Evigvarende køer?

Ikke en dag uten negative nyheter fra sykehus-Norge. Køer, triksing med lister, budsjettsprekk.… Må det være sånn?

Jeg er redd det nesten må det. I Norge (og i Europa) er prinsippene om at tilgangen til medisinske tjenester i størst mulig grad skal være lik for alle, og at fellesskapet skal dekke det aller meste av kostnadene, rotfestet. Slik vil folk og politikere ha det, og slik vil jeg ha det.

De aller fleste andre goder i samfunnet fordeles som kjent ved hjelp av prismekanismen. Varer og tjenester prises slik at de som selger dem tjener mest mulig. Og goder det er knapphet på fordeles ved at prisen skrus opp, og de som har råd og ønsker å betale, får tilgang til varen eller tjenesten.
I et slikt system styres virksomhetene etter bunnlinjen. Desto større overskudd, desto bedre. Alt innrettes mot dette. Det som lønner seg blir prioritert. Alt annet kommer i annen rekke.

Utenfor USA er det få som ønsker at helsevesenet skal styres etter de samme prinsippene. Problemet er at er mye vanskeligere å styre virksomheter på en effektiv måte når målene er så kompliserte som de er, og må være, i helse-Norge.

Når man ikke kan bruke prismekanismen får å regulere tilgangen til et gode det er knapphet på, får man valget mellom flere onder. Man kan fordele godene tilfeldig, etter en søknadsprosedyre der alle som for eksempel ønsker en operasjon vurderes opp mot hverandre, eller man kan operere med køer. Siden det første er totalt uakseptabelt, og det andre er vanskelig og håpløst byråkratisk, havner vi opp med den tredje løsningen: køer.

Man kan selvfølgelig tenke seg at det pøses så mye ressurser inn i helsevesenet at alle som ønsker det kan få nødvendig behandling på dagen, men dette er nok både urealistisk og en veldig liten effektiv bruk av ressurser. Prioritering blir derfor nødvendig, men er også vanskelig fordi det ikke finnes noen klare mål å prioritere ut fra. Dermed dras ressursbruken stadig opp slik at den tidvis virker helt ukontrollerbar.

I stedet for markedsregulering har man forsøkt med ulike andre ordninger som skal gi økonomisk incitament til effektiv drift av helsevesenet. Stykkprisordningen er et eksempel på dette, og det samme gjelder pølse-Hansens samhandlingsreform. Felles for alle slike simuleringsordninger er at de skaper mye negativ kreativitet. Det gjelder å få mest mulig ut av ordningen, uten at dette nødvendigvis gir noe særlig gevinst for pasienten. I verste fall virker det direkte negativt.

Selvfølgelig går det an å gjøre helsevesenet bedre og mer effektivt enn det er i dag. Men køene blir ikke borte så lenge ressursene tross alt er begrensete og prinsippet om at alle skal ha lik adgang til helsetjenester står ved lag.

Så derfor er det vel bare å smøre seg med tålmodighet…

Hatobjekt nr. 1

Mulla Krekar er det norske folks hatobjekt nr. 1. Er det for det han har gjort, eller for det han symboliserer, at han har fått denne posisjonen?

Det er ingen særlig uenighet her i landet om at mulla Krekar bør sendes tilbake til Irak så fort som mulig. Det som forundrer meg en smule er det massive hatet han utsettes for.

I forbindelse med attentatforsøket på Krekar tidligere i uken, kom det frem at det ligger detaljerte beskrivelser av gården han bor i og adkomstforholdene der, på Facebook. Det er også FB-grupper for folk som uten omsvøp og i fullt alvor går inn for å drepe mannen.

Hatet mot Krekar har dimensjoner som nesten ikke er til å forstå, og det er rotfestet i folkedypet. Så rotfestet at Siv Jensen når som helst kan si hva som helst om tiltak mot mullaen uten at det vekker anstøt. Utvilsomt har dette noe med mange menneskers missnøye med en human utlendingspolitikk å gjøre, en politikk som ikke tillater oss å utvise en skurk fordi han risikerer dødsstraff i hjemlandet.

