15 år utenfor

I morgen er det 15 år siden Norge stemte nei til EU for annen gang. For meg er det ikke noe hyggelig minne. Faktisk en av de tristeste dagene jeg kan huske. Jeg forstår likevel hvorfor det gikk som det gikk, og dermed også at jeg nok må innse at det ikke blir noen omkamp med det første.

For meg er EU en historisk nødvendighet. Nasjonalstaten har på mange måter utspilt sin rolle. De problemene vi står overfor i verden er internasjonale og overnasjonale og kan ikke løses av enkeltstater alene. Dette gjelder særlig på miljøområdet. Derfor må det forpliktende samarbeid til.

EU ble stiftet som et fredsprosjekt da Europa lå i grus etter to blodige kriger. Før andre verdenskrig var statene i Europa opptatt av å gjøre seg så lite avhengig av hverandre som mulig. Tanken bak EU var derfor å øke den gjensidige avhengigheten slik at krig ikke lenger kunne være en løsning på konfliktene.

Samtidig er EU et økonomisk prosjekt. Spesialisering og konkurranse er en forutsetning for økonomisk vekst og velferd. Skal konkurransen skje under like vilkår, må det standardisering til. Her ligger årsaken til de fleste av de tusenvis av direktivene som EU etter hvert har produsert, og som jevnlig fører til politisk debatt og oppgitthet både i EU-land og i Norge.

Det kanskje sterkeste argumentet, eller i alle fall det som har blitt fremført med størst patos, mot EU i Norge, har vært at EU skal være en trussel mot folkestyret. Dette fordi lovgivningen i medlemslandene må rette seg etter vedtak i organer som ikke er demokratisk valgt, men utpekt av medlemslandenes regjeringer.
Samtidig beskrives unionen som om den skulle være en statsdannelse som truer medlemslandenes, eller i hvert fall Norges, selvstendighet.

Forholdet er jo at grunnen til at EU-kommisjonen ikke er valgt direkte av folket, nettopp er at EU ikke er en stat, men et forbund av selvstendige stater, og at det derfor må være slik at det er statene som peker ut kommisjonens medlemmer. EUs svar på dette har vært å gjøre Europaparlamentets rolle viktigere, samtidig som dette ikke skal skje på de nasjonale myndighetenes bekostning.

Det er liten tvil om at de toneangivende på nei-siden både i 1972 og i 1994 hadde ambisjoner om å få til en politisk utvikling i Norge som var markant forskjellig fra den de så i EU-landene. Dette gikk både på mindre markedsøkonomi og på beskyttelse av norsk produksjon, særlig i landbruket.

I EU-debatten i 1994 gikk mye av diskusjonen likevel på mer eller mindre merkelige eller utrivelige utslag av EUs politikk, påståtte og reelle. Hvem husker ikke diskusjonen rundt dyrevelferden i EU på bakgrunn av filmsnutter fra dyretransporter i Portugal og skrekkbilder av Belgisk blå (kyr som så ut til å være preget av mye herjing med genetikken).

Nå har det gått 15 år. Norge er 75% medlem gjennom EØS-avtalen, men uten stemmerett i EU-organer. De som hadde ambisjoner om en annen politisk utvikling i Norge enn i Europa for øvrig, må være skuffet. Det norske samfunnet er sannsynligvis svært lite forskjellig fra det det hadde vært om vi hadde blitt med i 1994. Det eneste måtte være at vi som medlemmer ville hatt noe færre bønder og noen flere ansatte i fiskeindustrien enn det vi har i dag.

EU selv ville nok heller ikke vært veldig forskjellig om Norge hadde blitt medlem, men det burde ha vært mulig å få større fokus på nordiske problemstillinger og på å utvikle EUs politikk i ønsket retning innen de få områdene der Norge faktisk betyr noe i den store sammenhengen, innenfor ressursforvaltningen i havet og energisektoren.

En ny EU-debatt, når den måtte komme, må ta utgangspunkt i at EU finnes og at unionen ikke blir borte eller får et annet innhold selv om Norge holder seg utenfor. I tillegg tror jeg det ville være sunt om alle drømmer om ”annerledes-landet” ble parkert. All erfaring tilsier at norske velgere, selv om de måtte være mot EU-medlemsskap, ikke ønsker et samfunn i Norge som er vesensforskjellig fra det vi finner i våre naboland.

