Er det du og jeg som skal løse klimakrisen? Eller er det flinkheten til verdens politiske ledere det kommer an på? Jeg tror det er mer komplisert enn som så. Verden mangler mekanismer og systemer for å takle en situasjon der det må settes begrensninger for hvordan økonomien skal utvikle seg.
Det kapitalistiske systemet har lagt grunnlaget for stadig mer effektiv produksjon som igjen kan danne basis for velferd og velstand. I alle fall dersom den kombineres med fornuftig politisk styring. Derfor er det også snart enerådende på kloden. Problemet er at systemet så langt har kunnet gjøre opp regning uten vert – på klimaets bekostning. Skal klimautfordringene løses, er det dette det må gjøres noe med.
En del mennesker mener at løsningen på klimautfordringene i første rekke dreier seg om at du og jeg må redusere forbruket vårt. Vi må tilbake til en enklere levestandard; til slik det var før det hele tok av. Etter å ha vært gjennom nok en julefeiring, må det være lov å si at en slik linje fremstår som noe naiv. Det er mulig den ville kunne bidra til å redusere utslippene om den mot formodning skulle lykkes, men bivirkningene ville i så fall være mange og til dels smertefulle.
For vi er ikke bare forbrukere; vi er også produsenter. Reduserer vi forbruket i stor skala medfører det uvilkårlig til tap av arbeidsplasser både innenlands og internasjonalt, og det medfører at det blir vesentlig vanskeligere å løse de felles utfordringer verden står overfor både når det gjelder klimaet og på andre områder.
På sett og vis er vi fanget av det systemet som har hovedansvaret for den negative utviklingen vi ønsker å gjøre noe med. Det er ille, men det er slik det er. De som tror at klimakampen kan vinnes gjennom holdningskampanjer mangler totalt forståelse for hvilken enorm kraft det ligger i pengemakten, i grådigheten om man vil, og hvor mye den har å si for verdensutviklingen.
”Fremtiden i våre hender” har prediket nullvekst siden syttitallet uten at det har hatt noen som helst effekt. Vekst er nemlig win-win. Folk flest ønsker vekst for sin egen del, og det samme ønsker selvsagt eierne av produksjonsmidlene. Kapitalismen som system er ikke forenlig med nullvekst. Ingen vil investere i selskaper som ikke har som mål å vokse og tjene penger. Desto mer vekst, desto bedre. Å skru av vekstkraften i kapitalismen blir som å skru av seksualiteten: Det er en temmelig håpløs oppgave. Og skulle man klare det, er det ikke nullvekst som blir konsekvensen, men kollaps.
Et alternativt økonomisk system som baserer seg på andre idealer enn marked og profitt, har jeg liten tro på. Det har vært prøvd før og slike modeller har spilt ettertrykkelig fallitt.
Skal verden lykkes med å redusere utslippene av CO2 og andre klimagasser, må vi styre utviklingen av kapitalismen, og dette må skje ved å spille på kapitalismens og markedets egen logikk. Det må etableres mekanismer som gjør at den uslåelige kapitalistiske kreativiteten fokuseres på å redusere utslippene. Dette kan man for eksempel gjøre ved å innføre en internasjonal utslippsavgift, en avgift alle produsenter og transportører må betale og som vil gi dem som produserer med mindre utslipp enn konkurrentene en fordel. Denne avgiften kan eventuelt gis ulik størrelse etter hvilket utviklingstrinn det enkelte land står på.
Kanskje høres dette enkelt ut, men det er selvfølgelig ikke det. Det finnes ingen verdensomspennende avgifter pr. i dag. Det finnes heller ikke noe organ som kan beregne eller kreve inn slike avgifter. Viljen til å akseptere overnasjonal styring og kontroll er heller ikke særlig utbredt rundt omkring (og særlig liten i Norge).
Verden mangler et internasjonalt politisk system som kunne få til noe sånt som dette.
Her ligger den store utfordringen – ikke i utslippene i seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar