Nå er de i gang igjen disse innbitte og tidvis ganske snørrete menneskene på langgrennsski og i kondomdresser. Dagsnytts toppnyhet i ettermiddag var at Marit Bjørgen vant årets første verdenscuprenn på Beitostølen. Sikkert viktig for Bjørgen. Hun lever jo av dette, og har ikke hatt det så lett de siste årene. Har jeg skjønt. Selv om jeg verken kjenner Marit Bjørgen eller vet noe særlig om henne.
Jeg antar at meningen er at jeg skal bli glad når Marit Bjørgen vinner et skirenn. Det må vel være derfor NRK anser det som den viktigste nyheten akkurat nå?
Vel, jeg sliter litt med det der; jeg må innrømme det. Marit Bjørgen er norsk - som meg, men mer enn det har vi ikke felles, tror jeg. Selvfølgelig har jeg enda mindre felles med en svensk skiløper, eller en tysk. Så det er jo noe der. Men jeg kan jo ikke gå rundt å glede meg over alle nordmenn som har en god dag på jobben. Her må det gjøres et valg. Og da velger jeg å glede meg når de jeg kjenner og som faktisk betyr noe for meg lykkes med et av sine prosjekter, enten det er i jobb eller privat.
Nå vil de som kjenner meg spørre om hvorfor det forholder seg annerledes med fotballen - som jeg jo slett ikke er uengasjert i. Til det er det å si at fotball er langt mer enn en kamp mellom to ganger elleve. Livet og engasjementet på tribunene er like viktig. Her er det oss mot dem. Bydel mot bydel, by mot by, landsdel mot landsdel. I fotballen er identiteten knyttet til laget, til drakten og hele kulturen rundt.
I tillegg er god fotball rett og slett en kunstform. Det kan man neppe si om godt langrenn.
Likevel. Jeg ønsker Marit Bjørgen og de andre skiløperne en vellykket sesong. De jobber hardt og fortjener å lykkes. Selv gleder jeg meg til å starte min egen skisesong - og til timer i godstolen med Premier League.
Personlig finner jeg ekte fotballglede i å se på når mine sønner og lagene deres kjemper seg til en seier, knepen eller overlegen. Elitefotballen har etter min mening ikke så mye med sport å gjøre, underholdningsbransjen er nok nærmere. Hvor mange bergensere spiller f.eks på Brann? En? Resten er leiesoldater, uten annen tilknytning til klubben enn en lønnsslipp og et bilde i avisen nå og da. En heier ikke lenger på klubben og kameratgjengen som sliter seg frem mot seier, en heier jo egentlig bare på drakten og drømmen. Rimelig primitivt, spør du meg.
SvarSlettNei, livet er såpass kort at jeg velger å fylle det med mer ekte opplevelser. Forøvrig gratulerer med dagen til Margit Bjørgen. Var det ski hun drev med?
Jeg ser poenget ditt. Innlegget mitt handlet egentlig om identifikasjon. Eller for å si det på en annen måte: i hvilken grad er det mulig å identifisere seg med folk som utfører en jobb på egne vegne. Ingen av oss klarer å identifisere oss med Marit Bjørgen, mens jeg altså klarer å identifisere meg med et fotballag - fordi det for meg er en del av et større hele som går nettopp på tilhørighet og kultur. Selv om spillerne ikke har lokal tilhørighet.
SvarSlettFor øvrig synes jeg fotball på topp-nivå er flott underholdning, men det er noe litt nnet.