Men enda mer tror jeg Krekar for mange står som en personifisering av islamsk fundamentalisme; stiv og upåvirkelig, humørløs og kompromissløs. Mulla Krekar lar seg definitivt ikke integrere. Hvem kan vel glemme gubbens sinne og fortvilelse da Shabena Rehmann tok livtak på ham og løftet ham fra gulvet i et tv-program?
Kanskje er forklaringen på det hatet folkedypet nærer for mulla Krekar at han rett og slett blir et symbol på det mange oppfatter som en alt for human utlendingspolitikk, og et symbol på det de avskyr mest med islam.

I så fall er det all grunn til å være på vakt.

Medmenneskelighetens dilemma

Justisministeren skal bli tøffere i klypene. Folk uten lovlig opphold i Norge skal sendes ut med tvang. De fleste av dem har gode grunner for å ønske å bli i Norge.

Utlendingspolitikken stiller oss overfor store dilemmaer. Norge er et av verdens rikeste land. Vi har den laveste arbeidsledigheten i Europa. Og vi har nok av uløste oppgaver.

For hvert avslag som gis på oppholdstillatelse, og hver utsending, legges medmenneskers håp om et bedre liv i grus. Samtidig er måten vi forholder oss til den folkevandringen vi er midt inne i, et av de mest ømtålige spørsmålene på den politiske agendaen. Så ømtålig er det at det stort sett regnes som upassende å bringe det på bane i hyggelig selskap, i alle fall dersom det ikke er åpenbart at alle tilstedeværende har sammenfallende oppfatning.

Jeg synes dette er uheldig. Vi må kunne diskutere de dilemmaene utlendings- og innvandringspolitikken medfører. I veldig stor grad består disse i å balansere medmenneskelighet mot muligheten til å ha rimelig grad av styring med samfunnsutviklingen.

Årsaken til den folkevandringen vi opplever nå er primært å finne i at de fleste land i Afrika og Vest-Asia opplever en befolkningsvekt som langt overskrider den økonomiske veksten i området. Konfliktene som herjer i mange av landene har delvis sammenheng med disse grunnleggende problemene. Misnøyen utløser ekstremisme og undertrykking.

Så lenge denne ubalansen eksisterer kommer innvandringstrykket til å bestå. Fremtidens Norge kommer til å være et multietnisk samfunn. Tiden for de homogene nasjonalstatene i vår del av verden er ugjenkallelig forbi. Når fremtidens historiebøker skal skrives vil denne utviklingen være et hovedtema. Et multietnisk samfunn kan ha mange kvaliteter som kan bidra til å berike livene våre. Utviklingen vil likevel også kunne medføre store utfordringer. Skal vi lykkes med å opprettholde de beste sidene ved samfunnet vårt er vi avhengig av at vi lykkes med å integrere innvandrerne i det. Uten en god politikk på dette området risikerer vi at det oppstår en ny underklasse. Vi risikerer uro, konflikt og at det etableres segregerte samfunn i storbyene.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at en del av innvandrerne har holdninger til sine medmennesker som neppe kan sies å være en berikelse for det norske samfunnet, og som bryter totalt med de demokratiske og humanistiske idealene de fleste av oss er enig om at samfunnet skal bygges på. Dette gjør integreringen spesielt viktig og spesielt krevende.

Innvandring er ikke noe man kan være for eller imot. Ingen land i den rike del av verden kan skjerme seg mot den folkevandringen vi opplever nå. De viktige spørsmålene er hvor raskt vi ønsker at utviklingen mot et multietnisk samfunn skal skje, og hvordan vi skal legge til rette for integrering.

Å ha en innvandringspolitikk som utelukkende er basert på en vurdering av ønskene og behovene til de som kommer, er i dagens situasjon egentlig ikke realistisk. Selv de mest innvandringsvennlige av oss måtte ha slått bremsene på om det meldte seg 1000 eller 2000 innvandrere hver eneste dag. En utvikling ute av kontroll representerer en risiko.

