Overvåkingssamfunnet

Regjeringen har lagt frem forslag om at EUs datalagringsdirektiv skal implementeres i norsk lov. Protestene er og har vært mange og høylytte. Mange frykter overvåkings-samfunnet. 17 102 av dem så mye at de har meldt seg inn i Facebook-gruppen Stopp Datalagringsdirektivet.

Og da stusser jeg litt….

Datalagringsdirektivet medfører at trafikkdata (altså hvem man er i kontakt med) skal lagres i ett år og at politiet i forbindelse med etterforskning kan få en domstols kjennelse for å hente opplysninger fra registrene. Hva som er kommunisert får man ikke tilgang til.

Jeg kan godt forstå at folk er engstelig for at uvedkommende skal få tilgang til informasjon om hvem de er i kontakt med, men synes samtidig det rimer dårlig med at halve befolkningen blottlegger store deler av det sosiale nettverket sitt samt politiske og verdimessige preferanser på Facebook og gjennom andre sosiale medier.

Den som måtte ønske å kartlegge livene våre, vil nok ha større nytte av å snoke i Facebook enn i teleoperatørenes registre.

Religion og makt

Enhver som besøker Peterskirken i Roma må bli slått av prakten og dimensjonene. Mer enn noe annet utstråler byggverket den katolske kirkes ambisjoner og selvbilde. Man kan spørre seg hvilken rolle religioner ville ha spilt i verden dersom de ikke var så velegnet til å legitimere makt.

Midt i Peterskirken ligger det praktfulle høyalteret. I kjelleren under alteret finner man sarkofagene til tidligere paver. Over høyalteret troner den voldsomme kuppelen. Sentrum i den er omkranset av vinduer som slipper lyset fra oven inn. Dette er sentrum i den katolske kristenheten. På store høytidsdager holder paven, som hevdes å inneha et embete innstiftet av apostelen Peter, messe fra høyalteret i Peterskirken.

Symbolikken er tung. Her knyttes himmel og jord, fortid og fremtid, sammen. Paven er den øverste fortolker av en allmektig guds budskap. En sterkere legitimering av makt kan ikke tenkes i et samfunn hvor mennesker bygger sin virkelighetsoppfatning på et religiøst grunnlag.

Historie og politikk dreier seg i stor grad om maktkamp. Frem til slutten av 1700-tallet var maktkrav i vår del av verden i stor grad begrunnet i guds vilje. Gjennom århundrer pågikk det en kamp mellom makt basert på territoriell kontroll og makt basert på det vi kan kalle åndelig kontroll. På samme måte som paven hevdet å ha sitt oppdrag fra gud, begrunnet kongene sin makt i at de styrte på grunnlag av guds nåde. Logikken var at siden gud var allmektig var det også han som måtte ha gitt kongen hans makt. Og den som motsatte seg kongens makt spilte dermed på lag med djevelen.

Kristendommen er som monoteistisk religion velegnet for å legitimere makt. Mens andre religioner opererer med flere guddommer som kan representere ulike krefter og ha ansvar for ulike deler av virkeligheten, har de monoteistiske religionene den fordelen ut fra et maktperspektiv at de som skaffer seg legitimitet som guddommelig utpekte fortolkere, kan hevde at de står i et direkte linjeforhold til en allmektig gud. Desto sterkere maktambisjoner en kirke har, desto mer fasttømret og ensrettet er gjerne måten de fortolker guds vilje på.

Derfor kan de monoteistiske religionene være farlige, og kanskje er det også derfor de har kunnet legge store deler av verden under seg.

I Europa er kirkenes makt betydelig redusert på den storpolitiske arena, men fortsatt er mennesker utsatt for kontroll og styring i menigheter av ulike slag. I andre deler av verden spiller fortsatt religiøst legitimert maktbruk en betydelig rolle. Israel er et eksempel. Ellers ser vi det særlig i den muslimske delen av verden i dag. Iran er et godt eksempel, men også Al Qaidas aktivitet har sin bakgrunn i et maktkrav begrunnet i religiøs argumentasjon.

Man kan saktens spørre seg hvordan religionene hadde utviklet seg dersom de ikke hadde vært så velegnede som grunnlag for maktutøvelse. Kanskje kan den utviklingen vi nå ser i vår del av verden gi et bilde av dette. I Norge har kirken vært underordnet staten siden 1537. Etter reformasjonen har kirkens makt primært vært knyttet til samfunnets normgrunnlag. Staten definerte hva som var lovlig eller ulovlig; kirken hva som var syndig og ikke syndig. I mange år var dette relativt sammenfallende størrelser.

I løpet av de siste 50 årene har kirkens maktbasis blitt betydelig svekket. Dette henger sammen med at det ikke har vært mulig å opprettholde det tilnærmede monopolet kirken hadde på å definere hva som er riktig og galt i samfunnet. I stedet har kirken måtte konsentrere seg om de oppgavene som fortsatt er etterspurt i samfunnet. Omsorgs- og seremonimesterrollene har blitt de sentrale.

Når religionen ikke lenger kan brukes som maktgrunnlag blir det fritt frem for flere stemmer. Kirken er i strid med seg selv om sentrale lærespørsmål, og utviklingen i befolkningens religiøsitet synes helt frikoplet fra kirkelig kontroll og går i de underligste retninger.

Uten religionene hadde verden utviklet seg helt annerledes enn det den har gjort frem til nå. Dermed ikke sagt at resultatet hadde blitt noe bedre. Uten en maktlegitimerende funksjon hadde også religionene utviklet seg helt annerledes. Heller ikke det hadde nødvendigvis medført et resultat som folk og samfunn var bedre tjent med.

Likevel er det viktig å være kritisk. Når jeg ser paven holde messe fra høyalteret i Peterskirken ser ikke jeg på ham som et talerør for en allmektig himmelsk gud, men som et talerør for en kirke som i hundrevis av år prøvde å gjøre seg allmektig på denne jord og som fortsatt har betydelige ambisjoner om å påvirke folk og samfunn.

Om å ikke se det man burde se...

9. april er det 70 år siden det tyske angrepet på Norge. Jeg har ofte undret meg på hvordan regjering, forsvar og folk kunne bli så totalt tatt på sengen. Men kanskje var det bare et utslag av at det er en menneskelig svakhet å ikke kunne trekke riktige slutninger av tilgjengelig informasjon dersom resultatet blir et annet en det man ønsker og venter?

Advarslene var mange om at noe var i gjære i ukene frem til angrepet, uten at de ble tatt på alvor. I ettertid er det også lett å se at et angrep nordover måtte bli et av de første grepene tyskerne vurderte når de skjønte at de var på vei inn i en ny konflikt med Storbritannia og Frankrike.

All strategisk tenkning i Tyskland måtte dreie seg om å unngå at en ny krig skulle få samme forløp som den forrige. Tyskland tapte første verdenskrig på vestfronten, men også fordi en effektiv blokade av tyske havner gjorde det umulig å få inn en del av de varene som trengtes for å holde krigen og det sivile samfunn i gang. Det siste var noe av bakgrunnen for den såkalte dolkestøtslegenden, som var en viktig del av den nazistiske retorikken. Tyskerne tapte ikke krigen på slagmarken, men på hjemmefronten der sosialistene falt keiser, regjering og hær i ryggen, var budskapet.

Å ta kontroll over Norge ga Tyskland mange fordeler. Den viktigste var kanskje tilgangen til en kystlinje som var så lang at den ikke kunne blokkeres av de allierte, og kontroll over luftrommet. Like viktig var sikringen av tilgangen til jernmalmen fra Kiruna. Andre åpenbare gevinster var muligheten til å angripe Sovjetunionen fra en nordlig flanke og tilgangen til norske mineral- og fiskeressurser. Legg til at tyskerne måtte vurdere det slik at dersom de ikke sikret seg kontroll over Norge, så ville de allierte gjøre det, og det fremstår et bilde av en gevinst som var så betydelig at en satsing med relativt høy risiko kunne la seg forsvare.

