På vei mot en verden?

Det første ti-året i det 21. århundre er i ferd med å ebbe ut. Hva vil bli husket når historikerne om noen år setter søkelyset på utviklingen? Kanskje vil overskriften kunne bli noe sånt som ”På vei mot én verden”. I alle fall er det mange av de utviklingstrekkene vi ser i dag som kan passe inn under en slik tittel.

Siden Murens fall og den europeiske kommunismens endelikt åpenbart kommer til å avslutte det foregående kapittelet, vil det naturlige være å starte ”vårt” kapittel omkring 1990, selv om det er først det siste ti-året vi har sett utviklingen skyte fart for alvor.

Bak mye av det som har skjedd siden 1990 ligger utviklingen av det globale kommunikasjonssamfunnet. Internett har revolusjonert informasjonsutvekslingen både i omfang, i hastighet og ved at avhengigheten av profesjonelle medieaktører er redusert. Satelittformidlet tv har virket i samme retning ved å øke mangfoldet. Mobiltelefoner har åpnet helt nye muligheter for kommunikasjon for milliarder av mennesker over hele verden.

I tillegg til å endre hverdagen vår både på jobb og i fritiden, har denne kommunikasjonsrevolusjonen fått politiske konsekvenser på alle plan.

Utviklingen har gjort det mye vanskeligere for undertrykkende regimer å kontrollere informasjonen til og fra befolkningen. Samtidig har den økt mulighetene for å samle mennesker bak en sak og en oppgave uten at de nødvendigvis befinner seg på samme sted. Selv de mest utrerte synspunkter kan finne støttespillere helt uavhengig av geografi og tilstedeværelse.

Kommunikasjonsrevolusjonen har skapt utfordringer for de udemokratiske regimene i Iran og Kina, men samtidig er den en viktig forutsetning for fremveksten av ekstreme bevegelser som Al Qaida og andre. Karikaturstriden for noen år siden er et eksempel på hvordan en lokal fillesak kan blåses opp til en internasjonal krise gjennom hurtig informasjonsspredning og i dette tilfellet også kynisk manipulasjon.

Kanskje kan også bakgrunnen for den terrorbølgen som har preget de siste 10-15 årene sees i sammenheng med fremveksten av det globale kommunikasjonssamfunnet. Verdensdelene og kulturene har rykket nærmere hverandre. Forskjellene er blitt tydeligere. Islamske jihadister har åpenbart et globalt perspektiv på sin virksomhet. De oppfatter det som de befinner seg i en kamp mellom kulturer, der den vestlige kulturen i alt for stor grad også har fått infisere den muslimske verden.

Samtidig utvikler de europeiske landene seg til stadig mer multikulturelle samfunn. Folkevandringer er ikke noe nytt. Det som er nytt i vår tid er at innvandrerne i stor grad opprettholder kontakten med hjemlandet og ikke integreres i samfunnet de kommer til. Kommunikasjonsrevolusjonen er en del av bakgrunnen også for denne utviklingen.

Manglende integrering fører imidlertid til at faren for konflikter mellom befolkningsgruppene øker og til rotløshet i deler av innvandrerbefolkningen. Noe som igjen skaper en rekrutteringsbase for ekstreme bevegelser som spiller på fremmedgjøring og virkelige eller påståtte kulturkonflikter.

Inn under overskriften ”På vei mot én verden” passer det også godt å ha med noen avsnitt om klimaspørsmålet som er det første eksempelet på at hele verden må forholde seg til en utfordring som må løses i fellesskap. Finanskrisen kunne også ha vært nevnt og sammenvevningen av verdensøkonomien gjennom globalisert varebytte og fremveksten av de nye økonomiske stormaktene i Asia.

Så får vi se hva overskriften på kapittelet om 2010-tallet vil bli. Det ligger fallgruver foran oss som vi ikke kan være sikker på å styre unna: faren for krig i eller med Iran, faren for en ny enda alvorlige økonomisk krise, faren for at klimaendringene ikke kommer under kontroll, faren for en ny og enda farligere terrorisme, faren for at atomvåpen havner i gale hender. I tillegg til alle de andre problemene som vi drar med oss fra tidligere: fattigdom, sult, krig, korrupsjon. For å nevne noen få.

Håpet ligger i at verdens ledere snakker sammen i en helt annen utstrekning og på en helt annen måte enn tidligere. I tillegg kan vi vel også tro på at vi vil se flere positive effekter av kommunikasjonsrevolusjonen i ti-året som kommer, f.eks. at det kan etableres verdensomspennende politiske bevegelser som krever løsning på de problemene verdenssamfunnet står overfor.

Kanskje er det et halmstrå, men det hyggeligste er alltid å være optimist.

Godt nytt ti-år!

En-stats-løsning

I disse dager markeres ett-årsdagen for Israels angrep på Gaza. Angrepet medførte at sympatien for Israel i Norge og andre land i Europa nådde et nytt lavmål. Der har det befunnet seg siden. Nå er det bare de mest halsstarrig fundamentalistiske kristne og ekstreme Frp-ere igjen i heiagjengen.

Israel er i dag den eneste staten i verden som pr. definisjon tilhører en egen folkegruppe. Dette er jødenes gudegitte stat, og folk med en annen bakgrunn har ikke de samme rettigheter som dem. Etter min mening er det israelernes krav på eksklusivitet som er årsaken til at denne konflikten aldri har latt seg løse – og neppe lar seg løse i overskuelig fremtid.

Koloniseringen av Vestbredden dreier seg om nettopp dette. Den er ikke bare folkerettsstridig, men demonstrerer også mange israeleres holdninger overfor andre folk. Det dreier seg ikke om å bosette seg blant dem, men å skape enklaver inne på palestinsk område der israelsk rettsorden skal gjelde. Dette er en politikk som kanskje var gangbar i imperialismens tidsalder eller i apartheid-staten Sør-Afrika. I dag burde den betraktes som kriminell og fullstendig uakseptabel.

Etniske nordmenn har ikke spesielle rettigheter fremfor andre etniske grupper i Norge. Er du norsk statsborger er det uten betydning om du er kristen, jøde, muslim eller ateist for den saks skyld. Eller om du snakker norsk. Rettighetene er de samme. Bare svært marginale politiske miljøer vil stille seg bak et krav om ”Norge for nordmenn”.

Staten Israel er på sett og vis en anakronisme. Nasjonalstaten som ideal er for lengst parkert i Europa, der ideen hadde sin opprinnelse. Alle europeiske stater er i dag i større eller mindre grad multietniske. Det samme gjelder stater i andre verdensdeler, der idéen for øvrig ikke har hatt samme betydning som i Europa.

Bakgrunnen for opprettelsen av staten Israel var et behov for å kompensere for nazistenes folkemord under krigen (og århundrer med pogromer i Øst-Europa). At dette skjedde ved at man ga jødene råderett over et land hvor det også bodde mange arabere, var i tråd med gammel imperialistisk tankegang. Den som hadde makt, hadde også rett. Men samtidig var denne tankegangen allerede i ferd med å gå ut på dato. Omtrent samtidig som jødenes kolonisering av Palestina fikk FNs godkjentstempel, oppnådde de første koloniene sin selvstendighet.

Konflikten mellom Israel og de palestinske araberne er en verkebyll for verdenssamfunnet. Den urett som jødene ble utsatt for i Europa føres nå videre ved at palestinerne blir utsatt for brutal undertrykking. En undertrykking som noen ganger kan minne om den deres undertrykkeres forfedre opplevde.

Det pekes ofte på at løsningen på konflikten er opprettelsen av en egen palestinsk stat, den såkalte to-stats-løsningen. Jeg mener at det i dette vil ligge en aksept for en idé om at folkegrupper har rett til å opprette stater som sorterer mennesker på bakgrunn av religion og etnisitet, en aksept av ideen bak staten Israel. Palestina kan heller aldri bli en fullt ut selvstendig stat. Dersom en slik stat opprettes, vil den være fullstendig avhengig av Israel, nærmest som et moderne "bantustan".

Den eneste løsningen som er fullt ut vil være i tråd med menneskerettigheter og folkerett er derfor å opprette én stat der både jøder, palestinske arabere og andre kan leve side om side som fullt likestilte borgere.

Dessverre er dette en helt urealistisk løsning. Og dessverre er det derfor også helt urealistisk å håpe på fred i Midt-Østen i overskuelig fremtid.

Julens egentlige innhold

Så er det jul igjen! Så mange glade ansikter å se! Selv ellers sindige venner og kolleger får glitter i øynene. Når huset er pyntet i rødt og grønt og gull, vintermørket senker seg, familien er samlet og duften av ribbe eller dampet pinnekjøtt kiler neseborene kan noen hver få kontakt med noe udefinerbart storslått, varmt og hyggelig, selve juleSTEMNINGEN.