Det er mange ganger hjerteskjærende å oppleve tvangsutsending av folk som ikke har gjort noe annet galt enn å ønske seg en bedre fremtid. Og særlig gjelder dette når det er barnefamilier det dreier seg om.

Ingen kan likevel se bort fra at medmenneskelighet i denne sammenhengen vil kunne ha en pris. En pris vi ikke kjenner, og som vi derfor må basere på antakelser. Spørsmålet er hvor stor risiko vi er villig til å ta, og hvor høy pris vi er villig til å betale.

Og det burde det kanskje være mulig å diskutere…

Teknologien som drivkraft

Noen ganger blir jeg tankefull av bøker jeg leser. Nå har jeg lest en bok som heter ”Blood, Iron & Gold”, skrevet av den britiske historikeren Christian Wolmar. Boken handler om jernbanenes fremvekst og hvordan de forandret verden.

Wolmar mener at jernbanen var den viktigste oppfinnelsen i det andre årtusenet. Verken mer eller mindre. Og han nevner en rekke grunner for dette. I sum dreier det seg om at jernbanen gjorde det mulig å frakte mennesker og gods raskere og til dels også billigere over land enn på sjøen. Dermed endret de forutsetningene for samfunnsutviklingen dramatisk både i økonomisk, sosialt, politisk og militært henseende.

Jernbanene spredde den industrielle revolusjon fra noen få ”hot spots” til store deler av verden. De virket demokratiserende fordi de gjorde det mulig for de fleste mennesker å reise over større avstander og i andre områder enn før, og de skapte kontakt over landegrensene. Jernbanene medførte at bønder lettere kunne nå markedene i byene, og økonomien i byen kunne bli mer spesialisert og dermed mer effektiv.

Den militære betydningen av jernbanene kan, i følge Wolmar, knapt overvurderes. De gjorde det mulig med raske troppeforflytninger over land og å frakte store mengder krigsmateriell til frontlinjen. De styrket statsmaktenes muligheter til å kontrollere egne innbyggere og til å slå ned opprør. Første verdenskrig kunne ikke blitt den katastrofen den ble uten hjelp av jernbanene. Uten jernbanene ville det heller ikke ha vært noe holocaust under den neste store krigen.

Den nye transportformen hadde noen ti-år tidligere også avgjørende betydning for samlingen av Tyskland og delvis også Italia. Og selvsagt ekstremt stor betydning for utviklingen av Tyskland, USA og Sovjetunionen til stormakter som kunne utfordre hegemoniet til det sjøtransportbaserte britiske imperiet.

Hvilke krefter er det som driver den historiske utviklingen? Ofte fokuseres det på politiske, økonomiske, sosiale og demografiske krefter – og på enkeltmenneskers betydning. Det slår meg at teknologiens rolle kan være undervurdert i mange sammenhenger. Teknologien er kanskje ikke en drivkraft i seg selv, men en viktig katalysator. Jernbanen ble skapt fordi den ga økonomiske fordeler på mikronivå, men ble i seg selv en industri og en forutsetning for ny utvikling i helt andre sektorer enn de den i utgangspunktet var tenkt å tjene.

Wolmar argumenterer for at verken bilen eller flyet har hatt like stor betydning for utviklingen som jernbanen, men samtidig er det klart at også disse kommunikasjonsmidlene har medført store samfunnsmessige omveltninger. Dagens samfunn preges jo også i langt større grad av bilen enn av jernbanen.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvilke konsekvenser den (hittil) siste viktige oppfinnelsen på kommunikasjonsområdet, nemlig Internett og annen kommunikasjon i cyberspace, vil få for samfunns- og verdensutviklingen. I et tidligere blogginnlegg argumenterte jeg for at det første ti-året i det tredje årtusenet i stor grad kan forstås ut fra de mulighetene verdensomspennede elektronisk kommunikasjon gir. Men sannsynligvis har vi bare sett begynnelsen på denne utviklingen.