Så vidt jeg vet har det aldri blitt klarlagt om regjering og forsvarsledelse fullt ut forsto Norges strategiske betydning ved utbruddet av andre verdenskrig. Det som er helt klart er likevel at de i alle fall ikke tok konsekvensene av en slik forståelse, hvis de hadde den. Britene hadde i hundrevis av år vært den dominerende sjømakten i Europa, og det ble trolig antatt at dette ville være garanti nok mot et slikt angrep.

Den som hadde fulgt med på den internasjonale arena de siste årene ville imidlertid ha sett at Hitler ikke var redd for å ta risiko, at han hadde bygget opp en betydelig marine og var opptatt av å utnytte de fordelene uforutsigbar opptreden ga.

Norske politikeres og offiserers opptreden frem mot – og i - 1940 fremstår i ettertid som temmelig ynkelig og var i lang tid mye av et nasjonalt trauma. Etterkrigstidens forsvars- og sikkerhetspolitikk kan da også i stor grad forstås som et ønske om for all del å unngå et nytt 9. april.

Da bør man kanskje huske at de som satt med maktene de avgjørende årene frem mot 1940 først og fremst så det som et mål å unngå å bli trukket inn i en ny europeisk konflikt, med andre ord å prøve å gjenta den suksessformelen man så for seg at politikken under første verdenskrig hadde bygget på. Det var dette som var den rammen de analyserte situasjonen ut fra. Og i 1914 – 18 hadde man strengt tatt ikke gjort noe særlig i det hele tatt – bortsett fra å profitere på den økte etterspørselen etter norske varer og norsk tonnasje krigen medførte.

Ingen forutså heller 11. september eller angrepet på Pearl Harbour og veldig få finanskrisen. Også dette hendelser der en virkelighetsforståelse har måttet vike for en annen; der historien plutselig tar en annen retning. I ettertid er det lett å se at også at også disse viktige vendepunktene ikke kom tilfeldig, men var et resultat av bakenforliggende forhold som var synlige for mange.

Dette betyr ikke at vi ikke skal forsøke å finne ut og forberede oss på hva som kan skje i fremtiden. Tvert i mot, i mange sammenhenger kan det være lurt å legge større vekt på dette – ikke minst fordi det ser ut til å være en allmennmenneskelig egenskap å ikke se det man burde se dersom resultatet er ubehagelig nok.

Mange slags investeringer

Det er forskjell på forbruk og investering, hevder mange, og argumenterer for massiv bruk av oljepenger til bygging av veier og jernbane i Norge. Problemet er bare at det er forskjell på gode og dårlige investeringer også. Gode investeringer gir penger tilbake. Dårlige investeringer er penger ut av vinduet.

Et påfallende trekk ved diskusjonen om økt bruk av oljepenger til infrastruktur i fastlands-Norge, er at det aldri egentlig blir en diskusjon. Ingen tar til motmæle mot at investering i landets fremtid er fornuftig. Men samtidig ser det ut til å være tilnærmet umulig å få gjennomslag for argumentene.

Det hevdes fra tid til annen at de reelle makthaverne i Norge er samfunnsøkonomene i Finansdepartementet, som fremstår som vokterne av selve Den nasjonaløkonomiske ansvarligheten. De klarte å temme Kristin Halvorsens pengehunger i løpet av uker, og noen av oss tror at de ikke ville trenge stort lenger tid på en fremtidig finansminister Siv Jensen.

Når byråkratene i Finansdepartementet synes ubøyelige i sin motvilje mot å åpne pengesekken for investeringer i det sterkt forsømte vei- og jernbanenettet her i landet, er det ikke fordi de er prinsipielle motstandere av tung satsing på landets infrastruktur, men snarere fordi de ikke har tillit til at politikerne klarer å plukke ut prosjekter som faktisk vil gi penger tilbake til samfunnet.

Og det har de da heller ingen grunn til. Gjennom mange ti-år har de investeringene som har vært gjort på veinettet vært fordelt mellom fylkene ut fra prinsippet at alle skal få sitt. Og resultatet er at vi i dag har et veinett hvor veistandarden noen ganger fremstår som omvendt proporsjonal med trafikkmengden.

Det er ikke vanskelig å forstå at utkantpolitikere sloss for sine lokale veiprosjekter. De er tross alt valgt for å representere folk i det fylket de kommer fra. Og folk i Sogn og Fjordane har liten glede av veier i Østfold.

Men skal vi begynne å betrakte veier og jernbaner først og fremst som investeringer, må vi ha beslutningsprosesser som bygger på økonomiske vurderinger snarere enn distriktspolitiske hensyn. I klartekst betyr det at politikerne enten må koples fra, eller i det minst forplikte seg til å vurdere prosjektene ut fra hvor lønnsomme de er for samfunnet som helhet, og ikke ut fra hvor positive de vil være for folk og næringsliv i hjemfylket.

Og det kommer nok ikke til å skje med det første…..

Tro og viten i klimadebatten

Vi er i ferd med å legge bak oss den kaldeste vinteren på nesten 30 år. Med 90-tallets rekordmilde vintre og dystre klimaspådommer i bakhodet, var det mange av oss som nesten ikke trodde at vi skulle få oppleve en slik fimbulvinter igjen.

Samtidig iler klimaekspertene til og forsikrer oss om at én kald vinter i Europa ikke betyr at klimaendringene kan avlyses. Og selvfølgelig kan de ikke det. Alle oppegående mennesker skjønner jo at været varierer mye fra år til år og at enkeltutslag ikke kan tillegges avgjørende vekt.

Likevel rinner det meg i hu at vi titt og ofte har opplevd at miljøbevegelsens talsmenn (og –kvinner) har brukt ethvert utslag i motsatt retning som argument for at klimatrusselen må tas på alvor; det være seg milde grønne vintre, sommerflommen for noen år siden eller høststormer av uvanlig styrke.

Klimadebatten kan være vanskelig for noen og enhver. Spesielt vanskelig blir det når miljøer som bygger sine standpunkt på forskning skal dele arena med folk som har samme standpunkt uansett hva forskningen måtte frambringe.

For slik er det i denne saken. Lars Haltbrekken vil være like overbevist og tale med like stort patos om klimaendringene uansett om forskningsresultatene sier det ene eller det andre. På samme måte som Siv Jensen aldri vil ta inn over seg de beviser som måtte være der.

La oss tenke oss at mediene slår opp en ny miljøtrussel som ikke har vært kjent til nå. Er det i det hele tatt tenkelig at Naturvernforbundet vil si at ”nei, dette tror vi ikke er noe særlig alvorlig” eller at Fremskrittspartiet går på barrikadene for å kreve handling straks?

Selvfølgelig er det ikke det , og årsakene til dette kan være flere. Jeg har i et tidligere blogginnlegg pekt på at miljøorganisasjonene driver en slags privat forretningsdrift, og at de er avhengig av oppmerksomhet for å få støtte fra sponsorer og gjennom det mulighet til å lønne ledelse og ansatte.

I tillegg dreier det seg nok både for miljøaktivistene og Fremskrittspartiets folk om at de har et grunnsyn på samfunnsutviklingen som er med på å styre virkelighetsoppfatningen deres. Svært mange i miljøbevegelsen er preget av en negativ og pessimistisk holdning til det moderne samfunnet, og denne slår inn på mange områder. Motsatt er klimaskeptikerne i Fremskrittspartiet og andre steder preget av en utviklingsoptimisme der mantraet er at bare venstrekreftene kan holdes unna makten så kan alle problemer løses.

Høyresiden betrakter i stor grad miljøbevegelsen som venstresidens trojanske hest, og de ser på den reguleringsiveren mange miljøaktivister har som et utslag av en generell samfunnsholdning snarere enn noe som har sin bakgrunn i faktiske problemer. Og dermed er skyttergravkrigen i gang.

Dessverre er det klimaet og miljøsaken som taper på dette. Folk blir skeptiske til argumentene og klarer ikke å skille mellom hva som er tro og hva som er viten. Forskerne kan godt komme til å spørre seg hva de skal med fiender når de har slike venner. Resultatet blant folk flest blir passivisering og manglende vilje til å akseptere radikale løsninger.