Det er rart med det. Jul feirer vi alle – i alle fall vi som er født og oppvokst i tradisjonelle norske hjem. Ingen annen høytid eller merkedag har tilnærmelsesvis samme betydning for folk. Livet roterer rundt julen. Et nytt år går mot slutten, vi har gjennomlevd nok en vinter, vi har blomstret gjennom en vår og en sommer, og vi har småslitt med en høst som dro sekken stadig lenger ned over hodene på oss.

Solen har snudd. Tiden er inne for å samle de aller nærmeste, gjennomføre de tradisjonelle ritualene med like stort alvor og like stor innlevelse som alltid. Og ta sats for en ny sløyfe i livets lysløype.

Julen representerer returen til nullpunktet. Familien og familiens ritualer står i sentrum, og vi knytter kontakten mot barndommen og slekt skal følge slekters gang. Vi kødder ikke med julen, men noen justeringer kan vi tåle. Det kreves når to familietradisjoner skal smelte sammen til én. Og etter hvert blir de våre egne.

Jul feirer vi altså alle, enten vi er dypt og inderlige kristne, new agere, religiøse shoppere, likegyldige statskirkemedlemmer eller renheklede ateister. Dette ritualet har vi felles. Selv om noen av ingrediensene kan variere, er hovedelmentene i oppskriften den samme i alle hjem.

Det synes jeg vi skal glede oss over. Felles ritualer er en viktig verdi i ethvert samfunn. På veien fra et homogent stammesamfunn til multikulturell smeltedigel er dette fellesritualet det sterkeste, det mest levende av det de fleste av oss tradisjonelle nordmenn fortsatt kan dele.

Hver eneste jul kommer likevel påminnelsene om hva som er ”julens egentlige innhold”. Den diskusjonen liker jeg dårlig. Jeg trenger ikke mer innhold i julen enn det jeg har. Å samles og feire at vi har passert det tidspunktet der vi befinner oss lengst borte fra solen, kilden til alt liv, og markere at vi fortsatt skal gå sammen på veien videre.

Når folk på vår del av kloden fra tidenes morgen har hatt sin viktigste fest nettopp på denne tiden er det selvsagt fordi de har gledet og forundret seg over at lyset skal vende tilbake. At andre tolker et annet innhold inn i julefeiringen synes jeg er helt greit. Det går utmerket godt an å feire jul uten å legge min tolkning av hva vi feirer til grunn. Sånn er det bare; noen spiser ribbe, andre spiser pinnekjøtt; det finnes ikke noen fasit der heller.

Når det er sagt ville neppe julen kunne opprettholde sin posisjon gjennom århundrene uten at den var fylt med et innhold som fant dypere klangbunn enn det kirkelige budskapet. Julen var og er nisser, tusser og troll.Den var tiden for å finne frem den beste maten og servere den beste drikken. Julen var – og er – selve snillhetens høytid.

Feiringen har en funksjon. Den gjør godt. I alle fall for de aller fleste av oss. Vi ville ikke være den foruten. Freden, roen, nærheten, vennligheten, forventningen, tradisjonen,varmen, selve julestemningen. For mange av oss er det det som er julens EGENTLIGE innhold. Og det er innhold så godt som noe. Og vel så det...

God jul!

Det umuliges kunst

Mange er skuffet over utfallet, eller det manglende utfallet, av FNs klimakonferanse i København. De ser bort fra at de positive signalene var mange og glemmer at verden ikke har noen erfaring med å håndtere trusler av dette slaget. CO2-reduksjon er dessuten trolig noe av det vanskeligste man kan forhandle om på den internasjonale arena.

Det er selvfølgelig ingen grunn til å juble over København-konferansens utfall, men jeg synes kanskje at de som nå uttrykker sin skuffelse i stedet burde spørre seg om forventningene deres var alt for høye. Verden har aldri stått overfor en utfordring som klimaproblemene før. Forhandlinger føres om både det ene og det andre og enighet oppnås, men aldri har man forhandlet om å forhindre en langsiktig og snikende utvikling som man ikke kan være helt sikker på konsekvensen av.

Reduksjon i utslipp av klimagasser er heller ikke et hvilket som helst tema. Det dreier seg om å redusere konsekvensene av deler av den økonomiske og sosiale aktiviteten i verden, og det vil alltid være en fare for at slike tiltak vil påvirke nettopp denne aktiviteten på en negativ måte. Tenk bare hvor sterke reaksjonene over hele verden kan være når bensinprisene stiger til et høyere nivå enn vanlig. Både næringsliv og regjeringer i de ulike landene er dessuten lite interessert i å innføre ordninger som, fortjent eller ufortjent, vil gi nettopp dem en større byrde enn andre.

Jeg tror at det konferansen i ettertid kommer til å bli husket for, var at alle verdens toppledere faktisk var til stede, og at de aller fleste av dem var opptatt av å oppnå resultater som kan forhindre en klimakatastrofe på kloden. Det var i seg selv et stort fremskritt. Erik Solheim pekte på det gledelige i nettopp dette da han oppsummerte konferansen, og han viste til at dette var første gang siden Versailles-konferansen i 1919 at noe slikt hadde skjedd.

Det er mulig han har rett, men sammenligningen var likevel ikke særlig velvalgt. Versailles-traktaten ble en ulykke for alle de som var representert på konferansen og mange flere enn det. Interessene var også da motstridende, og det endte med at seierherrene dikterte en fred som inneholdt så mange feil og mangler at den la et grunnlag for en ny verdenskrig som om mulig ble enda verre enn den første. USAs president Woodrow Wilson som var arkitekten bak den delen av traktaten som skulle sikre en viss grad av overnasjonalitet for å hindre fremtidige kriger, ble for øvrig ydmyket av egen Kongress som ikke ville stille seg bak avtalen da han kom hjem.

På samme måte som Versailles viste at verdensfreden ikke kan sikres av statsledere rundt et bord, tror jeg at København vil bli husket for at den viste at å satse på et system som bygger på konsensus mellom alle verdens land ikke er noen farbar vei på klimaområdet.

EU og NATO (og ikke FN) skapte freden i Europa. Forpliktende klimaavtaler må også forhandles frem regionalt og mellom stormakter og blokker i G20. Der sitter alle de som faktisk betyr noe i den store sammenhengen: USA, Kina, EU, Russland, India, Brasil og flere. Og mellom disse statene er interessene så sammenvevde at man kan bruke press på ett område for å oppnå noe på et annet.

Jeg synes København-konferansen gir grunn til betinget optimisme nettopp fordi den synliggjorde svakhetene i forhandlingssystemet. Mye vil avhenge av de første årene fremover. Hvis Kina og USA kan bli enig tror jeg mye etter hvert kan falle på plass, men om det er tilstrekkelig gjenstår å se. Mye avhenger av om denne amerikanske presidenten kan få Kongressen med seg – og ikke mot seg som Woodrow Wilson for 90 år siden.

Om å drepe og å bli drept

Vi trenger politikere som ser folk rett i øynene og sier sannheten. Slik president Obama gjorde i Nobelpristalen i forrige uke. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da han snakket om krigen i Afghanistan og beslutningen om å sende 30.000 flere soldater dit og sa: ”noen av disse kommer til å drepe, noen av dem kommer til å bli drept”.

Slikt er vi ikke vant til her i landet. At politikere sier det som det faktisk er, selv om det kanskje er upopulært og kontroversielt. Obama gjorde det altså til og med i sin takketale etter å ha mottatt FREDSprisen.

Noen ville sikkert ha trodd at dette var en gavepakke til motstanderne av krigen i Afghanistan og de som var i mot tildelingen av fredsprisen. Men slik slo det ikke ut. Tvert imot. At Obama som øverstkommanderende sier dette avtvinger bare respekt.

Mange husker vel diskusjonen om det Norge deltar i i Afghanistan er krig eller ”krigslignende operasjoner”. Statsminister Bondevik tviholdt på den siste definisjonen. Norske soldater i utlandet skal helst ikke drepe, og i alle fall ikke bli drept. Norge har deltatt i én krig de siste hundre årene, og siden har vi pr. definisjon vært et fredselskende folk.

Men alle vet at soldater trener på å drepe, og at det har liten hensikt å sende militære styrker til et konfliktområde om de ikke om nødvendig også skal kunne bruke makt og til og med drepe. Og konsekvensen er dessverre også at noen av dem kan komme til å bli drept.

Her i landet gjelder det å ha ryggen fri bestandig. Alle avgjørelser har kun positive konsekvenser og begrunnelser pakkes inn så godt man kan dersom de kan utløse mishagsytringer fra opposisjonen eller media. Resultatet er at den politiske debatten fremstår som skyggeboksing. Og i neste omgang at folk går lei og mister respekten for det politiske systemet.