Hovedårsaken til at det ble nei i 1994, og til at meningsmålingene fortsatt viser et stabilt, men ikke overveldende, flertall mot medlemskap, er at nordmenn flest ikke ser at de vil tjene noe på å bli medlemmer. På Island svingte det fort til ja når de økonomiske problemene ble overveldende som følge av finanskrisen. Takket være oljen har vi råd til å holde oss utenfor.

For meg er dette en usolidarisk holdning. Vi burde være med der fremtidens Europa og verden formes. Men den slags argumenter klarer man dessverre ikke å overbevise særlig mange med.

Balansekunst

Han har det ikke lett for tiden, statsministeren. Dagens VG kan fortelle at 75% av oss mener han har håndtert biodieselsaken dårlig, og Erna Solberg har i følge en annen måling nå større tillit i befolkningen enn han.

Denne gangen anklages han for å kjøre for hardt. For ikke lenge siden fikk han passet sitt påskrevet av Karita Bekkemellom og Åslaug Haga, begge tidligere regjeringsmedlemmer. De fremstilte ham begge som fjern og svak.

Utrolig egentlig at han for bare 2 ½ måned siden kunne feire en stor seier i Stortingsvalget, en seier som alle kommentatorer var enig om at han kunne ta mye av æren for selv, etter til dels glitrende innsats i tv-dueller med sine fremste motstandere. Ingen tvil da om at Jens var en populær statsminister og stemmesanker for Arbeiderpartiet.

Egentlig var det noe av et under at Stoltenberg ble gjenvalgt. Gjennom fire år har media, opposisjonen, miljøbevegelsen og andre gjort sitt aller beste for å gjøre livet surt for ham og de tre regjeringspartiene. Selv om det sjelden stormet så mye som de siste ukene, var det sannelig tøft mange ganger i forrige periode også. Og i Norge har vi ingen tradisjon for å gi regjeringer fornyet tillit.

Stoltenberg lyktes med å opprettholde tilliten og engasjementet på venstre fløy i arbeiderbevegelsen, samtidig som et tilstrekkelig antall sentrumsvelgere så seg mer tjent med de rød/grønne enn en blå regjering. Samtidig skal han altså gi SV og Sp akkurat nok innflytelse til at de slutter rekkene bak ham og regjeringen, og han skal handle slik at støynivået fra fagbevegelsen, miljøbevegelsen og andre bevegelser ikke blir for sjenerende. Og ikke nok med det. I tillegg skal han sørge for å holde eget parti fornøyd; og så skal han altså også styre landet – som egentlig kan være en vanskelig nok oppgave i seg selv.

Paradoksalt nok tror jeg Stoltenberg kan takke Frps sterke posisjon på borgerlig side for valgseieren. Mange velgere som vakler mellom rød/grønt og blått ville vært mer fristet til å ta skrittet til høyre om ikke Siv Jensen hadde hatt en så dominerende rolle i den blå leiren. Noe Arbeiderpartiet og Stoltenberg også visste å utnytte.

Denne hårfine balansegangen har Stoltenberg så langt mestret bedre enn noen før ham. Så får vi se om fire år. Seieren i høst var hårfin. SV virker rimelig sluttkjørt nå, og vil kanskje ha problemer med å stå i regjering hele perioden ut. (Statsråder som åpent innrømmer at de ikke har forstått hva de har vært med på å bestemme, er ikke noe vakkert syn!)

Det merkelige er at Jens Stoltenberg ser ut til å like seg når det blåser så ille som nå. I alle fall så det slik ut på talerstolen på Fellesforbundets landsmøte i går. Det fortalte meg at han nok ikke blir så lett å vippe av pinnen om fire år heller.

I alle fall ikke om han fortsatt klarer å balansere gjennom de politiske stormvindene slik han har gjort til nå.

Interessene bak biodieselkampanjen

De siste ukenes sirkus rundt opphevingen av avgiftsfritaket på biodiesel viser med all mulig tydelighet hvordan den politiske debatten her i landet i stadig større grad preges av interessegrupper. Interessegruppene er profesjonelle på mediearbeid, og i den grad de ikke er det, har de muligheter til å kjøpe seg den hjelpen de trenger for å få gjennomslag i redaksjonene.

