxi fra flyplassen og skulle ta et tog til Mysore kl. 0450. Jernbanestasjonen var stengt, og vi måtte slå oss til utenfor med bagasjen stuet opp rundt oss. Der var vi ikke alene. Tett i tett, og med bare en avis som underlag, ligger uteliggerne og sover eller prøver å sove. Det måtte være noen hundre av dem. Kanskje har vi mange ganger mer i baggene våre enn det de rundt oss har av eiendeler her i verden. Noen går litt til og fra. Ingen reagerer på oss. Ingen lange blikk på bagasjen, ingen fiendtlighet, ingen tigging. En kvinne begynner å danse forsiktig rundt på plassen rett foran oss, mens hun synger en lavmælt sang. Så åpnes portene, og vi kan vende tilbake til vår privilegerte tilværelse.

2. Søndag på vei gjennom landsbygda i bil med leid sjåfør. Rismarker. Folk i arbeid overalt, men knapt en maskin å se. Vi stopper for å ta noen bilder. Noen blide gutter i 10-11 års alderen flokker seg rundt bilen og vil prate engelsk. Noe de viser seg å kunne minst like bra som jevnaldrende norske barn.
I en elv bader fem andre glade gutter med en kalv mens kvinnene sitter på bredden og følger med. Det slår oss at vi sjelden ser så glade barn hjemme som de vi opplever her

3. Tidlig stille morgen ved bredden av Lake Kabini i Nagarhole nasjonalpark. Vi er klar for safari med båt langs sjøens bredder. Det er ennå en stund til lyset kommer. Det ligger dis over vannet. Langt borte fra den andre siden av sjøen høres vilter tromming og sang. ”Festival in the village” sier sjåføren som kjører oss til møteplassen. De hadde holdt på hele natten, og de holdt det fortsatt gående da vi dro videre noen timer senere.

4. Family Restaurant in Backyard sto det på skiltet i Fort Cochin (Kochi). Vi slår oss ned og bestiller to kalde øl. Etter en stund kommer servitøren med en 2/3 liter flaske som han deler på to store porselenskrus. Den andre flasken slår han over i en tekanne som han setter på bordet.
Vi skal slippe å avsløre for andre besøkende at vi drikker alkohol. Plutselig skjønner vi at det ikke er te de drikker de som sitter ved bordene rundt oss heller.


5. Plutselig sitter den der på ripen av en kano langs bredden av en smal kanal i Kerala backwaters, kingfisheren, med en sprellende nyfanget fisk i nebbet. Få fugler er vakrere, i blått, hvitt og gult. Vi har leid en kano med mann til å padle og er etter hvert kommet inn i det innerste av kanalsystemet. Nærmest inn i bakhagene til folk. Her er det bare kanoene som kommer frem. Stille og fredelig, med palmer som strekker seg ut over kanalen og speiler seg i vannet. Kamera kommer selvfølgelig raskt frem, men før drømmebildet lot seg ta var fuglen fløyet. Men et litt uskarpt et får vi da med oss…


6. Stranden i Aleppey. Det nærmer seg solnedgang. Det fylles opp med barn, ungdom og familier. Skoleklasser busses til og med hit for å se solen dukke ned i det indiske hav. Foran oss en familie med tre små barn som har kledd seg pent for anledningen. Ungene ser ut til å være engstelig for å bli våt på bena. Bading er det ikke snakk om. Ingen bader i sjøen her. Men vakkert er det. Et bilde på det nye India?

7. Vi entrer toget i Aleppey om ettermiddagen for å reise til Trivandrum, en reise på rundt tre timer. I vognen er det lite folk, og i vårt avdele ingen. Likevel ligger det to små kofferter, eller store dokumentmapper om man vil, der. De er låst fast ved hjelp av kjede og hengelås. Hva er dette? Vi aner ørlite uråd. Med tallrike advarsler om ”unattended luggage” i minne begynte vi å stusse: det kunne vel ikke være en……bombe…. Eller noe sånt? India er tross alt et land som relativt ofte opplever terrorangrep av ulike slag, også på tog. Etter en stund kom konduktøren, som viser seg å hete Joshua og er en liten rund mann i litt for stor dress og slips. Han sjekker billettene, og da han skjønner at vi stusser over koffertene, setter han i å skoggle. Det var det morsomste han hadde hørt. Did you really think it was a bomb….???? Hahahaha! Nei dette var kontorutstyret hans og til den andre konduktøren om bord, og det var ikke noe farlig i det hele tatt… Vi regner med at dette blir en historie som kommer til å skape munterhet i konduktørmiljøet i Indian State Railways i mange år fremover.

8. Vel fremme på jernbanestasjonen Trivandrum, eller Thiruvananthapuram, som byen heter, men som bare innfødte klarer å uttale sånn noenlunde, er utgangen halvveis blokkert av noen hundretall kvinner som sitter overalt med kokekar av keramikk eller aluminium og murstein til å plassere dem på. Så mange var de at de stenger for rickshawene på stasjonen og gjør det vanskelig for oss som skal ha transport til hotellet. Det viser seg at det er ”festival” i byen neste dag, og de kvinnene vi møter utenfor stasjonen er ekstra tidlig ute. Neste morgen er det 300.000 av dem i gatene i Trivandrum og alle koker de mat i kjeler plassert på tre murstein og der veden er tent med ild som er brakt ut fra byens store tempel. Gatene er selvfølgelig fylt med røyk og os fra kokingen. Hele dagen holder de på, helt frem til prester fra tempelet kom med hellig vann og dusjet over maten. Temperaturen lå på 33-34 grader i skyggen selv uten all vedfyringen i gatene. Hva den reelt er for de stakkers menneskene som sto ved grytene i solsteiken er det vel ingen som vet…

9. På flyplassen i Mumbai er de absolutt opptatt av å leve opp til internasjonale standarder; også på toalettfronten. Før en lang flyreise kan det være fornuftig å tilbringe noe tid på toalettet, hvilket jeg også gjorde. I det jeg entrer området med avlukker blir jeg møtt av en hyggelig og imøtekommende ung mann som viser meg til mitt tildelte avlukke og sørger for å gjøre en siste finpuss av toalettskålen før han slipper meg til. Deretter begir han seg til å vente utenfor. Vel ferdig ble jeg tildelt en vask, og han demonstrerer hvordan jeg skal bruke såpedispenseren før han presenterer meg for papirhåndkleholderen og for sikkerhets skyld rekker meg et par-tre håndklær. Deretter holder han søplebøtten åpen for meg slik at jeg kan gjøre meg av med de brukte håndklærne. Så får jeg heldigvis forlate lokalet; helt på egenhånd.