Hvor befriende hadde det ikke vært om Jens Stoltenberg hadde sagt det som (jeg tror) det var i den famøse biodieselsaken, nemlig at en finansminister SKAL innestå 100% for det budsjettet hun legger frem, og ikke forsøke å snike seg ut bakdøren når bråket begynner.

Eller om han i dag hadde sagt at han ikke ser noen grunn til å fly rutefly til klimatoppmøtet i København når han flyr privatfly hele resten av uken, og at hans tid er så dyrebar at han ikke kan bruke mer tid enn nødvendig på reise.

I intervjuet Will Smith og kona Jada Pinkett Smith gjorde med Obama under Oslo-besøket sa presidenten at first-lady Michelle har en viktig rolle i å hele tiden peke på målene når det politiske spillet og lurvelevenet fra media og opposisjonen er i ferd med å ta overhånd. I følge Obama var det å håndtere dette noe av det vanskeligste i presidentrollen.

Det er vel ikke å vente at Ingrid Schulerud skal kunne ivareta den samme oppgaven her i landet. Men man skulle jo tro at alle de kommunikasjonsrådgiverne regjeringen omgir seg med kunne hviske dem noen ord i øret.

Folk gjennomskuer feighet. Og de liker ikke det de ser.

Et lite land i verden

Obama har vært i Norge. Det var en begivenhet som kan gi grunn til ettertanke på mange måter. Blant annet om makt og avmakt på den storpolitiske arena.

Stoltenberg viste presidenten utsikten fra statsministerens kontor på toppen av regjeringshøyblokken. Det er et fast ritual ved besøk av politiske ledere fra andre land, og Jens Stoltenberg må ha gjort det så mange ganger at han burde kunne gjøre hele gaidingen med bind for øynene. Men nå fomlet han, stotret nesten, som om det var en muntlig eksamen han skulle opp i.

Jagland og Lundestad var ikke noe mindre opprømt. Etter den høye gjest var dradd kunne Nobel-direktøren fortelle at ”tenk jeg kunne prate med han som en helt vanlig mann, han spøkte og lo”. Og en stortingsrepresentant refset sine kolleger fordi de under prisutdelingen var mer opptatt av å ta bilde av Obama og de andre (litt mindre) kjendisene med mobilene sine enn å oppføre seg som det sømmer seg i en slik anledning.

Hva er dette for noe? Er det følelsen av å være nær selveste Barack Obama som får erfarne politikere til å oppføre seg som noviser, eller er det noe annet dette dreier seg om? For var det ikke noe av det samme vi opplevde den gangen Bill Clinton besøkte Norge? Kjell Magne Bondevik uttalte seg etterpå som om det å ha fått møte Clinton ikke bare én, men flere ganger, var høydepunktet i hans politiske karriere. Selv om det ikke kom noen verdens ting ut av samtalene.

Jeg tror at det vi var vitne til under begge disse presidentbesøkene egentlig var et slags sannhetens øyeblikk. Plutselig ble forskjellen mellom makt og avmakt i verden veldig tydelig.

Statsminister Lars Korvald (1972-73) huskes vel i dag først og fremst for å ha åpnet et innlegg om utenrikspolitikk i Stortinget med ordene ”Norge er et lite land i verden”.

Godt sagt! Norge ER et lite land i verden. I følge Obama deltar vi likevel på den utenrikspolitiske arena i en høyere vektklasse enn den vi strengt tatt hører hjemme i. Det var selvfølgelig hyggelig sagt, og Jonas Gahr Støre bet seg helt sikkert merke i det. Heldigvis unngikk presidenten å si hvilke klasser det dreier seg om. Skal vi anta at vektklassene han hadde i tankene var sånn omtrent fluevekt og fjærvekt…?

Hvorfor er jeg opptatt av dette? Jo, fordi jeg har en følelse av at Norge og nordmenn mange ganger snakker og opptrer som om vi skulle høre hjemme i lett tungvekt eller der omkring. At Norge har en stemme som blir hørt, og at vi kan få ting til å skje på den internasjonale arena bare i kraft av oss selv.

Norge har rundt 4,8 mill. innbyggere. Jeg snakket med en kineser i Thailand en gang. Han nektet å tro at det fantes så små land i verden. Og selvfølgelig hadde han aldri hørt om Norge. Da vi var i India fikk vi flere ganger for dagen spørsmål om hvor vi kom fra. Etter hvert forsto vi at det ikke var så lurt å si ”Norway” fordi det ble oppfattet som ”no way”, og da ble det gjerne en litt pinlig pause etterpå. Derfor sa vi i stedet ”Europe” og hvis de fortsatte å grave spurte vi om de hadde hørt om Norway… det var det nesten ingen som hadde..

Under presidentvalgkampen i USA i fjor var det mange i Norge som var veldig engasjert og som skulle ønske de hadde stemmerett i valget. Det føltes nesten urettferdig at vi ikke skulle få være med å velge hvem som skulle bekle verdens viktigste embete.

Staten Colorado har omtrent like mange innbyggere som Norge. De har ingen selvstendig stemme i verden, men sannsynligvis har den jevne Colorado-velger langt større innflytelse på verdenspolitikken enn det norske velgere har.

Jeg mener selvfølgelig ikke at Norge skal søke medlemskap i USA. Men skal Norges stemme bli hørt må vi samarbeide med andre. Slik kan også vi bli viktige, om det er det vi måtte ønske. Det norske folk har dessverre to ganger sagt fra om at et forpliktende politisk samarbeid i Europa ønsker de ikke å delta i. Samtidig mangler det ikke på innspill om hvordan Norge bør opptre på den internasjonale arena.

Det er ikke noe galt i å være liten og helst ville holde seg for seg selv. Men da får man innse at det er det man er. Slik jeg tror mange av oss gjorde da Obama tilbrakte et helt døgn i det pussige lille landet vårt

Jaglands fredspris

Nobels fredspris 2009 handler dessverre mer om Thorbjørn Jagland enn om Barack Obama. På samme måte som Anne Holt aldri hadde blitt justisminister under noen annen statsminister enn Thorbjørn Jagland; og Bendik Rugaas aldri planleggingsminister, ville årets fredspris aldri gått til den sittende amerikanske presidenten uten at Thorbjørn Jagland hadde vært leder for nobelkomiteen.

Jaglands statsministertid huskes ellers best for hans storslått visjonære utlegninger om ”Det norske hus”, som når alt kom til alt viste seg å være et nokså ordinært husbankhus og knapt nok det. Thorbjørn Jagland har gått med en statsmann i magen siden tidlig på 90-tallet. Han har alltid vært en politiker med et vesentlig større selvbilde enn det han har klart å leve opp til.

Å slippe Jagland inn i Nobel-komiteen, i alle fall som leder, var som å slippe en åtte-åring løs i en godteri-butikk.

La det være helt klart: Jeg er en stor fan av Barack Obama. I mine øyne er han en av de mest imponerende politiske lederne verden har sett i moderne tid. De to eneste som etter min mening har det samme personlige formatet som ham, er Nelson Mandela og Mahatma Gandhi.

Jeg håper virkelig Obama kommer til å gjøre seg fortjent til Nobels fredspris i løpet av sin regjeringstid. Så langt har han imidlertid ikke fått til noe som helst som kan kalles resultater.

Jagland forsvarer seg med at i følge statuttene for fredsprisen skal den gå til den person som har betydd mest for fred og nedrustning det siste året. Problemet er for det første at prisen ikke har vært tildelt på et slikt grunnlag så lenge noen kan huske; for det andre at USAs president, som verdens mektigste mann, ikke skal gjøre særlig mye for å bli svaret på dette spørsmålet. Både i år og neste år og hvert eneste år.

Det er i det hele tatt veldig mye som avhenger av USA her i verden. Alt for mye.

Hva er det så Obama så langt har gjort? Han har markert at USA er villig til å innta en aktiv rolle for å skape fremgang i en del viktige prosesser, bant annet knyttet til atomvåpensituasjonen. Han har gitt en del viktige signaler om forsoning til den muslimske verden, og han har blitt litt strengere i tonen med Israel enn det forgjengerne hans var. Verden er definitivt ikke en fredeligere plass i år enn den var før han tiltrådde.

Knapt noen i USA eller i utlandet for øvrig skjønner hvorfor Obama får fredsprisen nå. En britisk kommentator beskrev Nobel-komitteen som en forelsket tenåring som febrilsk forsøker å innynde seg hos læreren. Ganske pinlig, med andre ord.