Dessverre fungerer mediene i stadig større grad som mikrofonstativ for disse gruppene, og stiller nesten aldri spørsmål ved hva som ligger bak standpunktene som fremmes.

I løpet av de siste ukenes råkjør mot Stoltenberg og regjeringen har det nesten vært umulig å finne opplysninger om hva som faktisk er årsaken til at Regjeringen ønsker å avvikle avgiftsfritaket på biodiesel. Noe av bakgrunnen for dette er at regjeringen tradisjonelt er forsiktig med å uttale seg om budsjettsaker som ligger til behandling i Finanskomiteen i Stortinget.

La det være helt klart: Det står sterke økonomiske interesser bak ønsket om avgiftsfritak på biodiesel. Når forholdene legges til rette for å levere ett av samfunnets basisprodukter til en lavere pris enn det produktet det konkurrerer med, er det klart at mange ser mulighet til å tjene gode penger. Det spesielle i denne saken er at tilgangen på råvarer nærmest er utømmelig. Kan biodiesel i store mengder leveres på markedet til en lavere pris enn vanlig diesel, vil det kunne være et enormt marked og enorme fortjenestemuligheter. For de som lykkes på dette markedet vil det være jevngodt med å ha funnet et stort oljefelt på land - som kan utnyttes med lave kostnader.

Problemet er bare at avgiftsfri biodiesel ikke betaler regningen til samfunnet for alle de ulemper også brukere av slikt drivstoff påfører oss i form av støy, lokal forurensing, ulykker, slitasje på veinettet osv. Og at biodiesel pr. i dag er et både miljømessig og etisk tvilsomt produkt.

Alle industrieiere ønsker seg selvfølgelig særordninger for sine produkter. I denne saken har de gode allierte i jordbruksinteressene. Biodiesel-produksjon i stor stil vil kunne medføre prisoppgang på jordbruksprodukter, og muligheten til å produsere drivstoff av trevirke er selvfølgelig noe det knyttes store forventninger til blant hardt prøvede skogeiere - som også eier store deler av Norske Skog som har/hadde planer om å sette i gang slik produkjon.

Hva så med miljøbevegelsen? Haltbrekken, Hauge og de andre har sin egen agenda. For dem er alle tiltak gode uansett om de er økonomiske forsvarlige eller ikke. Hvem har noensinne hørt Naturvernforbundet si at ”nei, det har vi ikke noen tro på vil være et lønnsomt tiltak”? Miljøvernerne lever av oppmerksomhet, og skal du få oppmerksomhet i dag må du ha enkle budskap og helst kreve statsministerens hode på et fat så ofte som mulig.

Fagbevegelsen har også markert seg som motstandere av avgiften – ikke veldig høylytt, men dog. Deres interesse i dette er primært den muligheten biodieselproduksjon gir til å skape nye arbeidsplasser i industrien. Mer overraskende var det kanskje at Jan Davidsen, som er sjef for de kommuneansatte, gikk på banen i går og støttet motstanderne. I hans tilfelle dreier dette seg etter min oppfatning først og fremst om å fiske i rørt vann. Fellesforbundet har på ingen måte interesse av at Staten skal tape inntekter. Davidsen tilhører imidlertid venstrefløyen i arbeiderbevegelsen og har behov for å bygge allianse med alle andre som kan bidra til å presse Stoltenberg i fremtiden, herunder andre deler av fagbevegelsen, kretser i SV og Sp og miljøbevegelsen.

De borgerlige partiene hører også hjemme i dette bildet. For dem er dette en enkel sak. De ønsker først og fremst å svekke regjeringen. For Frp er det enda enklere siden de i tillegg er enig med folk flest og (som folk flest) i mot de fleste avgifter. Høyre ser nok det problematiske i saken, men synes de må støtte opp under næringslivsinteressene som er involvert.

Noen vil kanskje mene at jeg nærmest presenterer en konspirasjonsteori her. Det er ikke meningen. Dette er et forsøk på å beskrive hvordan en politisk diskusjon om en ikke alt for stor sak kan ta i vei i et land som i stor grad mangler medier og journalister som tør stille spørsmål ved hvilke hensikter aktørene i den politiske debatten har.

Facebook - farlig for vietnamesere?