Jernbanerevolusjonen i årene 1820 – 1920 medførte en styrking av nasjonalstatene, økonomisk og sosial utvikling, demokratisering, men la også grunnlaget for de blodigste krigene verden har sett.

Den nye kommunikasjonsrevolusjonen krymper avstandene i verden til et nivå som knapt var tenkelig for noen tiår siden. Teknologien skaper muligheter til utvikling, men dessverre både i konstruktiv og destruktiv retning. Hva vil det føre til på sikt på det politiske, sosiale, økonomiske og militære området? Og er denne utviklingen styrbar for verdenssamfunnet og verdens politiske ledere?

Ikke så dumt likevel?

Jeg hater sikkerhetskontrollene på flyplassene! Men jeg er ikke like sikker som alle andre på at de ikke har en funksjon…

Første juledag forsøkte en nigerianer å sprenge et fly i luften over Detroit. Han mislyktes fordi eksplosivene han bar i trusen ikke eksploderte, men bare tok fyr, og fordi andre passasjerer overmannet ham. Episoden blir av mange betraktet som et bevis på at de nitide sikkerhetskontrollene på flyplassene er uten mening.

Jeg tror dette kan være en feilslutning. Grunnen til at attentatet mislyktes var at metoden som selvmordsbomberen og hans bakmenn hadde valgt, var for tungvindt og usikker. Og så må vi spørre oss: hvorfor var den det? Var det fordi det var amatører som sto bak, eller var det andre grunner?

FBI på NRK1 viste oss 13.1. at det ikke er det minste vanskelig å produsere en kraftfull bombe om bord på et fly ved hjelp av så små væskemengder at de kan få plass i den en-liters-posen vi har lov å ta med oss. Hvorfor gjorde ikke terroristen dette?

Jeg tror det er viktig å ha klart for seg at den gruppen islamske selvmordsbombere som truer flysikkerheten ikke nødvendigvis bare er opptatt av å ta livet av uskyldige mennesker. Det dreier seg om symbolhandlinger der hensikten er å oppnå en mest mulig ærefull og spektakulær effekt. Selv om det er vanskelig å leve opp til 11.september, er det åpenbart dette angrepet som setter standarden. Trusebomberen ønsket å ydmyke sine motstandere gjennom å sprenge flyet i luftrommet over en amerikansk storby på første juledag. Dagen var selvfølgelig ikke tilfeldig valgt.

Det minst ærefulle, og dermed det verst tenkelige scenarioet for jihadistene, var at bomberen skulle bli tatt i sikkerhetskontrollen på Schiphol. Derfor valgte de en metode som i hvert fall var svært vanskelig å oppdage i kontrollen, men som samtidig altså hadde visse tekniske svakheter. Kontrollen hadde i så fall altså effekt.

De islamske terroristenes spesielle affinitet for luftfarten er egentlig merkelig og kan bare forstås ut fra den symboleffekten slike handlinger gir. Å sprenge et tog ville være mye enklere. Al Qaida-styrte eller – inspirerte grupper har gjennomført to slike aksjoner de senere årene, i Madrid og London, men egentlig er det temmelig fritt frem for tilsvarende ugjerninger når som helst. Uten at dette skjer. På jernbanene finnes det ingen sikkerhetskontroller som kan sammenlignes med de som møter en på flyplassene.

En del av forklaringen er kanskje at angrep mot fly i luften krever selvmordsaksjoner, mens andre terroranslag ikke i samme grad gjør det. Selvmordet er åpenbart en viktig del av symbolikken i disse handlingene. Offervilje er ærefullt, og særlig i de tilfeller der det nettopp er offerhandlingen som muliggjør aksjonen.

