15 år utenfor

I morgen er det 15 år siden Norge stemte nei til EU for annen gang. For meg er det ikke noe hyggelig minne. Faktisk en av de tristeste dagene jeg kan huske. Jeg forstår likevel hvorfor det gikk som det gikk, og dermed også at jeg nok må innse at det ikke blir noen omkamp med det første.

For meg er EU en historisk nødvendighet. Nasjonalstaten har på mange måter utspilt sin rolle. De problemene vi står overfor i verden er internasjonale og overnasjonale og kan ikke løses av enkeltstater alene. Dette gjelder særlig på miljøområdet. Derfor må det forpliktende samarbeid til.

EU ble stiftet som et fredsprosjekt da Europa lå i grus etter to blodige kriger. Før andre verdenskrig var statene i Europa opptatt av å gjøre seg så lite avhengig av hverandre som mulig. Tanken bak EU var derfor å øke den gjensidige avhengigheten slik at krig ikke lenger kunne være en løsning på konfliktene.

Samtidig er EU et økonomisk prosjekt. Spesialisering og konkurranse er en forutsetning for økonomisk vekst og velferd. Skal konkurransen skje under like vilkår, må det standardisering til. Her ligger årsaken til de fleste av de tusenvis av direktivene som EU etter hvert har produsert, og som jevnlig fører til politisk debatt og oppgitthet både i EU-land og i Norge.

Det kanskje sterkeste argumentet, eller i alle fall det som har blitt fremført med størst patos, mot EU i Norge, har vært at EU skal være en trussel mot folkestyret. Dette fordi lovgivningen i medlemslandene må rette seg etter vedtak i organer som ikke er demokratisk valgt, men utpekt av medlemslandenes regjeringer.
Samtidig beskrives unionen som om den skulle være en statsdannelse som truer medlemslandenes, eller i hvert fall Norges, selvstendighet.

Forholdet er jo at grunnen til at EU-kommisjonen ikke er valgt direkte av folket, nettopp er at EU ikke er en stat, men et forbund av selvstendige stater, og at det derfor må være slik at det er statene som peker ut kommisjonens medlemmer. EUs svar på dette har vært å gjøre Europaparlamentets rolle viktigere, samtidig som dette ikke skal skje på de nasjonale myndighetenes bekostning.

Det er liten tvil om at de toneangivende på nei-siden både i 1972 og i 1994 hadde ambisjoner om å få til en politisk utvikling i Norge som var markant forskjellig fra den de så i EU-landene. Dette gikk både på mindre markedsøkonomi og på beskyttelse av norsk produksjon, særlig i landbruket.

I EU-debatten i 1994 gikk mye av diskusjonen likevel på mer eller mindre merkelige eller utrivelige utslag av EUs politikk, påståtte og reelle. Hvem husker ikke diskusjonen rundt dyrevelferden i EU på bakgrunn av filmsnutter fra dyretransporter i Portugal og skrekkbilder av Belgisk blå (kyr som så ut til å være preget av mye herjing med genetikken).

Nå har det gått 15 år. Norge er 75% medlem gjennom EØS-avtalen, men uten stemmerett i EU-organer. De som hadde ambisjoner om en annen politisk utvikling i Norge enn i Europa for øvrig, må være skuffet. Det norske samfunnet er sannsynligvis svært lite forskjellig fra det det hadde vært om vi hadde blitt med i 1994. Det eneste måtte være at vi som medlemmer ville hatt noe færre bønder og noen flere ansatte i fiskeindustrien enn det vi har i dag.

EU selv ville nok heller ikke vært veldig forskjellig om Norge hadde blitt medlem, men det burde ha vært mulig å få større fokus på nordiske problemstillinger og på å utvikle EUs politikk i ønsket retning innen de få områdene der Norge faktisk betyr noe i den store sammenhengen, innenfor ressursforvaltningen i havet og energisektoren.

En ny EU-debatt, når den måtte komme, må ta utgangspunkt i at EU finnes og at unionen ikke blir borte eller får et annet innhold selv om Norge holder seg utenfor. I tillegg tror jeg det ville være sunt om alle drømmer om ”annerledes-landet” ble parkert. All erfaring tilsier at norske velgere, selv om de måtte være mot EU-medlemsskap, ikke ønsker et samfunn i Norge som er vesensforskjellig fra det vi finner i våre naboland.

Hovedårsaken til at det ble nei i 1994, og til at meningsmålingene fortsatt viser et stabilt, men ikke overveldende, flertall mot medlemskap, er at nordmenn flest ikke ser at de vil tjene noe på å bli medlemmer. På Island svingte det fort til ja når de økonomiske problemene ble overveldende som følge av finanskrisen. Takket være oljen har vi råd til å holde oss utenfor.

For meg er dette en usolidarisk holdning. Vi burde være med der fremtidens Europa og verden formes. Men den slags argumenter klarer man dessverre ikke å overbevise særlig mange med.