Jeg leser i Aftenposten i dag at vietnamesiske myndigheter vil stenge Facebook for landets innbyggere. Kina har allerede gjort det samme. Vi har nettopp lest i norske aviser hvor farlig Facebook er for personvernet. Er det derfor kinesiske og vietnamesiske myndigheter ikke vil tillate det for sine innbyggere? Neppe.

Mens Datatilsynet i Norge (og andre) advarer folk mot Facebook og andre sosiale medier fordi de kan brukes til overvåking og sammenstilling av informasjon, så velger altså to av de regimene i verden som kanskje driver mest med overvåking og kontroll av egne innbyggere å stenge ned Facebook i sine respektive land. Merkelig.

Jeg synes slett ikke man skal ta lett på de problematiske sidene ved at folk eksponerer seg på internett og i sosiale medier. Det har vært mye fokus på disse utfordringene den senere tiden. Og det er viktig å være bevisst på at det som legges inn kan komme til å bli misbrukt.

Når kinesere og vietnamesere ikke får tilgang til Facebook er det selvfølgelig fordi regimene frykter konsekvensen av fri informasjonsutveksling i samfunnet. Dersom folk får spre synspunkter og fakta seg i mellom utenfor myndighetenes kontroll, vil ett av diktaturets fremste virkemidler, kontrollen over informasjonen, være satt ut av kraft.

Selvfølgelig har de veid dette opp mot de mulighetene overvåking av Facebook-trafikken ville gi for å holde oversikt over regimekritikere. Og kommet til at farene med Facebook er større enn fordelene.

Det forteller meg at for oss andre må det være omvendt. Altså at fordelene er flere og større enn farene. Jeg ser på internett og sosiale medier som en mulighet til å utvide demokratiet. Mange kan komme til orde, informasjon og synspunkter flyter fritt, det er lett å opprette pressgrupper og interessegrupper av ulike slag. At medieredaksjonenes rolle og makt er tilsvarende redusert er et ubetinget gode.

Så får det bli opp til hver enkelt å ikke eksponere seg på en slik måte at man kan komme til å møte seg selv i døren på et senere tidspunkt. Slik sett er det det samme som gjelder i cyberspace som i den såkalte virkelige verden.

Upopulært om biodrivstoff

Fjerningen av avgiftsfritaket på biodiesel er et fornuftig vedtak, synes jeg. Heldigvis finnes det også politikere i dette landet som vender det døve øret til Haltbrekken og Hauge og kan se saker i en større sammenheng.

Regjeringen har gått inn for at biodiesel skal ha samme avgift som vanlig diesel, med unntak av Co2-avgiften. Men siden biodiesel foreløpig er dyrere å produsere enn vanlig diesel, vil dette medføre at slikt drivstoff ikke blir særlig konkurransedyktig. Stortinget har også, noe motvillig for å si det mildt, sluttet seg til forslaget.

Det er flere grunner til at jeg tror at dette er et fornuftig vedtak:

Biodrivstoff produseres av ulike åkervekster, i Norge vanligvis av raps. Det er altså en minusside ved slik drivstoffproduksjon, særlig tatt i betraktning at det fortsatt er mange som sulter her i verden.

I Norge er drivstoffavgiftene forholdsvis høye. Tanken bak avgiftene på drivstoff er at trafikantene i tillegg til å betale for kostnadene knyttet til selve drivstoffet, også skal dekke opp for de kostnadene trafikken påfører samfunnet i form av miljøulemper, trafikkulykker og slitasje på veiene. En lastebil som går på biodiesel bidrar akkurat like mye som alle andre lastebiler til kostnadene på disse områdene. Den eneste forskjellen er at biodiesel-lastebilen er CO2-nøytral. Derfor slipper den også CO2-avgift.

Staten trenger inntekter. Politikerne må både ta stilling til hvor store disse inntektene skal være, og bestemme hvordan pengene skal hentes inn. Skal biodiesel ha avgiftsfritak, må det kuttes i utgiftene eller inntekter må hentes annet steds fra.

Fullt avgiftfritak vil i praksis bety at resten av samfunnet subsidierer den delen av kjøretøyparken som kjører på biodiesel ved at de kostnadene disse tross alt påfører samfunnet, må dekkes av andre. Eller utgiftene må kuttes. Poenget er at det ikke er fornuftig å subsidiere et tiltak som har så store svakheter som dette. Blir konsekvensene lavere inntekter til Staten, kan dette i ytterste konsekvens bety at det blir mindre penger å bruke på andre CO2-reduserende tiltak som har betydelig mer for seg enn produksjon av drivstoff på åkerjord.