Tre iskalde måneder bidrar selvsagt til det samme.

Romøren-saken - en norsk karikaturstrid...

Med engasjementet og hatet folk og journalister har vist de siste dagene, demonstrerer de at etniske nordmenn kan reagere like tilsynelatende irrasjonalt som en del muslimer når de opplever at viktige symboler blir krenket.

La oss se på de nakne fakta i Romøren-saken:

Hoppsporten er en liten idrett i Norge i den forstand at det er få aktive utøvere. Av de aktive utøverne er bare tolv kvinner (kilde: skihopp.no). Kvinnelige skihoppere er derfor en helt marginal gruppe i idretts-Norge.

Bjørn Einar Romøren er en av de beste mannlige hopperne. Anette Sagen er den ubestridt beste av de tolv kvinnelige hopperne.


Det er bygget en ny hoppbakke i Oslo i forbindelse med VM i skihopp om skal arrangeres der neste år. Bystyret i Oslo har diskutert hvem som skulle få være den første hopperen som satt utfor bakken i rennsammenheng. De valgte Anette Sagen. Mange i hoppmiljøet mente Romøren skulle ha fått hoppet først, siden han er den mest meriterte av hopperne som vil ha den nye bakken som sin naturlige hjemmearena.

Dagen før åpningsrennet gjør de ansvarlige de siste forberedelsene i bakken. Som alltid i slike sammenhenger må det brukes prøvehoppere. Det er altså helt klart at Anette Sagen rent teknisk under ingen omstendigheter kommer til å være den første som hopper i bakken.

Som første prøvehopper setter Bjørn Einar Romøren utfor. Hvorfor dette skjer er litt uklart, men det sannsynlige er vel at noen har tenkt at når Romøren ikke kunne være første offisielle hopper, så er det bare rett og rimelig at han får være første prøvehopper.

Og dermed er helvete løs…

Nøkternt vurdert er dette en fillesak. De voldsomme og hatefulle reaksjonene kan bare forstås dersom man legger til grunn at dette egentlig ikke dreier seg om et prøvehopp, men om en krenkelse av viktige norsketniske verdier.

Saken berører fire viktige nasjonale symbolverdier:

• For det første likhetsidealet. Anette Sagen er like god å hoppe på ski som mange av de guttene som deltar i nasjonale mesterskap. At Sagen ble valgt skulle vise hvor viktig likestilling mellom kjønnene er i Norge

• For det andre askeladdidealet. I Norge er outsideren en mytisk skikkelse. Sagen er en slik skikkelse. Hun har møtt mye motbør. Nå skulle hun løftes frem og få prinsen og halve kongeriket. Mange liker å se på Norge som en outsidernasjon. Vi er ikke som alle andre, men når alt kommer til alt er vi pokker så gode…

• For det tredje fordi dette dreier seg om skihopping og arven fra Sondre Nordheim og fedrene i Morgedal..

• For det fjerde fordi det dreier seg om Holmenkollbakken som gjennom mer enn hundre år har vært et nasjonalt ikon

Husk på at Kronprins Olav i 1922 og 1923 deltok i Holmenkollrennet og dermed beviste at han var norsk og ikke dansk-britisk prins, samtidig som han levde opp til likhetsidealet og fremsto som en mann av folket.

For utlendinger må det være like vanskelig å forstå de voldsomme reaksjonene på Romørens prøvehopp som det for oss er å forstå de sterke følelsene som kommer i sving i andre miljøer pga av en dårlig tegning som fremstiller profeten Mohammed som en gris…

Det var selvfølgelig uklokt av de ansvarlige å la Romøren være første prøvehopper. Når det skjedde var det fordi de ikke skjønte hvilken symbolkraft denne handlingen ville ha. Sikkert fordi de som driver med skihopping i det daglige har et langt mer praktisk og jordnært forhold til idretten enn journalister og folk flest.

Indiske øyeblikk

En reise i India er som å være under konstant bombardement av inntrykk. Kanskje er det det som gjør det aller mest spennende; de hyggelige overraskelsene, merkverdighetene, det henimot bisarre. Her er noen av de fine og rare øyeblikkene jeg kommer til å huske en stund:

1. Bangalore kl 0300 om morgenen. Vi kom i taxi fra flyplassen og skulle ta et tog til Mysore kl. 0450. Jernbanestasjonen var stengt, og vi måtte slå oss til utenfor med bagasjen stuet opp rundt oss. Der var vi ikke alene. Tett i tett, og med bare en avis som underlag, ligger uteliggerne og sover eller prøver å sove. Det måtte være noen hundre av dem. Kanskje har vi mange ganger mer i baggene våre enn det de rundt oss har av eiendeler her i verden. Noen går litt til og fra. Ingen reagerer på oss. Ingen lange blikk på bagasjen, ingen fiendtlighet, ingen tigging. En kvinne begynner å danse forsiktig rundt på plassen rett foran oss, mens hun synger en lavmælt sang. Så åpnes portene, og vi kan vende tilbake til vår privilegerte tilværelse.

2. Søndag på vei gjennom landsbygda i bil med leid sjåfør. Rismarker. Folk i arbeid overalt, men knapt en maskin å se. Vi stopper for å ta noen bilder. Noen blide gutter i 10-11 års alderen flokker seg rundt bilen og vil prate engelsk. Noe de viser seg å kunne minst like bra som jevnaldrende norske barn.
I en elv bader fem andre glade gutter med en kalv mens kvinnene sitter på bredden og følger med. Det slår oss at vi sjelden ser så glade barn hjemme som de vi opplever her

3. Tidlig stille morgen ved bredden av Lake Kabini i Nagarhole nasjonalpark. Vi er klar for safari med båt langs sjøens bredder. Det er ennå en stund til lyset kommer. Det ligger dis over vannet. Langt borte fra den andre siden av sjøen høres vilter tromming og sang. ”Festival in the village” sier sjåføren som kjører oss til møteplassen. De hadde holdt på hele natten, og de holdt det fortsatt gående da vi dro videre noen timer senere.

4. Family Restaurant in Backyard sto det på skiltet i Fort Cochin (Kochi). Vi slår oss ned og bestiller to kalde øl. Etter en stund kommer servitøren med en 2/3 liter flaske som han deler på to store porselenskrus. Den andre flasken slår han over i en tekanne som han setter på bordet.
Vi skal slippe å avsløre for andre besøkende at vi drikker alkohol. Plutselig skjønner vi at det ikke er te de drikker de som sitter ved bordene rundt oss heller.


5. Plutselig sitter den der på ripen av en kano langs bredden av en smal kanal i Kerala backwaters, kingfisheren, med en sprellende nyfanget fisk i nebbet. Få fugler er vakrere, i blått, hvitt og gult. Vi har leid en kano med mann til å padle og er etter hvert kommet inn i det innerste av kanalsystemet. Nærmest inn i bakhagene til folk. Her er det bare kanoene som kommer frem. Stille og fredelig, med palmer som strekker seg ut over kanalen og speiler seg i vannet. Kamera kommer selvfølgelig raskt frem, men før drømmebildet lot seg ta var fuglen fløyet. Men et litt uskarpt et får vi da med oss…


6. Stranden i Aleppey. Det nærmer seg solnedgang. Det fylles opp med barn, ungdom og familier. Skoleklasser busses til og med hit for å se solen dukke ned i det indiske hav. Foran oss en familie med tre små barn som har kledd seg pent for anledningen. Ungene ser ut til å være engstelig for å bli våt på bena. Bading er det ikke snakk om. Ingen bader i sjøen her. Men vakkert er det. Et bilde på det nye India?