Dessverre føler jeg at dette ikke bare er pinlig for Thorbjørn Jagland og Nobel-komiteen, men også for Barack Obama som kunne klart seg utmerket godt uten denne omfavnelsen. I tillegg er tildelingen pinlig for Norge som nasjon, føler jeg. Det bildet mange i utlandet har av nordmenn er at vi er ganske bondske og naive. Jagland har bidratt til å bygge opp under en slik myte.

Morgendagen er Thorbjørn Jaglands store dag. La oss håpe at det blir med denne ene utdelingen fra hans hånd. Kanskje skjønner selv han at han ikke kan være statsmann både i Nobel-komiteen og som generalsekretær for Europa-rådet samtidig. Det er lov å håpe…

Politikk som forretningsidé

Bellona har 50 ansatte og omsatte i fjor for like mange millioner kroner. Frederic Hauge hadde en inntekt som oversteg statsministerens. Bellona er en stiftelse og har ingen medlemmer, bare sponsorer. Å regne dem som en del av miljøbevegelsen blir derfor litt merkelig.Man trenger ikke sitte på Stortinget for å ha politikk som levebrød.

Denne uken kom det frem at Bellona og andre miljø”organisasjoner” mottar store sponsormidler fra næringslivet hvert år. Thorbjørn Berntsen stilte i NRK spørsmål ved integriteten til Bellona, Zero og enkelte andre aktører i den offentlige debatten. Hvilken agenda har de egentlig når de uttaler seg. Skal de ivareta miljøets eller sponsorenes interesser?

Bellona samarbeider med en lang rekke selskaper med sterke interesser innenfor energiproduksjon og kjemisk industri. Se for eksempel: http://www.bellona.no/bellona.no/b7partnere.

Det er nærliggende å stille spørsmål ved om Fredric Hauges voldsomme angrep på regjeringen i biodieselsaken kan ha sammenheng med dette.

Mer grunnleggende er likevel spørsmålet om hva som er det egentlige formålet med Bellona og noen av de andre aktørene i miljødebatten. I følge statuttene for stiftelsen har Bellona som formål ”å arbeide for økt økologisk forståelse og vern av natur, miljø og helse”. Når vi ser hvor sammenvevd Bellona etter hvert har blitt med sterke næringsinteresser, bør det være grunn til å spørre om ikke disse ideelle målsetningene må dele plassen med Bellonas egeninteresser, nemlig å gi levebrød til Fredric Hauge og 49 andre. Som alle andre aktører i arbeidslivet må de rett og slett jobbe for å skaffe inntekter for å sikre og - helst - utvide driften fra år til år.

Det kan være flere grunner til at virksomheter i næringslivet ser seg tjent med å sponse Bellona. Bellona har mange dyktige folk og kan sikkert bidra med spennende og interessante innspill på møter og seminarer. Viktigere tror jeg likevel det er at man kan bruke støtten til Bellona som et alibi, eller et ”bevis” på at man tar miljøet på alvor. Dette forutsetter at Bellona klarer å markere seg så tydelig og mye på den offentlige arena, dvs. i media, at imagen som en uredd, utradisjonell og idealistisk aktør opprettholdes.

Når Frederic Hauge fillerister Jens Stoltenberg i biodiesel-saken er dette derfor ikke nødvendigvis fordi saken er så viktig i miljøsammenheng, heller ikke fordi han egentlig snakket for sin syke mor (som i dette tilfellet da ville være et eller annet energi- eller industrikonsern), men rett og slett fordi det er kjempeviktig for Bellona å være sterk og synlig i media når det blåser opp til storm rundt et miljøspørsmål. Hvis de ikke er synlige i slike sammenhenger vil markedsverdien til stiftelsen som sponsorobjekt raskt forvitre.

Egentlig er det en ganske merkelig situasjon. En gjennomgang av nettsidene til de ulike delene av miljøbevegelsen viser at alle har tilknytning til næringsinteresser. Dette trenger ikke være et problem, men det blir det når aktørene blir helt avhengig av disse interessene slik tilfellet er med Bellona og enkelte av de andre.

Bellona er en stiftelse og ikke en medlemsorganisasjon. De uttaler seg ikke på vegne av en medlemsmasse, og det finnes ingen ”grasrot” som kan gripe inn og korrigere kursen. Etter min mening er det god grunn til å stille spørsmål ved om Bellona i større grad bør betraktes som en interessant forretningsidé enn som en seriøs og idealistisk aktør på den miljøpolitiske arenaen.

Og så kan man spørre seg hva dette gjør med den politiske debatten rundt miljøspørsmålene. Når egenmarkering blir et så viktig motiv, er det ikke rart at debatten i stadig større grad fremstår som forutsigbar og hylekorpreget. Og den store taperen er dessverre miljøet.

Om å reise med tog i India

I India er det tog som teller. Fjorårets vinterferie tilbrakte vi i Dehli, Agra og i delstaten Rajastan som ligger sørvest for hovedstaden. I februar går turen tilbake, men denne gangen til Karnataka og Kerala helt i sør. Og som i fjor kommer de viktigste strekningene til å bli tilbakelagt med tog.

Jaipur sentralstasjon om natten. Vi kom dit omkring midnatt for å ta et tog som hadde gått fra Dehli på ettermiddagen for å reise til Jaisalmer langt inne i Thar-ørkenen nær grensen til Pakistan. Over alt lå folk og sov med bare et ullteppe over seg. På fortauer utenfor og på plattformene.

Toget var 1 ½ time forsinket, men omsider kom det sigende med to store diesellokomotiver i front og 15-20 vogner på slep.

Vi hadde stått på venteliste for køyer i en AC 3 Tier vogn, og hadde først sent på ettermiddagen fått bekreftet (på nettet) at vi hadde fått plass. AC 3 Tier står for air condition, tre køyer i høyden. Da vi endret vognen var det stappmørkt og sovende folk og bagasje over alt. Ikke lett å finne de rette køyene. Og da vi fant dem viste de seg å være okkupert av to karer, som bråvåknet og plutselig oppfattet at de var i Jaipur og skulle av.

De indiske jernbanene er faktisk preget av en viss orden. Togene er riktig nok ikke alltid i rute, men du kan regne med at dersom du har fått bekreftet plass så får du denne. Billettene er utstedt på navn, og konduktøren kan kreve legitimasjon sammen med billetten (som kan bestilles på internett og printes ut hjemme). Bildene alle har sett av overbefolkede tog med folk på taket og ut av vinduene, er fra lokaltog i storbyene. Noe slikt så aldri vi på våre togturer i nordvest-India.

Informasjon er det likevel dårlig med. Du må selv følge med på hvor du er og når du skal av. Stasjonene annonseres ikke og noen annen form for informasjon underveis kan du heller ikke regne med å få. Heller ikke på stasjonene er det en selvfølge å informere, verken om forsinkelser eller sporendringer. Men leser man skilt og oppslag og spør seg for så går det bra.

De fleste togene trafikkerer lange strekninger og går både dag og natt. Underkøyene i sovevognene fungerer som seter på dagtid og mellomkøyene i en 3 Tier-vogn blir ryggstø.

Et typisk langdistansetog vil bestå av en AC 2 Tier-vogn, to AC 3 Tier-vogner, resten er Sleeper-vogner (som er tilsvarende til AC 3-Tier, men uten AC) og vogner av typen Second Sitting. Dette er sittevogner uten plassbestilling - og uten glass i vinduene. På viktige strekninger kan det også være en AC First Class vogn. På rene dagtog vil det være sittevogner (AC Chair Car) som i Europa.

Turistene finner du i AC-vognene. Her reiser også den indiske middelklassen. En billett for en tolv timers tur på AC 2 Tier koster ikke mer enn rundt 120 kr. Ingen stor sum altså, men sannsynligvis meningsløst mye for den som bare så vidt kan se seg råd til en plass på Second Sitting til 20 kr.

I AC-sovevognene blir det delt ut laken, ett til å legge på køyen og ett til å bre over seg. Det er ikke dører inn til kupeene, men på AC 2 Tier et forheng som gir litt avskjerming. Ingen kler av seg mer enn yttertøyet. På dagtid kan man få kjøpt te, dvs. chai som er krydret indisk te. Noen tog har "pantry"(kjøkken)-vogn hvor det lages mat som selges i vognene. Ellers må mat medbringes eller kjøpes på stasjonene underveis. Noen tog har kun korte stopp, mens andre kan bli stående i 20-25 minutter på enkelte stasjoner og kanskje enda lenger.