Jeg tror faktisk at de rigorøse sikkerhetskontrollene på flyplassene kan bidra til å skjerpe terroristenes interesse for luftfarten fordi de styrker symboleffekten av angrep på flypassasjerer. Gjennom sikkerhetskontrollene markerer myndighetene at dette er den arenaen det er viktigst å holde terroristene borte fra. For mennesker som verdsetter ære høyere enn noe annet, er det å ydmyke motstanderne nesten viktigere enn å drepe dem. Særlig når de ikke har styrke til å påføre dem noe mer enn rent symbolske nederlag uansett.

Ut fra en slik logikk kan sikkerhetsregimet på fly og flyplasser faktisk gi en viss mening. Kanskje er tiltakene til og med fornuftige. Gjennom dem utfordrer man terroristene og sørger for at de konsentrerer sin interesse om akkurat denne delen av transportsektoren, som også er den hvor det er enklest for myndighetene å sette inn mottiltak. I krig gir det å kunne velge hvor slaget skal stå, en betydelig fordel. Kanskje er det slik også i denne krigen.

Jeg skal prøve å huske på det neste gang jeg ergrer meg over sikkerhetskontrollen på flyplassen…

Når innpakningen er det viktigste

En gledesstrålende Marie ringte hjem til mor sent en lørdagskveld: Morten har endelig fridd! Hva er dette, tenkte jeg; snakker vi 2010, eller snakker vi 1960?

I dette blogginnlegget skal jeg ikke være for eller mot noe som helst. Bare undres. Undres over hvordan ritualer og tradisjoner har fått nytt liv, tappet for innhold, men med mer stil enn noen sinne.

Det var ikke bare det at Morten hadde fridd. Han stilte også med diamantring til Marie på ekte amerikansk vis. Og neste sommer blir det bryllup. Først utdrikningslag og så kirkebryllup i byens mest romantiske kirke med bruden i uskyldshvitt og risengryn på trappen og alt det der. Og med derpå følgende fest for 100+ gjester, bryllupsnatt og bryllupsreise. Hva regningen kommer på, vet jeg ikke, men 200.000 kr er nok ikke noe dårlig tips.

Jeg er for så vidt tilhenger av at folk gifter seg; særlig når de har barn sammen og felles eiendom. Marie og Morten har vært sammen i tolv år, bodd sammen i åtte og har barn på seks og fire. Det er bra for dem at de skaffer seg et vanntett juridisk rammeverk rundt det hele.

Det jeg undrer meg over er hvorfor noen bruker masse penger på å gjennomføre et storslått bryllup som lever opp til alle hollywoodske bryllupsstereotypier. Hvorfor kan de ikke gjøre sin egen vri på det hele? Hvorfor er en god del bryllup i dag så forbasket preget av klisjeer? Og hvorfor skal det være så svært, så kjempesvært?

Ritualer er viktig i alle samfunn når livets overganger skal markeres. Men bryllupsriten markerer ikke lenger noen særlig overgang. For Marie og Morten har bodd sammen i årevis; de har fått barn sammen; og dagen etter bryllupet vil forholdet mellom dem rent praktisk og faktisk være akkurat som før. Bryllupet blir et godt minne, selvfølgelig, men ikke noe særlig mer.

Bryllupet er blitt en rite som nesten er tømt for faktisk innhold. Og kanskje er det nettopp der forklaringen ligger på alt det jeg undres over. Desto mindre innholdet i riten betyr, desto viktigere blir det kanskje med innpakningen. Når ingenting av det som skjer egentlig har noen reell betydning, blir måten det skjer på alfa og omega.

I dag er bryllup kanskje først og fremst et romantisk rollespill, noen ganger kanskje et forsøk på å sette farge på et forhold som er begynt å gråne. Jeg ser ikke noe galt i det, bortsett fra at det er mye penger å svi av på en dag eller to. Kanskje kunne det ha gitt mer romantisk effekt om de hadde vært fordelt på noen hyggelige ferier med eller uten smårollinger for paret som satser på å holde sammen?