7. Vi entrer toget i Aleppey om ettermiddagen for å reise til Trivandrum, en reise på rundt tre timer. I vognen er det lite folk, og i vårt avdele ingen. Likevel ligger det to små kofferter, eller store dokumentmapper om man vil, der. De er låst fast ved hjelp av kjede og hengelås. Hva er dette? Vi aner ørlite uråd. Med tallrike advarsler om ”unattended luggage” i minne begynte vi å stusse: det kunne vel ikke være en……bombe…. Eller noe sånt? India er tross alt et land som relativt ofte opplever terrorangrep av ulike slag, også på tog. Etter en stund kom konduktøren, som viser seg å hete Joshua og er en liten rund mann i litt for stor dress og slips. Han sjekker billettene, og da han skjønner at vi stusser over koffertene, setter han i å skoggle. Det var det morsomste han hadde hørt. Did you really think it was a bomb….???? Hahahaha! Nei dette var kontorutstyret hans og til den andre konduktøren om bord, og det var ikke noe farlig i det hele tatt… Vi regner med at dette blir en historie som kommer til å skape munterhet i konduktørmiljøet i Indian State Railways i mange år fremover.

8. Vel fremme på jernbanestasjonen Trivandrum, eller Thiruvananthapuram, som byen heter, men som bare innfødte klarer å uttale sånn noenlunde, er utgangen halvveis blokkert av noen hundretall kvinner som sitter overalt med kokekar av keramikk eller aluminium og murstein til å plassere dem på. Så mange var de at de stenger for rickshawene på stasjonen og gjør det vanskelig for oss som skal ha transport til hotellet. Det viser seg at det er ”festival” i byen neste dag, og de kvinnene vi møter utenfor stasjonen er ekstra tidlig ute. Neste morgen er det 300.000 av dem i gatene i Trivandrum og alle koker de mat i kjeler plassert på tre murstein og der veden er tent med ild som er brakt ut fra byens store tempel. Gatene er selvfølgelig fylt med røyk og os fra kokingen. Hele dagen holder de på, helt frem til prester fra tempelet kom med hellig vann og dusjet over maten. Temperaturen lå på 33-34 grader i skyggen selv uten all vedfyringen i gatene. Hva den reelt er for de stakkers menneskene som sto ved grytene i solsteiken er det vel ingen som vet…

9. På flyplassen i Mumbai er de absolutt opptatt av å leve opp til internasjonale standarder; også på toalettfronten. Før en lang flyreise kan det være fornuftig å tilbringe noe tid på toalettet, hvilket jeg også gjorde. I det jeg entrer området med avlukker blir jeg møtt av en hyggelig og imøtekommende ung mann som viser meg til mitt tildelte avlukke og sørger for å gjøre en siste finpuss av toalettskålen før han slipper meg til. Deretter begir han seg til å vente utenfor. Vel ferdig ble jeg tildelt en vask, og han demonstrerer hvordan jeg skal bruke såpedispenseren før han presenterer meg for papirhåndkleholderen og for sikkerhets skyld rekker meg et par-tre håndklær. Deretter holder han søplebøtten åpen for meg slik at jeg kan gjøre meg av med de brukte håndklærne. Så får jeg heldigvis forlate lokalet; helt på egenhånd.

Slutt på pinlighetene?

Jeg er på ingen måte noen stor Grand Prix-fan, men registrerte at gårsdagens norske finale må ha vært den første helt uten pinlige innslag. Uansett hvem som dro i land seieren så ville det være til å leve med.

Slik har det på ingen måte alltid vært. De av oss som ønsker at Kongeriket skal fremstå som i alle fall sånn passelig oppegående når det gjelder populærkultur har hatt mye å gremme oss over. Knapt noen har flere smultringer og flere sisteplasser enn oss, og ofte har vi sendt av gårde låter og artister til den internasjonale finalen som har vært lysår fra hva som rørte seg, hadde rørt seg og skulle komme til å røre seg, på den internasjonale musikkarenaen.

Her er min høyst personlige liste over de ti verste norske pinlighetene:

1. Samiid Ædnan – Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta (1980). Hey-lå-li-lå-li-lå-li-lå-lå-li-leia. ”Joik har større makt enn krut”. Ompalåt i ml-tradisjon med sameromantikk. (16. plass i finalen)

2. Romeo – Ketil Stokkan (1986). Skrekkelig og smakløs ompa-låt toppet med uforglemmelig vrikking fra Great Garlic Girls – til alt overmål i Grieghallen… (12 plass)

3. Ven a bailar conmigo – Guri Schancke (2007). Stemt frem av nordmenn med gode grisefest-minner fra Costa del Sol. (Utslått i kvalifiseringen – heldigvis)

4. Brandenburger Tor - Ketil Stokkan (1990). Enda mer ompa. Nå i et fåfengt forsøk på å spille på den aktuelle politiske situasjonen

5. San Francisco - Tor Endresen (1997). Syltynt frieri til de som mimret om 60-tallet, men det var ikke så mange (24.plass, 0 poeng))

6. Lenge leve livet – Dollie de luxe (1984). Ut på ski uten gli… (17. plass)

7. My Heart Goes Boom – Charmed (2000). Ikke kunne de synge, ikke kunne de danse… (11. plass)

8. Visjoner – Merethe Trøan (1992). Rett og slett PINLIG dårlig. Ikke stort mer å si om den saken. (18. plass)

9. Casanova – Anita Skorgan (1977). Flere stavelser i teksten enn det var plass til i melodien. (14. plass)

10. Mata Hari – Anne Karine Strøm (1976). Hippie-flirt i jazz-innpakning. Kunne ikke bli mer feil. (18. plass)

I år, som i fjor og forfjor, kan jeg se finalen uten å gremme meg over fedrelandets representant(er). Og siden det er Norge som skal arrangere den, så blir det nok til at jeg ser på. Blant annet for å kunne fryde meg over andre lands pinlige merkverdigheter….

Ut på dato

Kristelig folkeparti er i ferd med å gå ut på dato. Denne uken lanserte den ene nestlederen forslag om ny politikk på en rekke områder. Felles for alle forslagene er at både Arbeiderpartiet og Høyre vil kunne slutte seg til dem. Inger Lise Hansen har helt sikkert rett i at flere vil like partiet dersom de endrer politikk i den retningen hun foreslår. Men det betyr ikke at flere vil stemme på dem – kanskje snarere tvert imot.

Kristelig folkeparti er historien om en merkevare som er i ferd med å gå ut på dato. Det blir litt som Solo og Toy tyggegummi. De har hatt sin storhetstid. Utviklingen har gått fra dem. Man kan relansere dem så mye man vil; endre smak og innpakning. Ingenting vil egentlig kunne nytte.

Politikken var enklere før i tiden, og det var religionen også. Arbeidere stemte Arbeiderpartiet, lærere stemte Venstre, bønder stemte Senterpartiet og forretningsfolk stemte Høyre. Det vil si; hvis de ikke mente at den religiøse tilhørigheten deres var viktigere enn den yrkesmessige og sosiale. I så fall stemte de Kristelig folkeparti.

Religion var noe som ble levert i pakker. Det var ikke snakk om å plukke litt her og litt der. Du kunne være statskirkekristen, indremisjonskristen, pinsevennkristen eller tilhøre andre obskure lutherske sekter med egne pastorer og bedehus. Men du kunne ikke være kristen på juleaften, tro på reinkarnasjon på nyttårsaften og på å finne sin egen aura fjorten dager senere.

Kristelig folkeparti var – og er – partiet for det organiserte kristenfolket og ikke så veldig mange andre. Religion er ikke politikk, vil mange mene. Grunnlaget for Kristelig folkeparti er imidlertid at noen politiske standpunkter anses som mer kristelige enn andre. Og forbausende ofte er det slik at tradisjonelle ideer alltid ser ut til å være mer kristelige enn nye ideer.

Amish-folket i USA kjører fortsatt rundt med hest og kjerre. Kristelig folkeparti kjempet drabelig mot innføringen av tv i Norge, og i neste omgang mot overgangen til farge-tv. Partiet har siden det ble stiftet på 30-tallet kunnet loggføre en nærmest uendelig rekke av tapte slag. Alt har i grunnen gått galt når det gjelder partiets hjertesaker.