Indere er vant til å ha det trangt og til å ta hensyn til hverandre. De du treffer i en AC-vogn snakker ofte gjerne og bra engelsk, er veldig åpne og nysgjerrige, men vi opplevde aldri at de var innpåslitne. Utenfor passerer landskap, landsbyer og store og små byer forbi. Du ser gjetere på markene, folk som jobber på jordene og unger på vei til skolen, det lages mat og vaskes klær. Opplevelser er det hele tiden. Og i motsetning til på veiene føler du deg rimelig trygg.

Å reise på egenhånd i India er selvfølgelig en utfordring for de fleste og krever en del forberedelser. Men liker man utfordringer er det neppe noe sted man får mer igjen for innsatsen enn i India.

Og da bør noe av turen foregå på den indiske måten, dvs med tog.Miljøvennlig er det også...

Noen nyttige linker:
www.cleartrip.com (for tog- og flybilletter i India)
www.seat61.com/India.htm#book%20-%20from%20outside" (om togreiser i India)

15 år utenfor

I morgen er det 15 år siden Norge stemte nei til EU for annen gang. For meg er det ikke noe hyggelig minne. Faktisk en av de tristeste dagene jeg kan huske. Jeg forstår likevel hvorfor det gikk som det gikk, og dermed også at jeg nok må innse at det ikke blir noen omkamp med det første.

For meg er EU en historisk nødvendighet. Nasjonalstaten har på mange måter utspilt sin rolle. De problemene vi står overfor i verden er internasjonale og overnasjonale og kan ikke løses av enkeltstater alene. Dette gjelder særlig på miljøområdet. Derfor må det forpliktende samarbeid til.

EU ble stiftet som et fredsprosjekt da Europa lå i grus etter to blodige kriger. Før andre verdenskrig var statene i Europa opptatt av å gjøre seg så lite avhengig av hverandre som mulig. Tanken bak EU var derfor å øke den gjensidige avhengigheten slik at krig ikke lenger kunne være en løsning på konfliktene.

Samtidig er EU et økonomisk prosjekt. Spesialisering og konkurranse er en forutsetning for økonomisk vekst og velferd. Skal konkurransen skje under like vilkår, må det standardisering til. Her ligger årsaken til de fleste av de tusenvis av direktivene som EU etter hvert har produsert, og som jevnlig fører til politisk debatt og oppgitthet både i EU-land og i Norge.

Det kanskje sterkeste argumentet, eller i alle fall det som har blitt fremført med størst patos, mot EU i Norge, har vært at EU skal være en trussel mot folkestyret. Dette fordi lovgivningen i medlemslandene må rette seg etter vedtak i organer som ikke er demokratisk valgt, men utpekt av medlemslandenes regjeringer.
Samtidig beskrives unionen som om den skulle være en statsdannelse som truer medlemslandenes, eller i hvert fall Norges, selvstendighet.

Forholdet er jo at grunnen til at EU-kommisjonen ikke er valgt direkte av folket, nettopp er at EU ikke er en stat, men et forbund av selvstendige stater, og at det derfor må være slik at det er statene som peker ut kommisjonens medlemmer. EUs svar på dette har vært å gjøre Europaparlamentets rolle viktigere, samtidig som dette ikke skal skje på de nasjonale myndighetenes bekostning.

Det er liten tvil om at de toneangivende på nei-siden både i 1972 og i 1994 hadde ambisjoner om å få til en politisk utvikling i Norge som var markant forskjellig fra den de så i EU-landene. Dette gikk både på mindre markedsøkonomi og på beskyttelse av norsk produksjon, særlig i landbruket.

I EU-debatten i 1994 gikk mye av diskusjonen likevel på mer eller mindre merkelige eller utrivelige utslag av EUs politikk, påståtte og reelle. Hvem husker ikke diskusjonen rundt dyrevelferden i EU på bakgrunn av filmsnutter fra dyretransporter i Portugal og skrekkbilder av Belgisk blå (kyr som så ut til å være preget av mye herjing med genetikken).

Nå har det gått 15 år. Norge er 75% medlem gjennom EØS-avtalen, men uten stemmerett i EU-organer. De som hadde ambisjoner om en annen politisk utvikling i Norge enn i Europa for øvrig, må være skuffet. Det norske samfunnet er sannsynligvis svært lite forskjellig fra det det hadde vært om vi hadde blitt med i 1994. Det eneste måtte være at vi som medlemmer ville hatt noe færre bønder og noen flere ansatte i fiskeindustrien enn det vi har i dag.

EU selv ville nok heller ikke vært veldig forskjellig om Norge hadde blitt medlem, men det burde ha vært mulig å få større fokus på nordiske problemstillinger og på å utvikle EUs politikk i ønsket retning innen de få områdene der Norge faktisk betyr noe i den store sammenhengen, innenfor ressursforvaltningen i havet og energisektoren.

En ny EU-debatt, når den måtte komme, må ta utgangspunkt i at EU finnes og at unionen ikke blir borte eller får et annet innhold selv om Norge holder seg utenfor. I tillegg tror jeg det ville være sunt om alle drømmer om ”annerledes-landet” ble parkert. All erfaring tilsier at norske velgere, selv om de måtte være mot EU-medlemsskap, ikke ønsker et samfunn i Norge som er vesensforskjellig fra det vi finner i våre naboland.

Hovedårsaken til at det ble nei i 1994, og til at meningsmålingene fortsatt viser et stabilt, men ikke overveldende, flertall mot medlemskap, er at nordmenn flest ikke ser at de vil tjene noe på å bli medlemmer. På Island svingte det fort til ja når de økonomiske problemene ble overveldende som følge av finanskrisen. Takket være oljen har vi råd til å holde oss utenfor.

For meg er dette en usolidarisk holdning. Vi burde være med der fremtidens Europa og verden formes. Men den slags argumenter klarer man dessverre ikke å overbevise særlig mange med.

Balansekunst

Han har det ikke lett for tiden, statsministeren. Dagens VG kan fortelle at 75% av oss mener han har håndtert biodieselsaken dårlig, og Erna Solberg har i følge en annen måling nå større tillit i befolkningen enn han.

Denne gangen anklages han for å kjøre for hardt. For ikke lenge siden fikk han passet sitt påskrevet av Karita Bekkemellom og Åslaug Haga, begge tidligere regjeringsmedlemmer. De fremstilte ham begge som fjern og svak.

Utrolig egentlig at han for bare 2 ½ måned siden kunne feire en stor seier i Stortingsvalget, en seier som alle kommentatorer var enig om at han kunne ta mye av æren for selv, etter til dels glitrende innsats i tv-dueller med sine fremste motstandere. Ingen tvil da om at Jens var en populær statsminister og stemmesanker for Arbeiderpartiet.

Egentlig var det noe av et under at Stoltenberg ble gjenvalgt. Gjennom fire år har media, opposisjonen, miljøbevegelsen og andre gjort sitt aller beste for å gjøre livet surt for ham og de tre regjeringspartiene. Selv om det sjelden stormet så mye som de siste ukene, var det sannelig tøft mange ganger i forrige periode også. Og i Norge har vi ingen tradisjon for å gi regjeringer fornyet tillit.

Stoltenberg lyktes med å opprettholde tilliten og engasjementet på venstre fløy i arbeiderbevegelsen, samtidig som et tilstrekkelig antall sentrumsvelgere så seg mer tjent med de rød/grønne enn en blå regjering. Samtidig skal han altså gi SV og Sp akkurat nok innflytelse til at de slutter rekkene bak ham og regjeringen, og han skal handle slik at støynivået fra fagbevegelsen, miljøbevegelsen og andre bevegelser ikke blir for sjenerende. Og ikke nok med det. I tillegg skal han sørge for å holde eget parti fornøyd; og så skal han altså også styre landet – som egentlig kan være en vanskelig nok oppgave i seg selv.

Paradoksalt nok tror jeg Stoltenberg kan takke Frps sterke posisjon på borgerlig side for valgseieren. Mange velgere som vakler mellom rød/grønt og blått ville vært mer fristet til å ta skrittet til høyre om ikke Siv Jensen hadde hatt en så dominerende rolle i den blå leiren. Noe Arbeiderpartiet og Stoltenberg også visste å utnytte.

Denne hårfine balansegangen har Stoltenberg så langt mestret bedre enn noen før ham. Så får vi se om fire år. Seieren i høst var hårfin. SV virker rimelig sluttkjørt nå, og vil kanskje ha problemer med å stå i regjering hele perioden ut. (Statsråder som åpent innrømmer at de ikke har forstått hva de har vært med på å bestemme, er ikke noe vakkert syn!)

Det merkelige er at Jens Stoltenberg ser ut til å like seg når det blåser så ille som nå. I alle fall så det slik ut på talerstolen på Fellesforbundets landsmøte i går. Det fortalte meg at han nok ikke blir så lett å vippe av pinnen om fire år heller.