Det er også mulig å produsere biodrivstoff av trevirke og avfallsprodukter fra skogbruket. Det vil være en langt mer interessant energikilde. Dersom avgiftsfritaket på biodiesel nå hadde blitt opprettholdt, ville dette kunne ha medført at stadig større arealer med åkerjord ble tatt i bruk til drivstoffproduksjon. Prisen hadde blitt presset ytterligere ned, og det hadde vært vanskeligere for virkelig miljøvennlig diesel å komme inn på markedet.

Alle kjøretøyer kan kjøre på en blanding av vanlig drivstoff og biodrivstoff. I stedet for å subsidiere de som legger om til full dieseldrift, velger staten å kreve at drivstoffprodusentene skal blande inn en fast andel biodiesel (foreløpig 2,5%) i den dieselen de omsetter. På denne måten vil det fortsatt være et betydelig innslag av biodrivstoff på norske drivstofftanker, men staten kan kontrollere utviklingen ved å øke innblandingskravet etter hvert som mer etisk forsvarlig biodrivstoffproduksjon kommer i gang og blir konkurransedyktig.

Norge er i stadig større grad blitt et land hvor økonomiske og politiske særinteresser setter dagsorden. Noen ganger er disse også ettertrykkelig sauset sammen, som i denne saken. Vi trenger politikere som er modige nok til å ta upopulære avgjørelser og som klarer å vurdere enkeltsaker i en større sammenheng og som står oppreist når det stormer som verst. Heldigvis finnes det fortsatt noen slike.

Hurra for Andersen!

Husker du Andersen fra Skarnes? Han som våknet klokka fire.
Famlet etter knappen på et iltert vekkeur. Og skulle være på jobb i Oslo klokka sju? Stein-Ove Berg laget en ytterst traust vise om denne Andersen for noen ti-år siden.

På denne spesielt grå november-onsdagen har jeg tenkt i skrive litt om de 90% som faktisk stilte på jobb i dag, til tross for at det altså var en helt urimelig trist og mørk dag og de altså, som jeg skrev om sist, ikke hadde noe som helst å tjene på det rent økonomisk.

Hva er det som får alle Andersener til å komme seg opp og dra på jobb hver eneste dag? Lojalitet og pliktfølelse er en del av bilde. Men så er det også noe annet og viktigere: jobben er en viktig sosial arena, og det å få gjøre noe av det man kan aller best, og kanskje få anerkjennelse for det, er en glede i seg selv.

De fleste av oss har en jobb vi trives med. Og når man får jobbe i lyse og trivelige omgivelser, får store og små utfordringer hver eneste dag, ikke har urimelig mye å gjøre og treffer hyggelige og interessante mennesker, så er det ganske lett å gå på jobb selv om det er både mørkt og trist og kaldt ute. Derfor burde man kanskje være forsiktig med å kritisere de som ikke synes dette er like greit.

Jobb gir selvrespekt. For meg er arbeid til alle derfor den aller viktigste politiske saken. Om alle også kunne ha en jobb de trives i, ville vi ha lagt et viktig grunnlag for et godt samfunn.

Dessverre er det langt igjen, og neppe særlig realistisk å komme dit.

Desto større grunn til å berømme de som ikke har en jobb de trives spesielt godt med, men som karrer seg opp hver morgen og går på jobb fordi de må - for å tjene penger og kanskje for å bevare selvrespekten. År ut og år inn.

Andersen på Skarnes er kanskje gått av med afp for lengst. Vi får håpe han får noen gode år som pensjonist. Det har han absolutt fortjent.

Når det blir ulønnsomt å gå på jobb...

Norge har verdens beste sykelønnsordning - og verdens høyeste sykefravær. Er det ikke snart på tide at noen tør å kalle en spade for en spade?

For selvfølgelig er det en sammenheng. I dag er det faktisk økonomisk sett mer lønnsomt å være sykmeldt enn å gå på jobb (siden man da slipper reiseutgifter til og fra arbeidsplassen). Når det er slik på alle andre områder at folk stort sett foretrekker den løsningen som er mest lønnsom for dem, så bør man ikke være forundret over at 10% av den norske arbeidsstyrken til enhver tid er sykmeldt.