Nå ser partiet sperregrensen i kvitauget. Og nå begynner noen for alvor å stille spørsmål ved om det er politikken det er noe i veien med. Selvfølgelig er det politikken det er noe i veien med! Det norske samfunnet har vokst fra Kristelig folkeparti. Partiet har i tiår etter tiår dyrket sine særstandpunkter, mens konkurrentene har tilpasset seg utviklingen i velgerfolket og bygget sin profil på saker som det er mulig å mobilisere velgere på.

Toy ble forsøkt relansert for noen år siden. Nå uten sukker og i samme innpakning som konkurrentene. Det kunne umulig gå bra. Skal en merkevare overleve må den utvikles i takt med markedets endrete preferanser. Det nytter ikke å komme etter og forsøke å kopiere konkurrentene.

Slik tror jeg også det vil gå med Kristelig folkeparti. Uansett om de forsøker å holde på sin gamle profil eller følge Inger Lise Hansens forslag om å låne klær fra konkurrentene, vil det bare være et spørsmål om tid før de er et miniparti med noen enkeltrepresentanter på Stortinget fra Sør- og Vestlandet.

Og vi vil savne dem akkurat like mye som vi savner Toy tyggegummi…

Evigvarende køer?

Ikke en dag uten negative nyheter fra sykehus-Norge. Køer, triksing med lister, budsjettsprekk.… Må det være sånn?

Jeg er redd det nesten må det. I Norge (og i Europa) er prinsippene om at tilgangen til medisinske tjenester i størst mulig grad skal være lik for alle, og at fellesskapet skal dekke det aller meste av kostnadene, rotfestet. Slik vil folk og politikere ha det, og slik vil jeg ha det.

De aller fleste andre goder i samfunnet fordeles som kjent ved hjelp av prismekanismen. Varer og tjenester prises slik at de som selger dem tjener mest mulig. Og goder det er knapphet på fordeles ved at prisen skrus opp, og de som har råd og ønsker å betale, får tilgang til varen eller tjenesten.
I et slikt system styres virksomhetene etter bunnlinjen. Desto større overskudd, desto bedre. Alt innrettes mot dette. Det som lønner seg blir prioritert. Alt annet kommer i annen rekke.

Utenfor USA er det få som ønsker at helsevesenet skal styres etter de samme prinsippene. Problemet er at er mye vanskeligere å styre virksomheter på en effektiv måte når målene er så kompliserte som de er, og må være, i helse-Norge.

Når man ikke kan bruke prismekanismen får å regulere tilgangen til et gode det er knapphet på, får man valget mellom flere onder. Man kan fordele godene tilfeldig, etter en søknadsprosedyre der alle som for eksempel ønsker en operasjon vurderes opp mot hverandre, eller man kan operere med køer. Siden det første er totalt uakseptabelt, og det andre er vanskelig og håpløst byråkratisk, havner vi opp med den tredje løsningen: køer.

Man kan selvfølgelig tenke seg at det pøses så mye ressurser inn i helsevesenet at alle som ønsker det kan få nødvendig behandling på dagen, men dette er nok både urealistisk og en veldig liten effektiv bruk av ressurser. Prioritering blir derfor nødvendig, men er også vanskelig fordi det ikke finnes noen klare mål å prioritere ut fra. Dermed dras ressursbruken stadig opp slik at den tidvis virker helt ukontrollerbar.

I stedet for markedsregulering har man forsøkt med ulike andre ordninger som skal gi økonomisk incitament til effektiv drift av helsevesenet. Stykkprisordningen er et eksempel på dette, og det samme gjelder pølse-Hansens samhandlingsreform. Felles for alle slike simuleringsordninger er at de skaper mye negativ kreativitet. Det gjelder å få mest mulig ut av ordningen, uten at dette nødvendigvis gir noe særlig gevinst for pasienten. I verste fall virker det direkte negativt.

Selvfølgelig går det an å gjøre helsevesenet bedre og mer effektivt enn det er i dag. Men køene blir ikke borte så lenge ressursene tross alt er begrensete og prinsippet om at alle skal ha lik adgang til helsetjenester står ved lag.

Så derfor er det vel bare å smøre seg med tålmodighet…

Hatobjekt nr. 1

Mulla Krekar er det norske folks hatobjekt nr. 1. Er det for det han har gjort, eller for det han symboliserer, at han har fått denne posisjonen?

Det er ingen særlig uenighet her i landet om at mulla Krekar bør sendes tilbake til Irak så fort som mulig. Det som forundrer meg en smule er det massive hatet han utsettes for.

I forbindelse med attentatforsøket på Krekar tidligere i uken, kom det frem at det ligger detaljerte beskrivelser av gården han bor i og adkomstforholdene der, på Facebook. Det er også FB-grupper for folk som uten omsvøp og i fullt alvor går inn for å drepe mannen.

Hatet mot Krekar har dimensjoner som nesten ikke er til å forstå, og det er rotfestet i folkedypet. Så rotfestet at Siv Jensen når som helst kan si hva som helst om tiltak mot mullaen uten at det vekker anstøt. Utvilsomt har dette noe med mange menneskers missnøye med en human utlendingspolitikk å gjøre, en politikk som ikke tillater oss å utvise en skurk fordi han risikerer dødsstraff i hjemlandet.

Men enda mer tror jeg Krekar for mange står som en personifisering av islamsk fundamentalisme; stiv og upåvirkelig, humørløs og kompromissløs. Mulla Krekar lar seg definitivt ikke integrere. Hvem kan vel glemme gubbens sinne og fortvilelse da Shabena Rehmann tok livtak på ham og løftet ham fra gulvet i et tv-program?
Kanskje er forklaringen på det hatet folkedypet nærer for mulla Krekar at han rett og slett blir et symbol på det mange oppfatter som en alt for human utlendingspolitikk, og et symbol på det de avskyr mest med islam.

I så fall er det all grunn til å være på vakt.

Medmenneskelighetens dilemma

Justisministeren skal bli tøffere i klypene. Folk uten lovlig opphold i Norge skal sendes ut med tvang. De fleste av dem har gode grunner for å ønske å bli i Norge.

Utlendingspolitikken stiller oss overfor store dilemmaer. Norge er et av verdens rikeste land. Vi har den laveste arbeidsledigheten i Europa. Og vi har nok av uløste oppgaver.

For hvert avslag som gis på oppholdstillatelse, og hver utsending, legges medmenneskers håp om et bedre liv i grus. Samtidig er måten vi forholder oss til den folkevandringen vi er midt inne i, et av de mest ømtålige spørsmålene på den politiske agendaen. Så ømtålig er det at det stort sett regnes som upassende å bringe det på bane i hyggelig selskap, i alle fall dersom det ikke er åpenbart at alle tilstedeværende har sammenfallende oppfatning.

Jeg synes dette er uheldig. Vi må kunne diskutere de dilemmaene utlendings- og innvandringspolitikken medfører. I veldig stor grad består disse i å balansere medmenneskelighet mot muligheten til å ha rimelig grad av styring med samfunnsutviklingen.

Årsaken til den folkevandringen vi opplever nå er primært å finne i at de fleste land i Afrika og Vest-Asia opplever en befolkningsvekt som langt overskrider den økonomiske veksten i området. Konfliktene som herjer i mange av landene har delvis sammenheng med disse grunnleggende problemene. Misnøyen utløser ekstremisme og undertrykking.

Så lenge denne ubalansen eksisterer kommer innvandringstrykket til å bestå. Fremtidens Norge kommer til å være et multietnisk samfunn. Tiden for de homogene nasjonalstatene i vår del av verden er ugjenkallelig forbi. Når fremtidens historiebøker skal skrives vil denne utviklingen være et hovedtema. Et multietnisk samfunn kan ha mange kvaliteter som kan bidra til å berike livene våre. Utviklingen vil likevel også kunne medføre store utfordringer. Skal vi lykkes med å opprettholde de beste sidene ved samfunnet vårt er vi avhengig av at vi lykkes med å integrere innvandrerne i det. Uten en god politikk på dette området risikerer vi at det oppstår en ny underklasse. Vi risikerer uro, konflikt og at det etableres segregerte samfunn i storbyene.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at en del av innvandrerne har holdninger til sine medmennesker som neppe kan sies å være en berikelse for det norske samfunnet, og som bryter totalt med de demokratiske og humanistiske idealene de fleste av oss er enig om at samfunnet skal bygges på. Dette gjør integreringen spesielt viktig og spesielt krevende.

