Hurra for Andersen!

Husker du Andersen fra Skarnes? Han som våknet klokka fire.
Famlet etter knappen på et iltert vekkeur. Og skulle være på jobb i Oslo klokka sju? Stein-Ove Berg laget en ytterst traust vise om denne Andersen for noen ti-år siden.

På denne spesielt grå november-onsdagen har jeg tenkt i skrive litt om de 90% som faktisk stilte på jobb i dag, til tross for at det altså var en helt urimelig trist og mørk dag og de altså, som jeg skrev om sist, ikke hadde noe som helst å tjene på det rent økonomisk.

Hva er det som får alle Andersener til å komme seg opp og dra på jobb hver eneste dag? Lojalitet og pliktfølelse er en del av bilde. Men så er det også noe annet og viktigere: jobben er en viktig sosial arena, og det å få gjøre noe av det man kan aller best, og kanskje få anerkjennelse for det, er en glede i seg selv.

De fleste av oss har en jobb vi trives med. Og når man får jobbe i lyse og trivelige omgivelser, får store og små utfordringer hver eneste dag, ikke har urimelig mye å gjøre og treffer hyggelige og interessante mennesker, så er det ganske lett å gå på jobb selv om det er både mørkt og trist og kaldt ute. Derfor burde man kanskje være forsiktig med å kritisere de som ikke synes dette er like greit.

Jobb gir selvrespekt. For meg er arbeid til alle derfor den aller viktigste politiske saken. Om alle også kunne ha en jobb de trives i, ville vi ha lagt et viktig grunnlag for et godt samfunn.

Dessverre er det langt igjen, og neppe særlig realistisk å komme dit.

Desto større grunn til å berømme de som ikke har en jobb de trives spesielt godt med, men som karrer seg opp hver morgen og går på jobb fordi de må - for å tjene penger og kanskje for å bevare selvrespekten. År ut og år inn.

Andersen på Skarnes er kanskje gått av med afp for lengst. Vi får håpe han får noen gode år som pensjonist. Det har han absolutt fortjent.