Sykefraværet vil neste år koste staten ufattelige 32 mrd kr. Noe av dette burde absolutt ha vært brukt på andre og bedre formål. Jeg sier ikke at alle sykmeldte er juksere, men at noen er det er jeg over hode ikke i tvil om. Hvordan kan man ellers forklare at "verdens rikeste land" som på alle helsestatistikker ligger godt eller til dels svært godt an, samtidig har 10% som er syke til enhver tid.

I Sverige er det slik at man ikke får lønn for den første sykedagen, og bare 80 % deretter. Det er også en generøs ordning, alle forhold tatt i betraktning. Vi burde forsøkt med noe av det samme her i landet, mener jeg.

Hovedargumentet til alle de som forsvarer dagens ordning er at det er "sliterne" - de med tunge jobber og lav lønn - som har høyest fravær og at en innstramming vil være usosial og urettferdig. Ja vel. Slik er det kanskje, men spørsmålet er hvor mye vi skal betale for sosial utjevning på dette området. Prisen er absolutt i ferd med å bli for høy.

Et samfunn som baserer seg på ordninger som gjør det ulønnsomt å gå på jobb, ber om problemer...

Når identitet er viktigere enn kommunikasjon

I Aftenposten diskuteres det om programledere skal få snakke som de vil på radio og TV, eller om det skal kreves at de snakker tilnærmet normalisert bokmål eller nynorsk. Dialektene er hellige i Norge, så dette blir fort en følelsesladet debatt.

Med mitt, riktignok ikke helt ferske, mellomfag i nordisk, føler jeg at jeg for en gangs skyld kan bidra med litt kvalifisert synsing.

Språkets primære funksjon er kommunikasjon. I tillegg er språket – og særlig talemålet – også er en viktig del av mange menneskers identitet. Måten vi snakker på (og i litt mindre grad skriver på) forteller noe om hvem vi er og hvor vi kommer fra. For meg er rekkefølgen her selvsagt, men sånn ser det ikke ut til å være for alle.

I Norge kan man noen ganger få inntrykk av at språket som identitetsuttrykk er viktigere enn dets funksjon i kommunikasjonen mellom mennesker. Desto mer spesiell en dialekt er, desto mer verneverdig virker det som den er, og desto viktigere er det for noen å få bruke den som kommunikasjonsmiddel.

Det beste argumentet for normalisering ligger i språkutviklingen selv. Det er ikke tilfeldig at dialektene i byene har færre spesialord og – former enn dialekter i bygde-Norge. Det er heller ikke tilfeldig at dialektene langs kysten er enklere enn dialektene i innlandet, og at det mest spesielle og grammatisk kompliserte talemålet finnes i bygder som historisk har hatt begrenset kontakt med omverdenen. Og motsatt at de grammatisk sett aller enkleste dialektene finnes i de delene av landet som har hatt mest kontakt med andre (fremmede) språk.

Språk er kode. Det blir meningsløst å bruke en kode i kommunikasjon med andre som disse ikke kan dekode. Man må tilpasse seg, og det er det som har skjedd i byene og i andre områder hvor kontakten med omverdenen har vært viktig og betydelig.

Sett i lys av dette burde det være temmelig selvsagt at dialektbrukere bør nærme seg de felles språkformene vi har her i landet, enten disse nå ligger nærmest bokmål eller nynorsk, når de henvender seg til mottakere som vil slite med å forstå talemålet deres.

Det er jo akkurat det folk i mer sentrale deler av landet har måttet gjøre bestandig.

Hva føler jeg nå...?

Nå er de i gang igjen disse innbitte og tidvis ganske snørrete menneskene på langgrennsski og i kondomdresser. Dagsnytts toppnyhet i ettermiddag var at Marit Bjørgen vant årets første verdenscuprenn på Beitostølen. Sikkert viktig for Bjørgen. Hun lever jo av dette, og har ikke hatt det så lett de siste årene. Har jeg skjønt. Selv om jeg verken kjenner Marit Bjørgen eller vet noe særlig om henne.

Jeg antar at meningen er at jeg skal bli glad når Marit Bjørgen vinner et skirenn. Det må vel være derfor NRK anser det som den viktigste nyheten akkurat nå?