Innvandring er ikke noe man kan være for eller imot. Ingen land i den rike del av verden kan skjerme seg mot den folkevandringen vi opplever nå. De viktige spørsmålene er hvor raskt vi ønsker at utviklingen mot et multietnisk samfunn skal skje, og hvordan vi skal legge til rette for integrering.

Å ha en innvandringspolitikk som utelukkende er basert på en vurdering av ønskene og behovene til de som kommer, er i dagens situasjon egentlig ikke realistisk. Selv de mest innvandringsvennlige av oss måtte ha slått bremsene på om det meldte seg 1000 eller 2000 innvandrere hver eneste dag. En utvikling ute av kontroll representerer en risiko.

Det er mange ganger hjerteskjærende å oppleve tvangsutsending av folk som ikke har gjort noe annet galt enn å ønske seg en bedre fremtid. Og særlig gjelder dette når det er barnefamilier det dreier seg om.

Ingen kan likevel se bort fra at medmenneskelighet i denne sammenhengen vil kunne ha en pris. En pris vi ikke kjenner, og som vi derfor må basere på antakelser. Spørsmålet er hvor stor risiko vi er villig til å ta, og hvor høy pris vi er villig til å betale.

Og det burde det kanskje være mulig å diskutere…

Teknologien som drivkraft

Noen ganger blir jeg tankefull av bøker jeg leser. Nå har jeg lest en bok som heter ”Blood, Iron & Gold”, skrevet av den britiske historikeren Christian Wolmar. Boken handler om jernbanenes fremvekst og hvordan de forandret verden.

Wolmar mener at jernbanen var den viktigste oppfinnelsen i det andre årtusenet. Verken mer eller mindre. Og han nevner en rekke grunner for dette. I sum dreier det seg om at jernbanen gjorde det mulig å frakte mennesker og gods raskere og til dels også billigere over land enn på sjøen. Dermed endret de forutsetningene for samfunnsutviklingen dramatisk både i økonomisk, sosialt, politisk og militært henseende.

Jernbanene spredde den industrielle revolusjon fra noen få ”hot spots” til store deler av verden. De virket demokratiserende fordi de gjorde det mulig for de fleste mennesker å reise over større avstander og i andre områder enn før, og de skapte kontakt over landegrensene. Jernbanene medførte at bønder lettere kunne nå markedene i byene, og økonomien i byen kunne bli mer spesialisert og dermed mer effektiv.

Den militære betydningen av jernbanene kan, i følge Wolmar, knapt overvurderes. De gjorde det mulig med raske troppeforflytninger over land og å frakte store mengder krigsmateriell til frontlinjen. De styrket statsmaktenes muligheter til å kontrollere egne innbyggere og til å slå ned opprør. Første verdenskrig kunne ikke blitt den katastrofen den ble uten hjelp av jernbanene. Uten jernbanene ville det heller ikke ha vært noe holocaust under den neste store krigen.

Den nye transportformen hadde noen ti-år tidligere også avgjørende betydning for samlingen av Tyskland og delvis også Italia. Og selvsagt ekstremt stor betydning for utviklingen av Tyskland, USA og Sovjetunionen til stormakter som kunne utfordre hegemoniet til det sjøtransportbaserte britiske imperiet.

Hvilke krefter er det som driver den historiske utviklingen? Ofte fokuseres det på politiske, økonomiske, sosiale og demografiske krefter – og på enkeltmenneskers betydning. Det slår meg at teknologiens rolle kan være undervurdert i mange sammenhenger. Teknologien er kanskje ikke en drivkraft i seg selv, men en viktig katalysator. Jernbanen ble skapt fordi den ga økonomiske fordeler på mikronivå, men ble i seg selv en industri og en forutsetning for ny utvikling i helt andre sektorer enn de den i utgangspunktet var tenkt å tjene.

Wolmar argumenterer for at verken bilen eller flyet har hatt like stor betydning for utviklingen som jernbanen, men samtidig er det klart at også disse kommunikasjonsmidlene har medført store samfunnsmessige omveltninger. Dagens samfunn preges jo også i langt større grad av bilen enn av jernbanen.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvilke konsekvenser den (hittil) siste viktige oppfinnelsen på kommunikasjonsområdet, nemlig Internett og annen kommunikasjon i cyberspace, vil få for samfunns- og verdensutviklingen. I et tidligere blogginnlegg argumenterte jeg for at det første ti-året i det tredje årtusenet i stor grad kan forstås ut fra de mulighetene verdensomspennede elektronisk kommunikasjon gir. Men sannsynligvis har vi bare sett begynnelsen på denne utviklingen.

Jernbanerevolusjonen i årene 1820 – 1920 medførte en styrking av nasjonalstatene, økonomisk og sosial utvikling, demokratisering, men la også grunnlaget for de blodigste krigene verden har sett.

Den nye kommunikasjonsrevolusjonen krymper avstandene i verden til et nivå som knapt var tenkelig for noen tiår siden. Teknologien skaper muligheter til utvikling, men dessverre både i konstruktiv og destruktiv retning. Hva vil det føre til på sikt på det politiske, sosiale, økonomiske og militære området? Og er denne utviklingen styrbar for verdenssamfunnet og verdens politiske ledere?

Ikke så dumt likevel?

Jeg hater sikkerhetskontrollene på flyplassene! Men jeg er ikke like sikker som alle andre på at de ikke har en funksjon…

Første juledag forsøkte en nigerianer å sprenge et fly i luften over Detroit. Han mislyktes fordi eksplosivene han bar i trusen ikke eksploderte, men bare tok fyr, og fordi andre passasjerer overmannet ham. Episoden blir av mange betraktet som et bevis på at de nitide sikkerhetskontrollene på flyplassene er uten mening.

Jeg tror dette kan være en feilslutning. Grunnen til at attentatet mislyktes var at metoden som selvmordsbomberen og hans bakmenn hadde valgt, var for tungvindt og usikker. Og så må vi spørre oss: hvorfor var den det? Var det fordi det var amatører som sto bak, eller var det andre grunner?

FBI på NRK1 viste oss 13.1. at det ikke er det minste vanskelig å produsere en kraftfull bombe om bord på et fly ved hjelp av så små væskemengder at de kan få plass i den en-liters-posen vi har lov å ta med oss. Hvorfor gjorde ikke terroristen dette?

Jeg tror det er viktig å ha klart for seg at den gruppen islamske selvmordsbombere som truer flysikkerheten ikke nødvendigvis bare er opptatt av å ta livet av uskyldige mennesker. Det dreier seg om symbolhandlinger der hensikten er å oppnå en mest mulig ærefull og spektakulær effekt. Selv om det er vanskelig å leve opp til 11.september, er det åpenbart dette angrepet som setter standarden. Trusebomberen ønsket å ydmyke sine motstandere gjennom å sprenge flyet i luftrommet over en amerikansk storby på første juledag. Dagen var selvfølgelig ikke tilfeldig valgt.

Det minst ærefulle, og dermed det verst tenkelige scenarioet for jihadistene, var at bomberen skulle bli tatt i sikkerhetskontrollen på Schiphol. Derfor valgte de en metode som i hvert fall var svært vanskelig å oppdage i kontrollen, men som samtidig altså hadde visse tekniske svakheter. Kontrollen hadde i så fall altså effekt.

De islamske terroristenes spesielle affinitet for luftfarten er egentlig merkelig og kan bare forstås ut fra den symboleffekten slike handlinger gir. Å sprenge et tog ville være mye enklere. Al Qaida-styrte eller – inspirerte grupper har gjennomført to slike aksjoner de senere årene, i Madrid og London, men egentlig er det temmelig fritt frem for tilsvarende ugjerninger når som helst. Uten at dette skjer. På jernbanene finnes det ingen sikkerhetskontroller som kan sammenlignes med de som møter en på flyplassene.