Det som er vanskeligst å svelge for en grinete halvgammel gubbe, er frieriet. Riktignok er det neppe like vanlig som hollywood-bryllupene er blitt, men jeg undres veldig over at noen kan synes det er fint å blåse liv i denne vindskeive levningen fra et gammeldags samfunn. Det er uhyre lenge siden forholdet mellom kjønnene var slik her i landet at en mann på kne foran sin utkårne med blomster (og nå altså også diamantring) var en særlig naturlig scene. Rollemønsteret i frieriet var jo at mannen er den aktive og den som skal ta initiativ, mens kvinnens oppgave var å håpe og vente og svare ja når spørsmålet eventuelt kommer. 1960 er nok ikke noen dårlig tidfesting for når et slikt kjønnsrollemønster gikk ut på dato.

Hvis ekteskapet hadde hatt et viktig innhold, hadde det selvfølgelig vært alt for alvorlig til å tulle med på denne måten. Så derfor er vel også frieriet bare et tomt ritual, som det kanskje ikke er noen særlig grunn til at jeg skal undre eller ergre meg over. En slags lek som kan piffe opp en litt grå hverdag.

Egentlig spiller det vel heller ikke noen særlig rolle hva det er.

Men rart er det i alle fall…

Det må lønne seg å løse klimakrisen

Er det du og jeg som skal løse klimakrisen? Eller er det flinkheten til verdens politiske ledere det kommer an på? Jeg tror det er mer komplisert enn som så. Verden mangler mekanismer og systemer for å takle en situasjon der det må settes begrensninger for hvordan økonomien skal utvikle seg.

Det kapitalistiske systemet har lagt grunnlaget for stadig mer effektiv produksjon som igjen kan danne basis for velferd og velstand. I alle fall dersom den kombineres med fornuftig politisk styring. Derfor er det også snart enerådende på kloden. Problemet er at systemet så langt har kunnet gjøre opp regning uten vert – på klimaets bekostning. Skal klimautfordringene løses, er det dette det må gjøres noe med.

En del mennesker mener at løsningen på klimautfordringene i første rekke dreier seg om at du og jeg må redusere forbruket vårt. Vi må tilbake til en enklere levestandard; til slik det var før det hele tok av. Etter å ha vært gjennom nok en julefeiring, må det være lov å si at en slik linje fremstår som noe naiv. Det er mulig den ville kunne bidra til å redusere utslippene om den mot formodning skulle lykkes, men bivirkningene ville i så fall være mange og til dels smertefulle.

For vi er ikke bare forbrukere; vi er også produsenter. Reduserer vi forbruket i stor skala medfører det uvilkårlig til tap av arbeidsplasser både innenlands og internasjonalt, og det medfører at det blir vesentlig vanskeligere å løse de felles utfordringer verden står overfor både når det gjelder klimaet og på andre områder.

På sett og vis er vi fanget av det systemet som har hovedansvaret for den negative utviklingen vi ønsker å gjøre noe med. Det er ille, men det er slik det er. De som tror at klimakampen kan vinnes gjennom holdningskampanjer mangler totalt forståelse for hvilken enorm kraft det ligger i pengemakten, i grådigheten om man vil, og hvor mye den har å si for verdensutviklingen.

”Fremtiden i våre hender” har prediket nullvekst siden syttitallet uten at det har hatt noen som helst effekt. Vekst er nemlig win-win. Folk flest ønsker vekst for sin egen del, og det samme ønsker selvsagt eierne av produksjonsmidlene. Kapitalismen som system er ikke forenlig med nullvekst. Ingen vil investere i selskaper som ikke har som mål å vokse og tjene penger. Desto mer vekst, desto bedre. Å skru av vekstkraften i kapitalismen blir som å skru av seksualiteten: Det er en temmelig håpløs oppgave. Og skulle man klare det, er det ikke nullvekst som blir konsekvensen, men kollaps.

