Evigvarende køer?

Ikke en dag uten negative nyheter fra sykehus-Norge. Køer, triksing med lister, budsjettsprekk.… Må det være sånn?

Jeg er redd det nesten må det. I Norge (og i Europa) er prinsippene om at tilgangen til medisinske tjenester i størst mulig grad skal være lik for alle, og at fellesskapet skal dekke det aller meste av kostnadene, rotfestet. Slik vil folk og politikere ha det, og slik vil jeg ha det.

De aller fleste andre goder i samfunnet fordeles som kjent ved hjelp av prismekanismen. Varer og tjenester prises slik at de som selger dem tjener mest mulig. Og goder det er knapphet på fordeles ved at prisen skrus opp, og de som har råd og ønsker å betale, får tilgang til varen eller tjenesten.
I et slikt system styres virksomhetene etter bunnlinjen. Desto større overskudd, desto bedre. Alt innrettes mot dette. Det som lønner seg blir prioritert. Alt annet kommer i annen rekke.

Utenfor USA er det få som ønsker at helsevesenet skal styres etter de samme prinsippene. Problemet er at er mye vanskeligere å styre virksomheter på en effektiv måte når målene er så kompliserte som de er, og må være, i helse-Norge.

Når man ikke kan bruke prismekanismen får å regulere tilgangen til et gode det er knapphet på, får man valget mellom flere onder. Man kan fordele godene tilfeldig, etter en søknadsprosedyre der alle som for eksempel ønsker en operasjon vurderes opp mot hverandre, eller man kan operere med køer. Siden det første er totalt uakseptabelt, og det andre er vanskelig og håpløst byråkratisk, havner vi opp med den tredje løsningen: køer.

Man kan selvfølgelig tenke seg at det pøses så mye ressurser inn i helsevesenet at alle som ønsker det kan få nødvendig behandling på dagen, men dette er nok både urealistisk og en veldig liten effektiv bruk av ressurser. Prioritering blir derfor nødvendig, men er også vanskelig fordi det ikke finnes noen klare mål å prioritere ut fra. Dermed dras ressursbruken stadig opp slik at den tidvis virker helt ukontrollerbar.

I stedet for markedsregulering har man forsøkt med ulike andre ordninger som skal gi økonomisk incitament til effektiv drift av helsevesenet. Stykkprisordningen er et eksempel på dette, og det samme gjelder pølse-Hansens samhandlingsreform. Felles for alle slike simuleringsordninger er at de skaper mye negativ kreativitet. Det gjelder å få mest mulig ut av ordningen, uten at dette nødvendigvis gir noe særlig gevinst for pasienten. I verste fall virker det direkte negativt.

Selvfølgelig går det an å gjøre helsevesenet bedre og mer effektivt enn det er i dag. Men køene blir ikke borte så lenge ressursene tross alt er begrensete og prinsippet om at alle skal ha lik adgang til helsetjenester står ved lag.

Så derfor er det vel bare å smøre seg med tålmodighet…