En del av forklaringen er kanskje at angrep mot fly i luften krever selvmordsaksjoner, mens andre terroranslag ikke i samme grad gjør det. Selvmordet er åpenbart en viktig del av symbolikken i disse handlingene. Offervilje er ærefullt, og særlig i de tilfeller der det nettopp er offerhandlingen som muliggjør aksjonen.

Jeg tror faktisk at de rigorøse sikkerhetskontrollene på flyplassene kan bidra til å skjerpe terroristenes interesse for luftfarten fordi de styrker symboleffekten av angrep på flypassasjerer. Gjennom sikkerhetskontrollene markerer myndighetene at dette er den arenaen det er viktigst å holde terroristene borte fra. For mennesker som verdsetter ære høyere enn noe annet, er det å ydmyke motstanderne nesten viktigere enn å drepe dem. Særlig når de ikke har styrke til å påføre dem noe mer enn rent symbolske nederlag uansett.

Ut fra en slik logikk kan sikkerhetsregimet på fly og flyplasser faktisk gi en viss mening. Kanskje er tiltakene til og med fornuftige. Gjennom dem utfordrer man terroristene og sørger for at de konsentrerer sin interesse om akkurat denne delen av transportsektoren, som også er den hvor det er enklest for myndighetene å sette inn mottiltak. I krig gir det å kunne velge hvor slaget skal stå, en betydelig fordel. Kanskje er det slik også i denne krigen.

Jeg skal prøve å huske på det neste gang jeg ergrer meg over sikkerhetskontrollen på flyplassen…

Når innpakningen er det viktigste

En gledesstrålende Marie ringte hjem til mor sent en lørdagskveld: Morten har endelig fridd! Hva er dette, tenkte jeg; snakker vi 2010, eller snakker vi 1960?

I dette blogginnlegget skal jeg ikke være for eller mot noe som helst. Bare undres. Undres over hvordan ritualer og tradisjoner har fått nytt liv, tappet for innhold, men med mer stil enn noen sinne.

Det var ikke bare det at Morten hadde fridd. Han stilte også med diamantring til Marie på ekte amerikansk vis. Og neste sommer blir det bryllup. Først utdrikningslag og så kirkebryllup i byens mest romantiske kirke med bruden i uskyldshvitt og risengryn på trappen og alt det der. Og med derpå følgende fest for 100+ gjester, bryllupsnatt og bryllupsreise. Hva regningen kommer på, vet jeg ikke, men 200.000 kr er nok ikke noe dårlig tips.

Jeg er for så vidt tilhenger av at folk gifter seg; særlig når de har barn sammen og felles eiendom. Marie og Morten har vært sammen i tolv år, bodd sammen i åtte og har barn på seks og fire. Det er bra for dem at de skaffer seg et vanntett juridisk rammeverk rundt det hele.

Det jeg undrer meg over er hvorfor noen bruker masse penger på å gjennomføre et storslått bryllup som lever opp til alle hollywoodske bryllupsstereotypier. Hvorfor kan de ikke gjøre sin egen vri på det hele? Hvorfor er en god del bryllup i dag så forbasket preget av klisjeer? Og hvorfor skal det være så svært, så kjempesvært?

Ritualer er viktig i alle samfunn når livets overganger skal markeres. Men bryllupsriten markerer ikke lenger noen særlig overgang. For Marie og Morten har bodd sammen i årevis; de har fått barn sammen; og dagen etter bryllupet vil forholdet mellom dem rent praktisk og faktisk være akkurat som før. Bryllupet blir et godt minne, selvfølgelig, men ikke noe særlig mer.

Bryllupet er blitt en rite som nesten er tømt for faktisk innhold. Og kanskje er det nettopp der forklaringen ligger på alt det jeg undres over. Desto mindre innholdet i riten betyr, desto viktigere blir det kanskje med innpakningen. Når ingenting av det som skjer egentlig har noen reell betydning, blir måten det skjer på alfa og omega.

I dag er bryllup kanskje først og fremst et romantisk rollespill, noen ganger kanskje et forsøk på å sette farge på et forhold som er begynt å gråne. Jeg ser ikke noe galt i det, bortsett fra at det er mye penger å svi av på en dag eller to. Kanskje kunne det ha gitt mer romantisk effekt om de hadde vært fordelt på noen hyggelige ferier med eller uten smårollinger for paret som satser på å holde sammen?

Det som er vanskeligst å svelge for en grinete halvgammel gubbe, er frieriet. Riktignok er det neppe like vanlig som hollywood-bryllupene er blitt, men jeg undres veldig over at noen kan synes det er fint å blåse liv i denne vindskeive levningen fra et gammeldags samfunn. Det er uhyre lenge siden forholdet mellom kjønnene var slik her i landet at en mann på kne foran sin utkårne med blomster (og nå altså også diamantring) var en særlig naturlig scene. Rollemønsteret i frieriet var jo at mannen er den aktive og den som skal ta initiativ, mens kvinnens oppgave var å håpe og vente og svare ja når spørsmålet eventuelt kommer. 1960 er nok ikke noen dårlig tidfesting for når et slikt kjønnsrollemønster gikk ut på dato.

Hvis ekteskapet hadde hatt et viktig innhold, hadde det selvfølgelig vært alt for alvorlig til å tulle med på denne måten. Så derfor er vel også frieriet bare et tomt ritual, som det kanskje ikke er noen særlig grunn til at jeg skal undre eller ergre meg over. En slags lek som kan piffe opp en litt grå hverdag.

Egentlig spiller det vel heller ikke noen særlig rolle hva det er.

Men rart er det i alle fall…

Det må lønne seg å løse klimakrisen

Er det du og jeg som skal løse klimakrisen? Eller er det flinkheten til verdens politiske ledere det kommer an på? Jeg tror det er mer komplisert enn som så. Verden mangler mekanismer og systemer for å takle en situasjon der det må settes begrensninger for hvordan økonomien skal utvikle seg.

Det kapitalistiske systemet har lagt grunnlaget for stadig mer effektiv produksjon som igjen kan danne basis for velferd og velstand. I alle fall dersom den kombineres med fornuftig politisk styring. Derfor er det også snart enerådende på kloden. Problemet er at systemet så langt har kunnet gjøre opp regning uten vert – på klimaets bekostning. Skal klimautfordringene løses, er det dette det må gjøres noe med.

En del mennesker mener at løsningen på klimautfordringene i første rekke dreier seg om at du og jeg må redusere forbruket vårt. Vi må tilbake til en enklere levestandard; til slik det var før det hele tok av. Etter å ha vært gjennom nok en julefeiring, må det være lov å si at en slik linje fremstår som noe naiv. Det er mulig den ville kunne bidra til å redusere utslippene om den mot formodning skulle lykkes, men bivirkningene ville i så fall være mange og til dels smertefulle.

For vi er ikke bare forbrukere; vi er også produsenter. Reduserer vi forbruket i stor skala medfører det uvilkårlig til tap av arbeidsplasser både innenlands og internasjonalt, og det medfører at det blir vesentlig vanskeligere å løse de felles utfordringer verden står overfor både når det gjelder klimaet og på andre områder.

På sett og vis er vi fanget av det systemet som har hovedansvaret for den negative utviklingen vi ønsker å gjøre noe med. Det er ille, men det er slik det er. De som tror at klimakampen kan vinnes gjennom holdningskampanjer mangler totalt forståelse for hvilken enorm kraft det ligger i pengemakten, i grådigheten om man vil, og hvor mye den har å si for verdensutviklingen.

”Fremtiden i våre hender” har prediket nullvekst siden syttitallet uten at det har hatt noen som helst effekt. Vekst er nemlig win-win. Folk flest ønsker vekst for sin egen del, og det samme ønsker selvsagt eierne av produksjonsmidlene. Kapitalismen som system er ikke forenlig med nullvekst. Ingen vil investere i selskaper som ikke har som mål å vokse og tjene penger. Desto mer vekst, desto bedre. Å skru av vekstkraften i kapitalismen blir som å skru av seksualiteten: Det er en temmelig håpløs oppgave. Og skulle man klare det, er det ikke nullvekst som blir konsekvensen, men kollaps.