Et alternativt økonomisk system som baserer seg på andre idealer enn marked og profitt, har jeg liten tro på. Det har vært prøvd før og slike modeller har spilt ettertrykkelig fallitt.

Skal verden lykkes med å redusere utslippene av CO2 og andre klimagasser, må vi styre utviklingen av kapitalismen, og dette må skje ved å spille på kapitalismens og markedets egen logikk. Det må etableres mekanismer som gjør at den uslåelige kapitalistiske kreativiteten fokuseres på å redusere utslippene. Dette kan man for eksempel gjøre ved å innføre en internasjonal utslippsavgift, en avgift alle produsenter og transportører må betale og som vil gi dem som produserer med mindre utslipp enn konkurrentene en fordel. Denne avgiften kan eventuelt gis ulik størrelse etter hvilket utviklingstrinn det enkelte land står på.

Kanskje høres dette enkelt ut, men det er selvfølgelig ikke det. Det finnes ingen verdensomspennende avgifter pr. i dag. Det finnes heller ikke noe organ som kan beregne eller kreve inn slike avgifter. Viljen til å akseptere overnasjonal styring og kontroll er heller ikke særlig utbredt rundt omkring (og særlig liten i Norge).
Verden mangler et internasjonalt politisk system som kunne få til noe sånt som dette.

Her ligger den store utfordringen – ikke i utslippene i seg selv.

Usolidarisk diett

Det er nytt år, og det er slanketider. Noen av slankemetodene er på grensen til å være uetiske, synes jeg. Befolkningen i den vestlige verden får lære seg å spise mindre, ikke å spise på en måte som gjør at de legger beslag på en enda større del av verdens matvareressurser.

I den norske slankeverdenen finnes det to retninger: den som baserer seg på lavt inntak av fett og sukker, og den som baserer seg på å fjerne alle karbohydrater fra menyen. Grethe Roede- mot Fedon Lindberg- eller Aitkin-skolen, for å si det sånn. Det er den siste jeg mener det kan stilles et stort prinsipielt spørsmålstegn ved.

Mennesket ble jordbrukere for ca. 10.000 år siden. Jordbruket la grunnlaget for at befolkningen på jorden kunne vokse, først og fremst gjennom produksjon av karbohydrater i form av korn og ris. Disse vekstene er, sammen med de amerikanske bidragene mais og poteter, grunnlaget for den sivilisasjonen som er utviklet gjennom de siste årtusenene, og for at jorden i dag kan huse 6,8 mrd. mennesker.

Den vestlige verden har etter hvert utviklet et enormt fedmeproblem som skyldes at store deler av befolkningen rett og slett spiser for mye og forbruker for lite energi. Løsningen har for mange vært å kutte inntaket av karbohydrater og i stedet basere seg på å dekke energibehovet gjennom inntak av proteiner og fett. Dette virker bl.a. fordi proteiner og fett gir en betydelig større grad av metthetsfølelse per energienhet enn det karbohydrater gjør. Mange opplever at de kan spise seg stappmett flere ganger for dagen på kjøtt og fortsatt gå ned i vekt.

Det problematiske ved dette er at produksjonen av kjøtt er basert på karbohydrater som i stor grad kunne vært brukt som menneskeføde. 85-90 prosent av energien i kornet, soyabønnene og de andre fôrråvarene går tapt før de når oss som henholdsvis svine- og kyllingkjøtt. Det kreves ca. 3 kg korn for å produsere 1 kg kyllingkjøtt, mens tallet for storfekjøtt kan være 7 – 8 kg korn pr. kilo.

Nå kan det selvsagt innvendes at denne argumentasjonen kan videreføres til å stemple hele vår vestlige diett som uetisk. Selv de av oss som ikke er på Aitkin-kur spiser langt mer kjøtt enn det den gjennomsnittlige asiat eller afrikaner gjør. Slik sett må man nesten være vegetarianer for å ha ryggen fri.