I alle fall ikke om han fortsatt klarer å balansere gjennom de politiske stormvindene slik han har gjort til nå.

Interessene bak biodieselkampanjen

De siste ukenes sirkus rundt opphevingen av avgiftsfritaket på biodiesel viser med all mulig tydelighet hvordan den politiske debatten her i landet i stadig større grad preges av interessegrupper. Interessegruppene er profesjonelle på mediearbeid, og i den grad de ikke er det, har de muligheter til å kjøpe seg den hjelpen de trenger for å få gjennomslag i redaksjonene.

Dessverre fungerer mediene i stadig større grad som mikrofonstativ for disse gruppene, og stiller nesten aldri spørsmål ved hva som ligger bak standpunktene som fremmes.

I løpet av de siste ukenes råkjør mot Stoltenberg og regjeringen har det nesten vært umulig å finne opplysninger om hva som faktisk er årsaken til at Regjeringen ønsker å avvikle avgiftsfritaket på biodiesel. Noe av bakgrunnen for dette er at regjeringen tradisjonelt er forsiktig med å uttale seg om budsjettsaker som ligger til behandling i Finanskomiteen i Stortinget.

La det være helt klart: Det står sterke økonomiske interesser bak ønsket om avgiftsfritak på biodiesel. Når forholdene legges til rette for å levere ett av samfunnets basisprodukter til en lavere pris enn det produktet det konkurrerer med, er det klart at mange ser mulighet til å tjene gode penger. Det spesielle i denne saken er at tilgangen på råvarer nærmest er utømmelig. Kan biodiesel i store mengder leveres på markedet til en lavere pris enn vanlig diesel, vil det kunne være et enormt marked og enorme fortjenestemuligheter. For de som lykkes på dette markedet vil det være jevngodt med å ha funnet et stort oljefelt på land - som kan utnyttes med lave kostnader.

Problemet er bare at avgiftsfri biodiesel ikke betaler regningen til samfunnet for alle de ulemper også brukere av slikt drivstoff påfører oss i form av støy, lokal forurensing, ulykker, slitasje på veinettet osv. Og at biodiesel pr. i dag er et både miljømessig og etisk tvilsomt produkt.

Alle industrieiere ønsker seg selvfølgelig særordninger for sine produkter. I denne saken har de gode allierte i jordbruksinteressene. Biodiesel-produksjon i stor stil vil kunne medføre prisoppgang på jordbruksprodukter, og muligheten til å produsere drivstoff av trevirke er selvfølgelig noe det knyttes store forventninger til blant hardt prøvede skogeiere - som også eier store deler av Norske Skog som har/hadde planer om å sette i gang slik produkjon.

Hva så med miljøbevegelsen? Haltbrekken, Hauge og de andre har sin egen agenda. For dem er alle tiltak gode uansett om de er økonomiske forsvarlige eller ikke. Hvem har noensinne hørt Naturvernforbundet si at ”nei, det har vi ikke noen tro på vil være et lønnsomt tiltak”? Miljøvernerne lever av oppmerksomhet, og skal du få oppmerksomhet i dag må du ha enkle budskap og helst kreve statsministerens hode på et fat så ofte som mulig.

Fagbevegelsen har også markert seg som motstandere av avgiften – ikke veldig høylytt, men dog. Deres interesse i dette er primært den muligheten biodieselproduksjon gir til å skape nye arbeidsplasser i industrien. Mer overraskende var det kanskje at Jan Davidsen, som er sjef for de kommuneansatte, gikk på banen i går og støttet motstanderne. I hans tilfelle dreier dette seg etter min oppfatning først og fremst om å fiske i rørt vann. Fellesforbundet har på ingen måte interesse av at Staten skal tape inntekter. Davidsen tilhører imidlertid venstrefløyen i arbeiderbevegelsen og har behov for å bygge allianse med alle andre som kan bidra til å presse Stoltenberg i fremtiden, herunder andre deler av fagbevegelsen, kretser i SV og Sp og miljøbevegelsen.

De borgerlige partiene hører også hjemme i dette bildet. For dem er dette en enkel sak. De ønsker først og fremst å svekke regjeringen. For Frp er det enda enklere siden de i tillegg er enig med folk flest og (som folk flest) i mot de fleste avgifter. Høyre ser nok det problematiske i saken, men synes de må støtte opp under næringslivsinteressene som er involvert.

Noen vil kanskje mene at jeg nærmest presenterer en konspirasjonsteori her. Det er ikke meningen. Dette er et forsøk på å beskrive hvordan en politisk diskusjon om en ikke alt for stor sak kan ta i vei i et land som i stor grad mangler medier og journalister som tør stille spørsmål ved hvilke hensikter aktørene i den politiske debatten har.

Facebook - farlig for vietnamesere?

Jeg leser i Aftenposten i dag at vietnamesiske myndigheter vil stenge Facebook for landets innbyggere. Kina har allerede gjort det samme. Vi har nettopp lest i norske aviser hvor farlig Facebook er for personvernet. Er det derfor kinesiske og vietnamesiske myndigheter ikke vil tillate det for sine innbyggere? Neppe.

Mens Datatilsynet i Norge (og andre) advarer folk mot Facebook og andre sosiale medier fordi de kan brukes til overvåking og sammenstilling av informasjon, så velger altså to av de regimene i verden som kanskje driver mest med overvåking og kontroll av egne innbyggere å stenge ned Facebook i sine respektive land. Merkelig.

Jeg synes slett ikke man skal ta lett på de problematiske sidene ved at folk eksponerer seg på internett og i sosiale medier. Det har vært mye fokus på disse utfordringene den senere tiden. Og det er viktig å være bevisst på at det som legges inn kan komme til å bli misbrukt.

Når kinesere og vietnamesere ikke får tilgang til Facebook er det selvfølgelig fordi regimene frykter konsekvensen av fri informasjonsutveksling i samfunnet. Dersom folk får spre synspunkter og fakta seg i mellom utenfor myndighetenes kontroll, vil ett av diktaturets fremste virkemidler, kontrollen over informasjonen, være satt ut av kraft.

Selvfølgelig har de veid dette opp mot de mulighetene overvåking av Facebook-trafikken ville gi for å holde oversikt over regimekritikere. Og kommet til at farene med Facebook er større enn fordelene.

Det forteller meg at for oss andre må det være omvendt. Altså at fordelene er flere og større enn farene. Jeg ser på internett og sosiale medier som en mulighet til å utvide demokratiet. Mange kan komme til orde, informasjon og synspunkter flyter fritt, det er lett å opprette pressgrupper og interessegrupper av ulike slag. At medieredaksjonenes rolle og makt er tilsvarende redusert er et ubetinget gode.

Så får det bli opp til hver enkelt å ikke eksponere seg på en slik måte at man kan komme til å møte seg selv i døren på et senere tidspunkt. Slik sett er det det samme som gjelder i cyberspace som i den såkalte virkelige verden.

Upopulært om biodrivstoff

Fjerningen av avgiftsfritaket på biodiesel er et fornuftig vedtak, synes jeg. Heldigvis finnes det også politikere i dette landet som vender det døve øret til Haltbrekken og Hauge og kan se saker i en større sammenheng.

Regjeringen har gått inn for at biodiesel skal ha samme avgift som vanlig diesel, med unntak av Co2-avgiften. Men siden biodiesel foreløpig er dyrere å produsere enn vanlig diesel, vil dette medføre at slikt drivstoff ikke blir særlig konkurransedyktig. Stortinget har også, noe motvillig for å si det mildt, sluttet seg til forslaget.

Det er flere grunner til at jeg tror at dette er et fornuftig vedtak:

Biodrivstoff produseres av ulike åkervekster, i Norge vanligvis av raps. Det er altså en minusside ved slik drivstoffproduksjon, særlig tatt i betraktning at det fortsatt er mange som sulter her i verden.

I Norge er drivstoffavgiftene forholdsvis høye. Tanken bak avgiftene på drivstoff er at trafikantene i tillegg til å betale for kostnadene knyttet til selve drivstoffet, også skal dekke opp for de kostnadene trafikken påfører samfunnet i form av miljøulemper, trafikkulykker og slitasje på veiene. En lastebil som går på biodiesel bidrar akkurat like mye som alle andre lastebiler til kostnadene på disse områdene. Den eneste forskjellen er at biodiesel-lastebilen er CO2-nøytral. Derfor slipper den også CO2-avgift.

Staten trenger inntekter. Politikerne må både ta stilling til hvor store disse inntektene skal være, og bestemme hvordan pengene skal hentes inn. Skal biodiesel ha avgiftsfritak, må det kuttes i utgiftene eller inntekter må hentes annet steds fra.

Fullt avgiftfritak vil i praksis bety at resten av samfunnet subsidierer den delen av kjøretøyparken som kjører på biodiesel ved at de kostnadene disse tross alt påfører samfunnet, må dekkes av andre. Eller utgiftene må kuttes. Poenget er at det ikke er fornuftig å subsidiere et tiltak som har så store svakheter som dette. Blir konsekvensene lavere inntekter til Staten, kan dette i ytterste konsekvens bety at det blir mindre penger å bruke på andre CO2-reduserende tiltak som har betydelig mer for seg enn produksjon av drivstoff på åkerjord.

Det er også mulig å produsere biodrivstoff av trevirke og avfallsprodukter fra skogbruket. Det vil være en langt mer interessant energikilde. Dersom avgiftsfritaket på biodiesel nå hadde blitt opprettholdt, ville dette kunne ha medført at stadig større arealer med åkerjord ble tatt i bruk til drivstoffproduksjon. Prisen hadde blitt presset ytterligere ned, og det hadde vært vanskeligere for virkelig miljøvennlig diesel å komme inn på markedet.

Alle kjøretøyer kan kjøre på en blanding av vanlig drivstoff og biodrivstoff. I stedet for å subsidiere de som legger om til full dieseldrift, velger staten å kreve at drivstoffprodusentene skal blande inn en fast andel biodiesel (foreløpig 2,5%) i den dieselen de omsetter. På denne måten vil det fortsatt være et betydelig innslag av biodrivstoff på norske drivstofftanker, men staten kan kontrollere utviklingen ved å øke innblandingskravet etter hvert som mer etisk forsvarlig biodrivstoffproduksjon kommer i gang og blir konkurransedyktig.

Norge er i stadig større grad blitt et land hvor økonomiske og politiske særinteresser setter dagsorden. Noen ganger er disse også ettertrykkelig sauset sammen, som i denne saken. Vi trenger politikere som er modige nok til å ta upopulære avgjørelser og som klarer å vurdere enkeltsaker i en større sammenheng og som står oppreist når det stormer som verst. Heldigvis finnes det fortsatt noen slike.

Hurra for Andersen!

Husker du Andersen fra Skarnes? Han som våknet klokka fire.
Famlet etter knappen på et iltert vekkeur. Og skulle være på jobb i Oslo klokka sju? Stein-Ove Berg laget en ytterst traust vise om denne Andersen for noen ti-år siden.

På denne spesielt grå november-onsdagen har jeg tenkt i skrive litt om de 90% som faktisk stilte på jobb i dag, til tross for at det altså var en helt urimelig trist og mørk dag og de altså, som jeg skrev om sist, ikke hadde noe som helst å tjene på det rent økonomisk.

Hva er det som får alle Andersener til å komme seg opp og dra på jobb hver eneste dag? Lojalitet og pliktfølelse er en del av bilde. Men så er det også noe annet og viktigere: jobben er en viktig sosial arena, og det å få gjøre noe av det man kan aller best, og kanskje få anerkjennelse for det, er en glede i seg selv.

De fleste av oss har en jobb vi trives med. Og når man får jobbe i lyse og trivelige omgivelser, får store og små utfordringer hver eneste dag, ikke har urimelig mye å gjøre og treffer hyggelige og interessante mennesker, så er det ganske lett å gå på jobb selv om det er både mørkt og trist og kaldt ute. Derfor burde man kanskje være forsiktig med å kritisere de som ikke synes dette er like greit.

Jobb gir selvrespekt. For meg er arbeid til alle derfor den aller viktigste politiske saken. Om alle også kunne ha en jobb de trives i, ville vi ha lagt et viktig grunnlag for et godt samfunn.

Dessverre er det langt igjen, og neppe særlig realistisk å komme dit.

Desto større grunn til å berømme de som ikke har en jobb de trives spesielt godt med, men som karrer seg opp hver morgen og går på jobb fordi de må - for å tjene penger og kanskje for å bevare selvrespekten. År ut og år inn.

Andersen på Skarnes er kanskje gått av med afp for lengst. Vi får håpe han får noen gode år som pensjonist. Det har han absolutt fortjent.

Når det blir ulønnsomt å gå på jobb...

Norge har verdens beste sykelønnsordning - og verdens høyeste sykefravær. Er det ikke snart på tide at noen tør å kalle en spade for en spade?

For selvfølgelig er det en sammenheng. I dag er det faktisk økonomisk sett mer lønnsomt å være sykmeldt enn å gå på jobb (siden man da slipper reiseutgifter til og fra arbeidsplassen). Når det er slik på alle andre områder at folk stort sett foretrekker den løsningen som er mest lønnsom for dem, så bør man ikke være forundret over at 10% av den norske arbeidsstyrken til enhver tid er sykmeldt.

Sykefraværet vil neste år koste staten ufattelige 32 mrd kr. Noe av dette burde absolutt ha vært brukt på andre og bedre formål. Jeg sier ikke at alle sykmeldte er juksere, men at noen er det er jeg over hode ikke i tvil om. Hvordan kan man ellers forklare at "verdens rikeste land" som på alle helsestatistikker ligger godt eller til dels svært godt an, samtidig har 10% som er syke til enhver tid.

I Sverige er det slik at man ikke får lønn for den første sykedagen, og bare 80 % deretter. Det er også en generøs ordning, alle forhold tatt i betraktning. Vi burde forsøkt med noe av det samme her i landet, mener jeg.

Hovedargumentet til alle de som forsvarer dagens ordning er at det er "sliterne" - de med tunge jobber og lav lønn - som har høyest fravær og at en innstramming vil være usosial og urettferdig. Ja vel. Slik er det kanskje, men spørsmålet er hvor mye vi skal betale for sosial utjevning på dette området. Prisen er absolutt i ferd med å bli for høy.

Et samfunn som baserer seg på ordninger som gjør det ulønnsomt å gå på jobb, ber om problemer...

Når identitet er viktigere enn kommunikasjon

I Aftenposten diskuteres det om programledere skal få snakke som de vil på radio og TV, eller om det skal kreves at de snakker tilnærmet normalisert bokmål eller nynorsk. Dialektene er hellige i Norge, så dette blir fort en følelsesladet debatt.

Med mitt, riktignok ikke helt ferske, mellomfag i nordisk, føler jeg at jeg for en gangs skyld kan bidra med litt kvalifisert synsing.

Språkets primære funksjon er kommunikasjon. I tillegg er språket – og særlig talemålet – også er en viktig del av mange menneskers identitet. Måten vi snakker på (og i litt mindre grad skriver på) forteller noe om hvem vi er og hvor vi kommer fra. For meg er rekkefølgen her selvsagt, men sånn ser det ikke ut til å være for alle.

I Norge kan man noen ganger få inntrykk av at språket som identitetsuttrykk er viktigere enn dets funksjon i kommunikasjonen mellom mennesker. Desto mer spesiell en dialekt er, desto mer verneverdig virker det som den er, og desto viktigere er det for noen å få bruke den som kommunikasjonsmiddel.

Det beste argumentet for normalisering ligger i språkutviklingen selv. Det er ikke tilfeldig at dialektene i byene har færre spesialord og – former enn dialekter i bygde-Norge. Det er heller ikke tilfeldig at dialektene langs kysten er enklere enn dialektene i innlandet, og at det mest spesielle og grammatisk kompliserte talemålet finnes i bygder som historisk har hatt begrenset kontakt med omverdenen. Og motsatt at de grammatisk sett aller enkleste dialektene finnes i de delene av landet som har hatt mest kontakt med andre (fremmede) språk.

Språk er kode. Det blir meningsløst å bruke en kode i kommunikasjon med andre som disse ikke kan dekode. Man må tilpasse seg, og det er det som har skjedd i byene og i andre områder hvor kontakten med omverdenen har vært viktig og betydelig.

Sett i lys av dette burde det være temmelig selvsagt at dialektbrukere bør nærme seg de felles språkformene vi har her i landet, enten disse nå ligger nærmest bokmål eller nynorsk, når de henvender seg til mottakere som vil slite med å forstå talemålet deres.

Det er jo akkurat det folk i mer sentrale deler av landet har måttet gjøre bestandig.

Hva føler jeg nå...?

Nå er de i gang igjen disse innbitte og tidvis ganske snørrete menneskene på langgrennsski og i kondomdresser. Dagsnytts toppnyhet i ettermiddag var at Marit Bjørgen vant årets første verdenscuprenn på Beitostølen. Sikkert viktig for Bjørgen. Hun lever jo av dette, og har ikke hatt det så lett de siste årene. Har jeg skjønt. Selv om jeg verken kjenner Marit Bjørgen eller vet noe særlig om henne.

Jeg antar at meningen er at jeg skal bli glad når Marit Bjørgen vinner et skirenn. Det må vel være derfor NRK anser det som den viktigste nyheten akkurat nå?

Vel, jeg sliter litt med det der; jeg må innrømme det. Marit Bjørgen er norsk - som meg, men mer enn det har vi ikke felles, tror jeg. Selvfølgelig har jeg enda mindre felles med en svensk skiløper, eller en tysk. Så det er jo noe der. Men jeg kan jo ikke gå rundt å glede meg over alle nordmenn som har en god dag på jobben. Her må det gjøres et valg. Og da velger jeg å glede meg når de jeg kjenner og som faktisk betyr noe for meg lykkes med et av sine prosjekter, enten det er i jobb eller privat.

Nå vil de som kjenner meg spørre om hvorfor det forholder seg annerledes med fotballen - som jeg jo slett ikke er uengasjert i. Til det er det å si at fotball er langt mer enn en kamp mellom to ganger elleve. Livet og engasjementet på tribunene er like viktig. Her er det oss mot dem. Bydel mot bydel, by mot by, landsdel mot landsdel. I fotballen er identiteten knyttet til laget, til drakten og hele kulturen rundt.

I tillegg er god fotball rett og slett en kunstform. Det kan man neppe si om godt langrenn.

Likevel. Jeg ønsker Marit Bjørgen og de andre skiløperne en vellykket sesong. De jobber hardt og fortjener å lykkes. Selv gleder jeg meg til å starte min egen skisesong - og til timer i godstolen med Premier League.

Prinsessene kommer!

Stadig oftere synes jeg å høre stolte foreldre omtale sine døtre (og da helst de under 8-10 år)som Prinsesser. Ikke bare omtales - og tiltales - de på denne måten. De kles som om de skulle være det. De gis navn som skal passe inn i et sukkersøtt såpeopera-samfunn.

Kanskje er det en bagatell, men jeg velger å se på det som en nytt tegn i tiden. Foreldre som dyrker sine barn, og særlig døtre, som om de skulle være halvt overjordiske vesener.Barn er viktig, og å være foreldre er flott. Men det vi ønsker er vel jenter som skal ta ansvar og hevde seg i et samfunn hvor gutta litt for lenge har fått styre det meste.

Hva gjør det med dem? Hvordan preger det selvbildet deres? Alle kan se at utseende og klær i dag spiller en større rolle enn noensinne. Egentlig kan man bli ganske nedslått over utviklingen.

Og så er det vel sånn at alle vet, at jenter, og særlig i tenårene, oftere er troll enn prinsesser.

Miss Riktig Gange

Arbeiderbladet 9. november 1959 (gjengitt i Dagsavisen i dag):

"Den 19 år gamle Bjørg Tangen, gymnastikklærerinne ved Kristiansand katedralskole, ble i går kåret til Norges og verdens første "Miss Riktig Gange". Det skjedde i Samfunnssalen i går ved avslutningen av "Ta vare på deg selv turneen".

28 frøkner og fruer fra hele Sør-Norge deltok i den spennede finalen. De måtte gå mange runder på scenen før den store og sakkyndige juryen endelig felte sin dom. I juryen satt blant andre to professorer, Henrik Seyffarth fra Norge og Bo Ingelmark fra Sverige.

Fem av damene gikk til finalen, og disse fem ble belønnet med flotte premier.

Bjørg Tangen fikk en vakker hvilestol."

Noen av oss har vokst opp på denne tiden. Vi har litt å slite med....

Brick Lane

Brick Lane er en gate som går fra Whitechapel til Shoreditch i Londons East End, parallelt med og rett utenfor den gamle bygrensen. Gaten har fått sitt navn fra teglverkene som lå her i tidligere tider.

Denne helgen brukte vi en del tid i denne gaten. Vi bodde på Travelodge Liverpool Street, et steinkast øst for jernbanestasjonen og omtrent akkurat på den gamle bygrensen. Og det går fortsatt en markert grense her. På ene siden finansdistriktet i City, på den andre siden østkantstrøket Whitechapel, bl.a. kjent for Jack the Rippers ugjerninger høsten 1888.

Søndre del av Brick Lane er i dag sentrum i Londons Bangla Town og domineres av innvandrere fra Bangla Desh. Her ligger curry-restaurantene tett. Vi spiste på The Monsoon som er en av de enklere, men med nydelig mat til en billig penge. Tidligere var dette et jødisk strøk, og det finnes fortsatt bl.a. en synagoge og et jødisk bakeri i området.

Lenger nord skifter gatebildet. Her er det kafféer og små trendy butikker. I nordenden, fra tidligere Truman bryggeri til Bethnal Green Road, er det hver søndag gatemarked. Jeg har vært på mange gatemarkeder i London etter hvert, men dette må være ett av de beste. Her er det veldig mye fint å se; antikviteter, klær, gamle bøker, verktøy, bilder. Og mat fra alle verdens kanter. Noe av det beste er at det er temmelig fritt for turister. I alle fall foreløpig. Til gjengjeld er det mange, til dels veldig fargerike, ”eastenders”.

Vi har vært mye i London, men ikke så mye i East End. Så her er det enda mer å utforske for oss som er glad i London.

London

I utgangs-punktet reiser vi sjelden til samme sted to ganger. Verden er for stor og for spennende til det. Men ingen regel uten unntak: Til London reiser vi om igjen og om igjen. Denne helgens tur var nok rundt nr. 20 for min del.

Jeg var der første gang i 1970, 17 år gammel. Da hadde jeg ennå ikke vært i Oslo. Å komme til London og England den gangen var som å gå fra svart/hvitt-tv til farger. Ikke bare var det fargerikt; det var kult og spennende og ting som var litt fy-fy hjemme var helt ok der. London var i enda større grad enn i dag sentrum for hele ungomskulturen. Men for oss var pubene og fotballen og folkene vi møtte, viktigere.

Siden har det vært London som har vært Storbyen for meg. Selv om jeg etterhvert har vært mange andre store byer, er det ingen som kan konkurrere. Nå er det nok bare å være der, rusle gatelangs, stikke innom en pub, et gatemarked, sitte på tube`n eller på en benk i en park, bruke tid i en bokhandel.

Etter 40 år er byen selvfølgelig en annen, men stemningen fortsatt den samme. I alle fall for meg.

Journalistisk spikersuppe

Jeg må innrømme at journalister nok ikke er den yrkesgruppen jeg har størst respekt for.

I morges kunne vi høre på NRK at et Stortingsvalg i dag ville ha gitt borgerlig flertall. Studerer man tallene som ble lagt ut på nrk.no ser man at bevegelsene for partiene varierer mellom minus 0,5 prosentpoeng og pluss 0,8 prosentpoeng. Altså godt innenfor feilmarginen som vanligvis er rundt 3 prosent på denne typen målinger. Enhver tolkning av slike tall blr derfor temmelig meningsløs.

Dessuten: Spørsmålet som stilles i slike undersøkelser er: "Hvilket parti ville du ha stemt på dersom det var Stortingsvalg i morgen?" Nå er det som alle vet ikke valg i morgen - faktisk er det ikke Stortingsvalg før om nesten fire år. Spørsmålet er derfor meningsløst for mange og kanskje de fleste. Noen tenker kanskje over hvem de vil stemme på hver eneste dag - andre gjør det ikke før de må, og knapt nok da.

Og når man ser hvor dårlig meningsmålerne traff selv rett før valget og på valdagen burde det være all grunn til å være forsiktig med å legge for mye i slike målinger.

Men det var kanskje ikke andre spikere å koke suppe på i NRK i morges?

Rugspiredråper til 20.000 kr. literen

I disse influensatider er det godt å vite at det finnes midler mot alt. Oralmat rugspiredråper f.eks. markedsføres som en effektiv medisin uten noen bivirkninger. Det dreier seg om dråper fra biodynamisk dyrket rug som atpåtil er gjødslet med stoffer av oppmalt dyrehorn. En metode utviklet av Rudolf Steiner allerede i 1923. Pussig da, kanskje, at det ikke finnes noen vitenskapelig dokumentasjon av effekten. Men som hun sa damen som ble intervjuet på Dagsnytt på NRK i morges: etter at jeg begynte å ta rugspiredråpene har jeg aldri vært syk. Og da, så. 208 kr. for 10 ml ( dvs. 20.800 kr. literen) må jo være et riktig røverkjøp...!

Det er mulig rugspiredråper ikke har noen bivirkninger. I så fall er det fordi de heller ikke har noen virkninger.

Konspirasjonsteoriene yngler i disse svineinfluensatider. Dessverre er det få som har fokus på alle de sjarlatanene som tjener gode penger på folks manglende tillit til vitenskap og myndigheter. Det er den virkelige konspirasjonen!