Et alternativt økonomisk system som baserer seg på andre idealer enn marked og profitt, har jeg liten tro på. Det har vært prøvd før og slike modeller har spilt ettertrykkelig fallitt.

Skal verden lykkes med å redusere utslippene av CO2 og andre klimagasser, må vi styre utviklingen av kapitalismen, og dette må skje ved å spille på kapitalismens og markedets egen logikk. Det må etableres mekanismer som gjør at den uslåelige kapitalistiske kreativiteten fokuseres på å redusere utslippene. Dette kan man for eksempel gjøre ved å innføre en internasjonal utslippsavgift, en avgift alle produsenter og transportører må betale og som vil gi dem som produserer med mindre utslipp enn konkurrentene en fordel. Denne avgiften kan eventuelt gis ulik størrelse etter hvilket utviklingstrinn det enkelte land står på.

Kanskje høres dette enkelt ut, men det er selvfølgelig ikke det. Det finnes ingen verdensomspennende avgifter pr. i dag. Det finnes heller ikke noe organ som kan beregne eller kreve inn slike avgifter. Viljen til å akseptere overnasjonal styring og kontroll er heller ikke særlig utbredt rundt omkring (og særlig liten i Norge).
Verden mangler et internasjonalt politisk system som kunne få til noe sånt som dette.

Her ligger den store utfordringen – ikke i utslippene i seg selv.

Usolidarisk diett

Det er nytt år, og det er slanketider. Noen av slankemetodene er på grensen til å være uetiske, synes jeg. Befolkningen i den vestlige verden får lære seg å spise mindre, ikke å spise på en måte som gjør at de legger beslag på en enda større del av verdens matvareressurser.

I den norske slankeverdenen finnes det to retninger: den som baserer seg på lavt inntak av fett og sukker, og den som baserer seg på å fjerne alle karbohydrater fra menyen. Grethe Roede- mot Fedon Lindberg- eller Aitkin-skolen, for å si det sånn. Det er den siste jeg mener det kan stilles et stort prinsipielt spørsmålstegn ved.

Mennesket ble jordbrukere for ca. 10.000 år siden. Jordbruket la grunnlaget for at befolkningen på jorden kunne vokse, først og fremst gjennom produksjon av karbohydrater i form av korn og ris. Disse vekstene er, sammen med de amerikanske bidragene mais og poteter, grunnlaget for den sivilisasjonen som er utviklet gjennom de siste årtusenene, og for at jorden i dag kan huse 6,8 mrd. mennesker.

Den vestlige verden har etter hvert utviklet et enormt fedmeproblem som skyldes at store deler av befolkningen rett og slett spiser for mye og forbruker for lite energi. Løsningen har for mange vært å kutte inntaket av karbohydrater og i stedet basere seg på å dekke energibehovet gjennom inntak av proteiner og fett. Dette virker bl.a. fordi proteiner og fett gir en betydelig større grad av metthetsfølelse per energienhet enn det karbohydrater gjør. Mange opplever at de kan spise seg stappmett flere ganger for dagen på kjøtt og fortsatt gå ned i vekt.

Det problematiske ved dette er at produksjonen av kjøtt er basert på karbohydrater som i stor grad kunne vært brukt som menneskeføde. 85-90 prosent av energien i kornet, soyabønnene og de andre fôrråvarene går tapt før de når oss som henholdsvis svine- og kyllingkjøtt. Det kreves ca. 3 kg korn for å produsere 1 kg kyllingkjøtt, mens tallet for storfekjøtt kan være 7 – 8 kg korn pr. kilo.

Nå kan det selvsagt innvendes at denne argumentasjonen kan videreføres til å stemple hele vår vestlige diett som uetisk. Selv de av oss som ikke er på Aitkin-kur spiser langt mer kjøtt enn det den gjennomsnittlige asiat eller afrikaner gjør. Slik sett må man nesten være vegetarianer for å ha ryggen fri.

Men det er likevel en viktig gradsforskjell her. Slanking burde dreie seg om å forbruke en mindre – og ikke en større – del av verdens matvareressurser. Dersom hele den vestlige verden skal løse sine fedmeproblemer gjennom å spise proteiner og fett, så vil matmangelen i verden nødvendigvis bli enda større enn i dag, og prisoppgangen dette ville resultere i ville føre til at det var de aller fattigste som måtte kutte i forbruket.

Verden er urettferdig nok som den er, om ikke vi i Vesten også skal løse de problemene overforbruket vårt skaper, på bekostning av verdens fattige.

Hva galt har villsvinet gjort?

Debatten om norsk rovdyrpolitikk har rast i en årrekke, og særlig er det ulven som har vært et stridstema. Mens bygdefolk stort sett er motstandere av at det skal reetableres en ulvestamme i Norge, har dette blitt en fanesak for miljøbevegelsen med WWF i spissen.

Langt mindre diskusjon har det vært rundt en annen dyreart som er i ferd med å vende tilbake til Norge etter å ha vært borte i noen hundre år. I grenseområdene mot Sverige i Sør-Norge er det begynt å dukke opp villsvin. Sverige har nå en villsvinstamme på ca 80.000 dyr, og noen av dem har oversett riksgrensen og er i ferd med å etablere seg i Østfold og i Hedmark.

Villsvin kan det jaktes på året rundt. Viltpolitisk er dette nummeret før skuddpremie. Myndighetene ønsker ikke at villsvinet skal få anledning til å etablere seg i Norge igjen. Stikk motsatt av ulven – som er fredet, og som viltmyndighetene jobber hardt for å beholde innenfor rikets grenser. Skyter du en ulv gjør du deg skyldig i alvorlig miljøkriminalitet.

For meg er dette en pussig forskjellsbehandling. Hva galt har villsvinet gjort? Kanskje ikke så mye. Poenget er nok snarere at ulven har skapt seg et betydelig bedre image enn den stakkers villgrisen. Rødhette har nok en betydelig del av æren for det.

Ulven er selve Villmarksdyret, og ulv i Norge er derfor en symbolsak for miljøbevegelsen og for mange bymennesker, noen av dem med et nokså fjernt forhold til villmarksliv og utfordringene ved å skulle finne utkomme i grisgrendte strøk. Tar vi vare på ulven, tar vi vare på villmarken. Det er det som er logikken.

Men ulven er ingen truet dyreart. Tvert imot. På IUCNs såkalte rødliste er ulven oppført i gruppen ”Least concern”, altså minst grunn til bekymring. Det finnes millioner av ulv i verden, både i Sør- og Øst- Europa, på den store russiske taigaen, i Asia og i Nord-Amerika. Å bevare ulven i Norge har derfor absolutt ingenting å si for ulven som art. Ulven trenger ikke oppholdstillatelse i Norge for å unngå utryddelse, men Norge trenger ulv for å leve opp til egne romantiske forventninger om hva norsk natur skal inneholde.

Villsvinet derimot er det knapt noen som bryr seg om. Denne arten er uønsket i Norge til tross for at den tidligere har hatt tilhold her, og at den spredningen som nå skjer fra Sverige er en følge av naturlige prosesser. Men griser er generelt ikke ålreite dyr, og Obelix´ kulinariske preferanser er ikke argument nok til at villgrisen skal ønskes velkommen tilbake.

For meg er det, for å være klar på det, knekkende likegyldig om det er en stamme av ulv og/eller villsvin i Norge. Og jeg vil tro at for ulven og villsvinet stiller det seg akkurat likedann. Begge arter klarer seg utmerket selv uten tilgang til Kongeriket.

I norsk miljødebatt er det imidlertid ikke alltid realitetene som er det viktigste. I stedet blir det en kamp om og for symboler. Det er forståelig ut fra den medievirkeligheten vi lever i, og ut fra konkurranseforholdet mellom de ulike miljøgrupperingene og deres behov for egenmarkering.

Men seriøst og tillitvekkende er det ikke…