Men det er likevel en viktig gradsforskjell her. Slanking burde dreie seg om å forbruke en mindre – og ikke en større – del av verdens matvareressurser. Dersom hele den vestlige verden skal løse sine fedmeproblemer gjennom å spise proteiner og fett, så vil matmangelen i verden nødvendigvis bli enda større enn i dag, og prisoppgangen dette ville resultere i ville føre til at det var de aller fattigste som måtte kutte i forbruket.

Verden er urettferdig nok som den er, om ikke vi i Vesten også skal løse de problemene overforbruket vårt skaper, på bekostning av verdens fattige.

Hva galt har villsvinet gjort?

Debatten om norsk rovdyrpolitikk har rast i en årrekke, og særlig er det ulven som har vært et stridstema. Mens bygdefolk stort sett er motstandere av at det skal reetableres en ulvestamme i Norge, har dette blitt en fanesak for miljøbevegelsen med WWF i spissen.

Langt mindre diskusjon har det vært rundt en annen dyreart som er i ferd med å vende tilbake til Norge etter å ha vært borte i noen hundre år. I grenseområdene mot Sverige i Sør-Norge er det begynt å dukke opp villsvin. Sverige har nå en villsvinstamme på ca 80.000 dyr, og noen av dem har oversett riksgrensen og er i ferd med å etablere seg i Østfold og i Hedmark.

Villsvin kan det jaktes på året rundt. Viltpolitisk er dette nummeret før skuddpremie. Myndighetene ønsker ikke at villsvinet skal få anledning til å etablere seg i Norge igjen. Stikk motsatt av ulven – som er fredet, og som viltmyndighetene jobber hardt for å beholde innenfor rikets grenser. Skyter du en ulv gjør du deg skyldig i alvorlig miljøkriminalitet.

For meg er dette en pussig forskjellsbehandling. Hva galt har villsvinet gjort? Kanskje ikke så mye. Poenget er nok snarere at ulven har skapt seg et betydelig bedre image enn den stakkers villgrisen. Rødhette har nok en betydelig del av æren for det.

Ulven er selve Villmarksdyret, og ulv i Norge er derfor en symbolsak for miljøbevegelsen og for mange bymennesker, noen av dem med et nokså fjernt forhold til villmarksliv og utfordringene ved å skulle finne utkomme i grisgrendte strøk. Tar vi vare på ulven, tar vi vare på villmarken. Det er det som er logikken.

Men ulven er ingen truet dyreart. Tvert imot. På IUCNs såkalte rødliste er ulven oppført i gruppen ”Least concern”, altså minst grunn til bekymring. Det finnes millioner av ulv i verden, både i Sør- og Øst- Europa, på den store russiske taigaen, i Asia og i Nord-Amerika. Å bevare ulven i Norge har derfor absolutt ingenting å si for ulven som art. Ulven trenger ikke oppholdstillatelse i Norge for å unngå utryddelse, men Norge trenger ulv for å leve opp til egne romantiske forventninger om hva norsk natur skal inneholde.

Villsvinet derimot er det knapt noen som bryr seg om. Denne arten er uønsket i Norge til tross for at den tidligere har hatt tilhold her, og at den spredningen som nå skjer fra Sverige er en følge av naturlige prosesser. Men griser er generelt ikke ålreite dyr, og Obelix´ kulinariske preferanser er ikke argument nok til at villgrisen skal ønskes velkommen tilbake.

For meg er det, for å være klar på det, knekkende likegyldig om det er en stamme av ulv og/eller villsvin i Norge. Og jeg vil tro at for ulven og villsvinet stiller det seg akkurat likedann. Begge arter klarer seg utmerket selv uten tilgang til Kongeriket.

I norsk miljødebatt er det imidlertid ikke alltid realitetene som er det viktigste. I stedet blir det en kamp om og for symboler. Det er forståelig ut fra den medievirkeligheten vi lever i, og ut fra konkurranseforholdet mellom de ulike miljøgrupperingene og deres behov for egenmarkering.

Men seriøst og tillitvekkende er det ikke…