Når innpakningen er det viktigste

En gledesstrålende Marie ringte hjem til mor sent en lørdagskveld: Morten har endelig fridd! Hva er dette, tenkte jeg; snakker vi 2010, eller snakker vi 1960?

I dette blogginnlegget skal jeg ikke være for eller mot noe som helst. Bare undres. Undres over hvordan ritualer og tradisjoner har fått nytt liv, tappet for innhold, men med mer stil enn noen sinne.

Det var ikke bare det at Morten hadde fridd. Han stilte også med diamantring til Marie på ekte amerikansk vis. Og neste sommer blir det bryllup. Først utdrikningslag og så kirkebryllup i byens mest romantiske kirke med bruden i uskyldshvitt og risengryn på trappen og alt det der. Og med derpå følgende fest for 100+ gjester, bryllupsnatt og bryllupsreise. Hva regningen kommer på, vet jeg ikke, men 200.000 kr er nok ikke noe dårlig tips.

Jeg er for så vidt tilhenger av at folk gifter seg; særlig når de har barn sammen og felles eiendom. Marie og Morten har vært sammen i tolv år, bodd sammen i åtte og har barn på seks og fire. Det er bra for dem at de skaffer seg et vanntett juridisk rammeverk rundt det hele.

Det jeg undrer meg over er hvorfor noen bruker masse penger på å gjennomføre et storslått bryllup som lever opp til alle hollywoodske bryllupsstereotypier. Hvorfor kan de ikke gjøre sin egen vri på det hele? Hvorfor er en god del bryllup i dag så forbasket preget av klisjeer? Og hvorfor skal det være så svært, så kjempesvært?

Ritualer er viktig i alle samfunn når livets overganger skal markeres. Men bryllupsriten markerer ikke lenger noen særlig overgang. For Marie og Morten har bodd sammen i årevis; de har fått barn sammen; og dagen etter bryllupet vil forholdet mellom dem rent praktisk og faktisk være akkurat som før. Bryllupet blir et godt minne, selvfølgelig, men ikke noe særlig mer.

Bryllupet er blitt en rite som nesten er tømt for faktisk innhold. Og kanskje er det nettopp der forklaringen ligger på alt det jeg undres over. Desto mindre innholdet i riten betyr, desto viktigere blir det kanskje med innpakningen. Når ingenting av det som skjer egentlig har noen reell betydning, blir måten det skjer på alfa og omega.

I dag er bryllup kanskje først og fremst et romantisk rollespill, noen ganger kanskje et forsøk på å sette farge på et forhold som er begynt å gråne. Jeg ser ikke noe galt i det, bortsett fra at det er mye penger å svi av på en dag eller to. Kanskje kunne det ha gitt mer romantisk effekt om de hadde vært fordelt på noen hyggelige ferier med eller uten smårollinger for paret som satser på å holde sammen?

Det som er vanskeligst å svelge for en grinete halvgammel gubbe, er frieriet. Riktignok er det neppe like vanlig som hollywood-bryllupene er blitt, men jeg undres veldig over at noen kan synes det er fint å blåse liv i denne vindskeive levningen fra et gammeldags samfunn. Det er uhyre lenge siden forholdet mellom kjønnene var slik her i landet at en mann på kne foran sin utkårne med blomster (og nå altså også diamantring) var en særlig naturlig scene. Rollemønsteret i frieriet var jo at mannen er den aktive og den som skal ta initiativ, mens kvinnens oppgave var å håpe og vente og svare ja når spørsmålet eventuelt kommer. 1960 er nok ikke noen dårlig tidfesting for når et slikt kjønnsrollemønster gikk ut på dato.

Hvis ekteskapet hadde hatt et viktig innhold, hadde det selvfølgelig vært alt for alvorlig til å tulle med på denne måten. Så derfor er vel også frieriet bare et tomt ritual, som det kanskje ikke er noen særlig grunn til at jeg skal undre eller ergre meg over. En slags lek som kan piffe opp en litt grå hverdag.

Egentlig spiller det vel heller ikke noen særlig rolle hva det er.

Men rart er det i alle fall…