Vel, jeg sliter litt med det der; jeg må innrømme det. Marit Bjørgen er norsk - som meg, men mer enn det har vi ikke felles, tror jeg. Selvfølgelig har jeg enda mindre felles med en svensk skiløper, eller en tysk. Så det er jo noe der. Men jeg kan jo ikke gå rundt å glede meg over alle nordmenn som har en god dag på jobben. Her må det gjøres et valg. Og da velger jeg å glede meg når de jeg kjenner og som faktisk betyr noe for meg lykkes med et av sine prosjekter, enten det er i jobb eller privat.

Nå vil de som kjenner meg spørre om hvorfor det forholder seg annerledes med fotballen - som jeg jo slett ikke er uengasjert i. Til det er det å si at fotball er langt mer enn en kamp mellom to ganger elleve. Livet og engasjementet på tribunene er like viktig. Her er det oss mot dem. Bydel mot bydel, by mot by, landsdel mot landsdel. I fotballen er identiteten knyttet til laget, til drakten og hele kulturen rundt.

I tillegg er god fotball rett og slett en kunstform. Det kan man neppe si om godt langrenn.

Likevel. Jeg ønsker Marit Bjørgen og de andre skiløperne en vellykket sesong. De jobber hardt og fortjener å lykkes. Selv gleder jeg meg til å starte min egen skisesong - og til timer i godstolen med Premier League.

Prinsessene kommer!

Stadig oftere synes jeg å høre stolte foreldre omtale sine døtre (og da helst de under 8-10 år)som Prinsesser. Ikke bare omtales - og tiltales - de på denne måten. De kles som om de skulle være det. De gis navn som skal passe inn i et sukkersøtt såpeopera-samfunn.

Kanskje er det en bagatell, men jeg velger å se på det som en nytt tegn i tiden. Foreldre som dyrker sine barn, og særlig døtre, som om de skulle være halvt overjordiske vesener.Barn er viktig, og å være foreldre er flott. Men det vi ønsker er vel jenter som skal ta ansvar og hevde seg i et samfunn hvor gutta litt for lenge har fått styre det meste.

Hva gjør det med dem? Hvordan preger det selvbildet deres? Alle kan se at utseende og klær i dag spiller en større rolle enn noensinne. Egentlig kan man bli ganske nedslått over utviklingen.

Og så er det vel sånn at alle vet, at jenter, og særlig i tenårene, oftere er troll enn prinsesser.

Miss Riktig Gange

Arbeiderbladet 9. november 1959 (gjengitt i Dagsavisen i dag):

"Den 19 år gamle Bjørg Tangen, gymnastikklærerinne ved Kristiansand katedralskole, ble i går kåret til Norges og verdens første "Miss Riktig Gange". Det skjedde i Samfunnssalen i går ved avslutningen av "Ta vare på deg selv turneen".

28 frøkner og fruer fra hele Sør-Norge deltok i den spennede finalen. De måtte gå mange runder på scenen før den store og sakkyndige juryen endelig felte sin dom. I juryen satt blant andre to professorer, Henrik Seyffarth fra Norge og Bo Ingelmark fra Sverige.

Fem av damene gikk til finalen, og disse fem ble belønnet med flotte premier.

Bjørg Tangen fikk en vakker hvilestol."

Noen av oss har vokst opp på denne tiden. Vi har litt å slite med....

Brick Lane

Brick Lane er en gate som går fra Whitechapel til Shoreditch i Londons East End, parallelt med og rett utenfor den gamle bygrensen. Gaten har fått sitt navn fra teglverkene som lå her i tidligere tider.

Denne helgen brukte vi en del tid i denne gaten. Vi bodde på Travelodge Liverpool Street, et steinkast øst for jernbanestasjonen og omtrent akkurat på den gamle bygrensen. Og det går fortsatt en markert grense her. På ene siden finansdistriktet i City, på den andre siden østkantstrøket Whitechapel, bl.a. kjent for Jack the Rippers ugjerninger høsten 1888.

Søndre del av Brick Lane er i dag sentrum i Londons Bangla Town og domineres av innvandrere fra Bangla Desh. Her ligger curry-restaurantene tett. Vi spiste på The Monsoon som er en av de enklere, men med nydelig mat til en billig penge. Tidligere var dette et jødisk strøk, og det finnes fortsatt bl.a. en synagoge og et jødisk bakeri i området.

Lenger nord skifter gatebildet. Her er det kafféer og små trendy butikker. I nordenden, fra tidligere Truman bryggeri til Bethnal Green Road, er det hver søndag gatemarked. Jeg har vært på mange gatemarkeder i London etter hvert, men dette må være ett av de beste. Her er det veldig mye fint å se; antikviteter, klær, gamle bøker, verktøy, bilder. Og mat fra alle verdens kanter. Noe av det beste er at det er temmelig fritt for turister. I alle fall foreløpig. Til gjengjeld er det mange, til dels veldig fargerike, ”eastenders”.

Vi har vært mye i London, men ikke så mye i East End. Så her er det enda mer å utforske for oss som er glad i London.

London

I utgangs-punktet reiser vi sjelden til samme sted to ganger. Verden er for stor og for spennende til det. Men ingen regel uten unntak: Til London reiser vi om igjen og om igjen. Denne helgens tur var nok rundt nr. 20 for min del.

Jeg var der første gang i 1970, 17 år gammel. Da hadde jeg ennå ikke vært i Oslo. Å komme til London og England den gangen var som å gå fra svart/hvitt-tv til farger. Ikke bare var det fargerikt; det var kult og spennende og ting som var litt fy-fy hjemme var helt ok der. London var i enda større grad enn i dag sentrum for hele ungomskulturen. Men for oss var pubene og fotballen og folkene vi møtte, viktigere.

Siden har det vært London som har vært Storbyen for meg. Selv om jeg etterhvert har vært mange andre store byer, er det ingen som kan konkurrere. Nå er det nok bare å være der, rusle gatelangs, stikke innom en pub, et gatemarked, sitte på tube`n eller på en benk i en park, bruke tid i en bokhandel.

Etter 40 år er byen selvfølgelig en annen, men stemningen fortsatt den samme. I alle fall for meg.

Journalistisk spikersuppe

Jeg må innrømme at journalister nok ikke er den yrkesgruppen jeg har størst respekt for.

I morges kunne vi høre på NRK at et Stortingsvalg i dag ville ha gitt borgerlig flertall. Studerer man tallene som ble lagt ut på nrk.no ser man at bevegelsene for partiene varierer mellom minus 0,5 prosentpoeng og pluss 0,8 prosentpoeng. Altså godt innenfor feilmarginen som vanligvis er rundt 3 prosent på denne typen målinger. Enhver tolkning av slike tall blr derfor temmelig meningsløs.

Dessuten: Spørsmålet som stilles i slike undersøkelser er: "Hvilket parti ville du ha stemt på dersom det var Stortingsvalg i morgen?" Nå er det som alle vet ikke valg i morgen - faktisk er det ikke Stortingsvalg før om nesten fire år. Spørsmålet er derfor meningsløst for mange og kanskje de fleste. Noen tenker kanskje over hvem de vil stemme på hver eneste dag - andre gjør det ikke før de må, og knapt nok da.

Og når man ser hvor dårlig meningsmålerne traff selv rett før valget og på valdagen burde det være all grunn til å være forsiktig med å legge for mye i slike målinger.

Men det var kanskje ikke andre spikere å koke suppe på i NRK i morges?

Rugspiredråper til 20.000 kr. literen

I disse influensatider er det godt å vite at det finnes midler mot alt. Oralmat rugspiredråper f.eks. markedsføres som en effektiv medisin uten noen bivirkninger. Det dreier seg om dråper fra biodynamisk dyrket rug som atpåtil er gjødslet med stoffer av oppmalt dyrehorn. En metode utviklet av Rudolf Steiner allerede i 1923. Pussig da, kanskje, at det ikke finnes noen vitenskapelig dokumentasjon av effekten. Men som hun sa damen som ble intervjuet på Dagsnytt på NRK i morges: etter at jeg begynte å ta rugspiredråpene har jeg aldri vært syk. Og da, så. 208 kr. for 10 ml ( dvs. 20.800 kr. literen) må jo være et riktig røverkjøp...!

Det er mulig rugspiredråper ikke har noen bivirkninger. I så fall er det fordi de heller ikke har noen virkninger.

Konspirasjonsteoriene yngler i disse svineinfluensatider. Dessverre er det få som har fokus på alle de sjarlatanene som tjener gode penger på folks manglende tillit til vitenskap og myndigheter. Det er den virkelige konspirasjonen!